Kommentar

Masaccio, orazione nell’orto e san girolamo nel deserto, anni 1420 Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0

Moralen vår kommer innenfra, sa biolog Dag Olav Hessen til Vårt Land etter noen uker med opphetet debatt om moralens utgangspunkt. Hessen hevder at vi fra naturens side er mer empatisk enn vi ofte tror, at vi er en sosial art som ikke kan eksistere alene, og at vi som skapninger av den grunn har utviklet en lang rekke gode sider, som moral, samvittighet og følelser for hverandre. Han, og flere andre, mener at Gud er unødvendig for moralens eksistens, at vi klarer oss utmerket godt uten.

Slike spørsmål har en politisk relevans, for staten og dens innbyggere.

Klassiske kristne mener at Treenighetens Gud er kjærlighetens og sannhets utgangspunkt, at det gode er et resultat av hans natur, at det er i ham mennesket lever og er til, også ikke-troende. Vi tror mennesket kjenner moralens lov, og at vi derfor kan stille alle til ansvar for sine handlinger.

Vi tror ikke Gud velger det gode som en tilfeldig vilkårlighet (hvilket ville vært nærmere et muslimsk gudsbilde), men fordi Gud er hellig i seg selv. Gud kan derfor ikke velge ondskap, men hans hellige kjærlighet tvinger ham til å gi sine skapninger fri vilje, og dermed evne og mulighet til å påføre seg selv en smerte Gud ikke ønsker. Det innebærer at Gud heller ikke velger det gode fordi det er godt, at han kunne valgt noe annet. Moralen kommer ikke fra andre enn Gud. Det er Gud som er absolutt sannhet og dermed moralens utgangspunkt og det gode i seg selv.

Den kristne ideen om moralens utgangspunkt er under sterkt angrep, men få drøfter hva de politiske konsekvensene blir, selv om vi erfarer dem daglig.

Biolog Hessens virkelighetsforståelse har dype politiske implikasjoner. Hans tro på at evolusjonen leder oss til stadig høyere moralsk bevissthet er blitt en del av det ideologiske narrativ praktisk politikk utformes i. Vi hører stadig oftere politikere si at med tiden vil alle som kommer hit dele våre verdier, av den enkle grunn at våre verdier er de beste. Hva evolusjonsbiologer ikke snakker så høyt om, er hvordan vi kan vite hva som er det gode, hvordan vi kan rettferdiggjøre vår kamp dersom det viser seg at våre motstandere ikke tar opp i seg de holdningene mange av oss, både kristne og ikke-kristne, anser for å være universelle verdier. Hvordan kan vi med Hessens moralske kompass for eksempel rettlede menn som mener de gjør det eneste riktige når de utøver sin dødelige sosiale kontroll på sine jenter? Eller hva med filosof Peter Singer som gjestet Norge denne uken? Han sammenligner dyrehold og kjøttproduksjon med det å være slaveeier eller kvinneundertrykker, fordi det etter hans mening ikke er noen grunnleggende forskjell på menneskers og dyrs lidelser, vi er jo alle bare et resultat av evolusjonen.

For ham er det, og da er vi tilbake til de politiske implikasjonene, ingen grunnleggende forskjell på dyrs og menneskers lidelse, og heller ikke nødvendigvis på dyrs og menneskers verdi. Derfor kan vi, etter Singers påstand, ikke akseptere ens egen arts overherredømme dersom man avviser slaveri og sexisme. Filosof Singer kaller skillet som det kristne menneskesynet trekker opp mellom mennesker og dyr, for «artssjåvinisme», en ny type rasisme. Ifølge Singers filosofi bør det likeverdet som eksisterer mellom rasene og kjønnene derfor også gjelde mellom artene, og kan vi egentlig motsi ham, dersom evolusjonen er alt vi har, og vi fortsatt ønsker en moralsk ramme rundt vår tilværelse?

Hva vi mener om vår morals utgangspunkt og vårt moralske kompass utfordrer de grunnleggende sidene ved vår kultur. Om det blir Hessen, Singer, klassisk kristendom eller muslimene som vinner, vet vi ikke. Det vi vet, er at det bare er kristne som egentlig kan beklage seg over utviklingen dersom den tar en retning vi i dag ikke liker tanken på.