Sakset/Fra hofta

Frankrikes president Emmanuel Macron og forsvarssjef general Pierre de Villiers på Champs-Élysées i Paris under feiringen av den franske nasjonaldagen den 14. juli 2017. Foto: Stephane Mahe / Reuters / NTB.

Motsetningene mellom Frankrike og de islamske landene dominerer det franske nyhetsbildet, og for en stakket stund skygger det til en viss grad over et langt mer kritisk innenrikspolitisk spørsmål: Hvordan blir landets fremtid hvis utviklingen i relasjonene mellom franskmenn og muslimer fortsetter som nå?

En som ikke er optimistisk i så måte, er Frankrikes forrige forsvarssjef, general Pierre de Villiers. Hvis landet fortsetter som nå, er borgerkrig et uunngåelig resultat i framtiden, advarer han i et nylig intervju.

Den frittalende de Villiers gikk av som forsvarssjef i unåde i 2017, etter at Frankrikes da nyvalgte president Emmanuel Macron hadde irettesatt ham offentlig to ganger for å ha kritisert en kraftig reduksjon i det franske forsvarsbudsjettet.

Den pensjonerte generalen har siden gjort forfatter av seg. Den 14. oktober, to dager før det bestialske drapet på Samuel Paty, utgav han sin tredje bok på like mange år. I «L’équilibre est un courage» («Likevekt er mot») skriver han om et dypt splittet Frankrike som trues av indre spenninger og nærmer seg et kritisk punkt. Boken ligger i øyeblikket øverst på bestselgerlisten hos fransk Amazon over politisk litteratur der til lands.

I et nylig intervju med den franske kanalen RTL, hvor de Villiers stilte opp for å snakke om boken sin, gikk han enda lenger i en nådeløs analyse av møtet mellom Vesten og islam. Han er tydelig på at vi er i krig, og balansen han etterspør, er en respons mot terror som står i forhold til angrepet vi utsettes for.

Stillbilde: RTL.

Vi må åpne øynene, sier de Villiers. Han sier videre at han ikke forstår hvordan man tillate at friheten til det franske folk begrenses samtidig som samfunnet ikke stenger moskeer hvor imamer i praksis er hatpredikanter. Generalen mener det er politisk hasard å opprettholde innvandring fra muslimske land samtidig som man ser at muslimer som innvandrer til Frankrike, begår terror.

Bokpresentasjonen fikk et svært talende bakteppe med drapet på Samuel Paty, et drap som ryster Frankrike spesielt og Europa generelt. Pierre de Villiers tar også utgangspunkt i den nasjonale sorgen over Paty.

Sorgen og lidelsen er kjent for meg, sier han:

Jeg har sett smerten til familier, studenter, lærere og alle som hadde den drepte kjær før, for den smerten oppstår i krig. Den brutale døden etterlater en helt egen sorg man bare opplever i krig. Jeg har sett soldater dø, sett dem bli lemlestet, sett familiene som er overlatt til å sørge over sine kjære, vel vitende om at døden deres kjære led var fryktelig.

Den bestialske halshoggingen likner noe vi som nasjon har opplevd før, fortsetter de Villiers:

Vi har gjennomlevd angrepet på Charlie Hebdo, vi har gjennomlevd angrepet på Bataclan. Det begås grusomme handlinger i islams navn ukentlig. Vi ser den nesten paralyserende effekten av terror. Som stabssjef den gangen sa jeg at vi måtte reagere. Patys kiste representerer alle de døde. Denne gangen må vi gjøre noe annerledes.

Generalen konstaterer en klar mangel på strategi vis-à-vis Frankrikes islamproblemer:

Etter Charlie Hebdo og Bataclan endret vi loven. Det tar alltid tid å endre loven. Mellom øyeblikket vi sier loven skal endres og fram til en endelig lovendring er på plass, skjer det nesten alltid to ting – spektakulære nødtiltak som iverksettes umiddelbart og tiden som går som gir en illusjon av at det går bedre. Det er feil å operere på denne måten.

Han etterlyser således en strategi, og er ikke i tvil om at svaret også er militært:

Det vi må gjøre er å gi motstand. Vi er i krig. Det er reell krig.

Du kan ikke gjenskape en forsonet nasjon uten å ta lærdom av det som hender. Terror er læren om brutal død – vi er nødt til å ta lærdom av det.

Dette er krig i to tidsdimensjoner. Den ene krigen kjempes her og nå. Det er krise – og styring i en krisesituasjon er en form for krig. Beslutninger skal fattes raskt, tiltak iverksettes. Men krigen har en annen tidsdimensjon i tillegg – og det er framtidsperspektivene. Hva kommer til å hende i framtiden? Hvordan kan vi kjempe mot det som kommer til å skje?

Det er helt avgjørende å selge inn håp, å ha et mål om fred, men vi trenger en realpolitikk der fred er en mulig utgang. For å oppnå framtidig fred er vi nødt til å foreta riktige valg her og nå.

Det er et fryktelig slitent Frankrike de Villiers observerer:

Vi har en følelse av kollektiv indignasjon, et kollektivt sinne. Men samtidig er det en slags kollaps av kollektiv tristhet i dagens samfunn.

Landet vårt har vært utsatt for en rekke angrep av radikal islam. Sett i sammenheng med den pågående koronakrisen, er vi et svakt og sårbart folk. Det er helsekrise, det er sosial krise og det er økonomisk krise – dette er farlig når vi samtidig utsettes for krigsangrep. For det er en reell krig, en virkelig krig.

Vår nasjon går i oppløsning, lik et stoff som er slitt og revner. Vi ser det tydeligst blant mennesker som ikke befinner seg i eliten, men som mobiliserer på grasrota. Vi ser det i opprør blant mennesker som opplever at samfunnsinstitusjonene ikke klarer å beskytte dem.

Samfunnet kan opptre resolutt i møte med en epidemi, så hvorfor ikke mot en fiende?

Hvordan kan vi stenge ned hele samfunnet i to måneder i strekk, men samtidig ikke stenge ned moskeer som radikaliserer ungdom? Hvorfor foretas ikke generell nedstenging av institusjoner som forherliger vold og hat mot samfunnet vårt?

Generalen synes også at innvandringspolitikken er dypt irrasjonell:

Jeg forstår ikke at vi ikke regulerer tilstrømming fra disse landene generelt, at vi fortsatt driver en utenrikspolitikk som er inkonsekvent.

Militær kompetanse er det landet trenger nå, sier han:

Vi er en rettsstat, men bruker ikke loven til å beskytte vårt eget folk. Vi tar ikke lærdom om krig fra de som kan krig – nemlig det militære. Vi er som samfunn unnvikende i møte med terror, i stedet for å være tydelige og klare på at vår frihet må beskyttes.

Vi skal ivareta folket vårt, og det gjøres best ved hard regulering av innvandring fra muslimske land, i kombinasjon med harde lover og harde konsekvenser for praksis som strider med vårt verdigrunnlag.

Som øverste leder for den franske hæren vet jeg noe om integrering, fortsetter de Villiers:

Vi integrerer ungdommer med helt ulik bakgrunn. Ungdommer kommer til militærtjeneste, og de møtes med autoritet og krav til innsats. De klarer via hard trening å bli samkjørte, å finne fellesskap og stolthet. Kanskje er militæret den eneste og siste statlige institusjonen som har noe konstruktivt å komme med når det gjelder integrering. Hard disiplin, og hard straff ved frafall og svik. Men fellesskap og bevaring av fred som samlende mål.

Han har ikke mye godt å si om den politiske klassen:

Samfunnet i dag mangler både mot og stolthet, det ledes av unnvikende politikere. Vi trenger politisk handlekraft, ikke bare dialog.

Mens mennesker lider grunnet helsekrise og økonomisk krise er vi tiltakende sårbare. Vi er også geostrategisk sårbare, og myndighetene er svake. De snakker om forsoning, men mangler totalt autoritet.

Politiske ledere i dag forveksler autoritet med autoritarisme, og kvier seg fordi de ikke vil framstå totalitære. De har glemt at autoritet kommer fra det latinske auctoritas, som betyr å vokse. Vårt samfunn trenger å vokse, å framheve verdier, utøve ekte autoritet.

Generalen mener at ettergivenhet er feil strategi overfor islam:

Vi skal ikke akseptere at muslimsk ungdom krever et liv i daglig bønn i moskeen, når vi samtidig vet at det er der de radikaliseres. Vi skal ikke ha respekt for deres uttalte behov for en åndelig dimensjon i livet når salafismen lurer i bakkant.

Det er ekstremt farlig når salafismen allierer seg med politisk ledelse, og det er i praksis det som skjer.

Vi ser i dag mengder av ungdom uten jobb, uten framtidshåp, og vi overlater dem til moskeene i stedet for å ta tak i dem og stille krav.

Krigsretorikk brukes om viruset, men ikke om den reelle krigen, konstaterer de Villiers.

Det riktige å si er at vi er i krig mot radikal islam. Det er en krig vi både er oppi allerede, men som mest av alt ligger foran oss. Vi har mennesker i vårt land som vil lede denne krigen med barbarisme – ikke som et middel, men som en lære. Barbariet ønsker å utrydde vårt samfunn og erstatte det med sharia.

Vi må være oppmerksomme på at dette er tilstanden i Frankrike i dag. Det må reageres. Når en lærer halshugges på åpen gate for å undervise om ytringsfrihet, må man forstå at landet er i en krigstilstand. Vi gjennomlever angrep etter angrep, men det finnes ingen balanse i mottiltakene.

Generalen konkluderer med en dyster prognose:

Fortsetter landet som dette, er borgerkrig et uunngåelig resultat i framtiden.

Med sitt forfatterskap vil de Villiers presentere forslag til løsninger for samfunnet basert på sine militære erfaringer. Jeg vet hva det er å være i krig, avslutter han.

Pierre de Villiers er ikke den første som advarer mot borgerkrig i Frankrike. I 2016 stod Patrick Calvar, sjefen for den franske sikkerhetstjenesten DGSI (Direction Générale de la Sécurité Intérieure), to ganger bak lukkede dører i Frankrikes parlament og snakket om risikoen for borgerkrigslignede tilstander i landet.

Ingen kan si at den politiske ledelsen ikke er grundig advart.