Løven Cecil fra Zimbabwe har engasjert en hel verden. Den ble drept av en jeger som hadde fått oppdraget fra en tannlege i USA.

Ukeslutt på NRK P1 debatterte lørdag 1. august saken om løven i lys av verdens humanitære kriser. Zoolog Petter Bøckman, redaktør Gunnar Stavrum og Dina Hovland fra Leger uten Grenser forsøkte å komme frem til hvorfor løven Cecil fra Zimbabwe har vakt mer engasjement enn verdens kriser hvor barn og mennesker dør av sykdom og sult.

Det er ikke et enkelt spørsmål. Svaret man kom frem til i Ukeslutt på lørdag var at løven er én skjebne. Derfor klare vi å engasjere oss og føle empati med denne ene. Verdens humanitære kriser er statistikk og tall. Vi klarer rett og slett ikke å sette oss inn i hvordan den enkelte har det når vi hører om hundretusenvis som lider.

De har et poeng. Men likevel er det noe som skurrer; det handler jo om et dyr! Hvordan i all verden kan skjebnen til et dyr få større oppmerksomhet enn mennesker som lider? Jeg tror vi må gå dypere enn det Ukeslutt gjorde på lørdag for å forstå dette.

ANNONSE

For tusen år siden kristnet Olav den Hellige Norges land. En av de virkelig store konsekvensene for samfunnet vårt som følge av dette var synet på mennesket. Hvert individ fikk egenverdi og en unik posisjon i skaperverket. Kristendommen sier nemlig at hvert enkelt menneske er skapt i Guds bilde. Den treenige Gud har skapt hver enkelt av oss med den bestemte mening at han ønsker en relasjon til oss. Vårt opphav har følgelig en mening. På den måten blir skapelsen en del av nøkkelen til å forstå menneskeverdet. Vi skapes med en mening hvor Guds høyeste ønske er at vi skal elske Ham. For å få dette til skapes vi med en fri vilje. Noe som også gir oss muligheten til å velge Gud bort. Kjærligheten er nettopp slik; man må få den andre til å elske en. Man må ofre av seg selv til fordel for den man elsker. Men man har aldri noen garanti for ikke å bli valgt bort. Det har ikke Gud heller. Han har gitt fra seg denne allmakten for å kunne oppleve å bli elsket. Av oss. I denne store planen må Gud inkarneres, og bli menneske. Han trer altså inn i verden for å ofre seg selv for en fallen menneskeslekt. Slik viser han oss at kjærlighet først og fremst er offer, ved at han ofret seg selv for oss. Men han viser oss også hvor uendelig verdifulle vi er som hans skapninger.

Skapelsen og inkarnasjonen blir dermed nøkkelen til å forstå menneskeverdet. Derfor var innføringen av kristendommen i Europa så viktig. Den gav mennesket verdi, og var ene og alene den viktigste faktoren for at den vestlige sivilisasjon har utviklet seg til det den er i dag.

Hva skjer så når samfunn i den vestlige verden sekulariseres og den kristne grunntanken ryddes av veien? Hva skjer når kristendommen erstattes av et ateistisk livssyn hvor man forstår verdens opphav ut fra tanken om evolusjon og tilfeldigheter? I en slik forståelse av vårt opphav vil menneskeverdet gradvis trues og forvitre.

I et samfunn hvor man forstår opphavet til verden, mennesker og dyr som rene tilfeldigheter vil man aldri kunne opprettholde tanken om at mennesket har en unik posisjon. Det sier seg nesten selv. For når mitt liv er et resultat av rene tilfeldigheter, kan ikke mitt liv ha noen større mening enn hva jeg selv gjør det til. Utover dette har ikke livet mitt noen større mening enn livet til en katt. Både jeg og katten eksisterer, og det er det hele. Stefan Gustavsson har sagt det slik i sin bok «Kristen med god grunn»[1]; «En elv kan ikke stige høyere enn sin egen kilde.» Et menneskeliv som er en ren tilfeldighet kan dermed ikke bli til noe større enn en ren tilfeldighet. Det kan ikke bli til noe mer enn grunnen til sitt eget opphav.

Vi ser dette også i forstålsen av kjærligheten. I kristendommen valgte Jesus Kristus selv å dø for å redde oss. Det var Han eller oss. Han valgte oss og ofret seg selv. Slik defineres kjærligheten – som offer. Elsker jeg min neste ofrer jeg meg selv til fordel for denne. Det beste eksempelet ser vi i forholdet til våre ektefeller og barn. Spør en far om hva han gjør om det står om livet til han eller barnet. Svaret er enkelt – la barnet leve og la meg dø. I evolusjonen er det teoretisk ikke plass til kjærligheten. Der gjelder den sterkestes rett. Egen nytelse og egne behov trumfer derfor det å ofre seg for sin neste. Kjærligheten vil bare bli en hemsko.

Den kristne måten å tenke om vår eksistens og mening på er sterkt undervurdert. Den gjør oss til en del av noe større enn oss selv. Motsatt blir vi vår egen mening. Vår eksistens er dermed på bekostning av andres, ikke til fellesskap og relasjoner. Noen vil helt sikkert innvende at relasjon oppstår like mye i et sekulært samfunn. Vi lever jo sammen. Problemet er at overbygningen mangler. En forståelse av mennesket som en ren tilfeldighet vil gjøre noe med forståelsen av oss selv. Det er uunngåelig.

Et sekulært og gudeløst samfunn vil true menneskeverdet slik vi forstår det i dag. I et slikt samfunn er vi ikke noe mer enn andre skapninger. Resultatet blir at vi eksisterer på bekostning av resten av skaperverket. På bekostning av planter og dyr. På bekostning av løven Cecil. Men det er ikke det alvorligste. Virkelig alvorlig vil det bli når lover og menneskerettigheter endres på bekostning av mennesket. Og det kommer. For i en sekulær verden blir vi gradvis ubetydelige og uten en større mening enn å bestå.

Ståle Halsne
Hjelmeland

[1] Gustavsson Stefan; Kristen med god grunn: om sannhet i en tid fylt av tvil. Luther Forlag 1999

 

En litt annerledes versjon sto som kronikk i avisen Dagen

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629