Den døende venstresiden er blitt ond, religionen er uunnværlig for den menneskelige lykken, og en krig mellom islam og Vesten er uunngåelig – alle disse brannfaklene kastet den verdensberømte franske forfatteren Michel Houellebecq da han sist fredag talte til en nokså uvanlig forsamling i Paris.

Arrangementet, som er fyldig omtalt i Le Point, ble holdt av Action Française, som er noe så anakronistisk i dagens Frankrike som en reaksjonær, monarkistisk, katolsk og kontrarevolusjonær bevegelse – og da er det den i 1789 vi snakker om. For fransk venstreside er den kanskje det nærmeste man kommer selve fanden, men også på høyresiden holder de fleste pene mennesker Action Française på en armlengdes avstand på grunn av dens antisemittiske historie og ikke altfor store entusiasme for det moderne demokratiet.

Men Frankrikes mest suksessrike litterære eksportør har en viss forkjærlighet for provokasjon og en lang historie for å bryte godhetsposørenes tabuer, og lar seg ikke affisere av slikt. «Hvorfor aksepterte De invitasjonen?» spurte konferansieren Houellebecq innledningsvis. «Av nysgjerrighet for monarkismen», lød forfatterens intellektuelt respektable svar. Men faktum er også at Houellebecq i det minste et stykke på vei deler bevegelsens sans for nasjonalstaten.

I løpet av kvelden hamret Houellebecq løs på «fremskrittet for fremskrittets skyld» og den politiske aktivismen til dagens forfattere og intellektuelle, skriver Il Foglios Paris-korrespondent Mauro Zanon i Tempi.

«Houellebecq sa at den franske revolusjonen hadde vært «en katastrofe», og han innrømmet å ha gledet seg over å ha lest Joseph de Maistre. Det at religionen er uunnværlig for den menneskelige lykken, er en prøvestein som kommunismen støtte mot.»

Houellebecq har som kjent advart i litterær form mot islams overtagelse av Frankrike, og han sparte ikke på konfekten denne gangen heller:

Når det gjelder sammenstøtet mellom islam og Vesten som gjærer i Vesten, er den franske forfatteren overbevist om at «det kommer til å bli krig». «Det er best å vite det på forhånd og forberede seg. Hvem som vil vinne? Sannelig om jeg vet.» Den ene parten (islam), understreket han, har fordelen av demografien, den andre (Vesten) har det tekniske forspranget. Men på individuell skala er ikke dette siste nok til å gjøre noe med den religiøse tomheten som er opphavet til våre kvaler og årsaken til den nihilismen som er så utbredt i Vesten. «Enhver lykke har en religiøs essens», mener Houellebecq.

Det viser seg at forfatterens tanker om demokratiets skavanker heller ikke står så langt fra Action Françaises, selv om han foreslår helt andre løsninger:

Her er noen av Houellebecqs forslag: oppløsning av parlamentet, bruk av folkeavstemninger på folkelig initiativ som i Sveits, avstemning om statsbudsjettet blant franskmennene og valg av dommere. «Det er ingen grunn til at den rettslige makten skal være hevet over demokratiet», sa Houellebecq til forsamlingen av monarkister, som er skeptiske til et så horisontalt konsept som folkesuverenitet.

Den døende venstresiden er blitt ond, sa Houellebecq. Han solidariserer seg med de gule vestene, som han mener er et av de viktigste tegnene i tiden:

«Venstresiden føler seg fortapt som sårede dyr, og den er blitt ond. Sånn var den ikke da jeg begynte å skrive. Ja, den kjenner at den er i ferd med å dø, og blir ond.» De siste årenes mest interessante politiske fenomenet er uten tvil aktivismen hos de gule vestene, sa Houellebecq. «Jeg var helt solidarisk med de gule vestene. De ble fremstilt som tapere og huleboere, men viste seg derimot å være svært reflekterte», fastslo han – i overbevisning om at de i løpet av den inneværende igjen kan komme til å fylle gatene for å rope ut sin misnøye over en elite som har glemt dem.

For den europeiske makteliten, som er ansvarlig for den sørgelige forfatningen vår verdensdel befinner seg i, er en skikkelse som Houellebecq ukomfortabel.

Men den kontrollerer også de fleste talerstolene, og dermed skjer det nokså absurde at den mest kjente intellektuelle skikkelsen i et av Europas største og viktigste land fremfører en høyst nødvendig samfunnskritikk blant utstøtte.

Menneskeheten er kanskje ikke kommet lenger på to tusen år enn at tollere og syndere fremdeles er den mest interessante målgruppen.

(Dette siste er en referanse til Bibelen, nærmere bestemt Matteus-evangeliets kapittel 9, vers 9–13.)

 

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!

 

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.