Arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen varsler den første omfattende undersøkelse av rasisme i offentlige etater. Hvordan har de tenkt å måle rasisme?

Hanssen sa dette etter et møte med interesse- og lobbyorganisasjoner. Svært mange av disse har et snevert fokus og en helt bestemt definisjon av rasisme.

Bare det å introdusere ordet «rasisme» i dagens situasjon fremkaller visse motforestillinger. Er det ikke sosiale mekanismer vi snakker om, som må bekjempes på en helt annen måte?

Henrik Lunde i Antirasistisk Senter sier til Aftenposten at politifolk blir møtt med sterkt negative reaksjoner i møte med afrikanske miljøer. Det former deres oppfatning av disse miljøene og de er i forsvarsmodus. Vi hører at historier om utilbørlig oppførsel lagres i pasientenes elektroniske journaler og automatisk kommer opp når ambulanser rykker ut. Er det da noe rart at ambulansefolkene kommer med visse mentale forutsetninger? Slik de åpenbart gjorde i Sofienbergparken.

Vi snakker om en årsak-virkning, som er et resultat av spenninger og konflikter mellom visse innvandrere og folk i utsatte yrker, som har mest med belastede miljøer å gjøre. Politi, sosialvesen og akuttpersonell treffer oftest de som har problemer, skyldt eller uforskyldt. De samme mekanismene forekommer i forhold til etnisk norske utsatte grupper. Visse ungdomsgrupper har hatt et anstrengt forhold til politiet feks. Hvem kan si at dette skyldes rasisme? Hvordan er det i hele tatt mulig å skille ut hva som er hva? I de aller fleste tilfeller er det snakk om kultur. Kulturforskjeller er reelle. Det er umulig å skille på hva som er kultur og personlige egenskaper.

Hva kan man gjøre? Bevisstgjøre om mekanismer og prosesser: hva som trapper opp en konflikt, hva som demper. Hva man ikke bør si. Hvordan man inntar defensive positurer. Det er viktig å gi offentlig ansatte analytiske midler til å forstå at det ikke er deres «skyld» at det er konflikt, og at de har rett og plikt til å stå på visse prinsipper og verdier. Selv om klienten roper at det er diskriminering. Det er nemlig en fare for at offentlig ansatte vil bli så usikre av rasisme-kampanjen at de vil legge seg flate og ikke våge å forsvare elementære prinsipper.

Sylvia Brustad har noe nærmest DDR-aktig over seg i måten hun snakker om rasisme på. Det er politikk som besvergelse, slik det var i sovjettiden. Rasisme er det symbolladede ordet, som samler all ondskap. Ved å bekjempe den driver man politisk magi. Det er således noe helt annet enn rasisme det handler om: det handler om psykologisk krigføring og kontroll. Ideologisk hjernevask, i stedet for politikk. For Brustad har ikke noe svar. I stedet for løsninger kommer hun opp med kampanjer, og ingen floskel er for stor eller utslitt til at hun tar dem i sin munn. Hanssen er litt mer nøktern, men virker å drive med strømmen.

Hvordan vil de offentlig ansatte oppleve en undersøkelse av rasisme? De vil gjøre som skilpadda: trekke seg inn i sitt skall.

Hva slags metoder skal granskerne benytte? Trolig klagesaker og undersøkelsesskjema og intervjuer med offentlig ansatte. Er det noen som vil innrømme at de har fordommer og har latt det påvirke arbeidet når det kan få konsekvenser for stillingen? Hvordan skal man definere fordommer, uten å gå utenom et helt minefelt av konflikter og ømtålelige temaer?

Et eksempel fra skolen: En lærer i en middelstor norsk by forteller at somaliske menn nekter å ta henne i hånden. Når hun har snakket med faren om barna, kommer moren etterpå og kritiserer henne for å ha sett mannen i øynene. Det har hun som kvinne ikke lov til.

Når en av guttene i klassen blir irettesatt av lærerinnen forteller han at «når får han bank hjemme for å ha latt seg tukte av en norsk kvinne».

Dette minner sterkt om den rasismen Brustad/Hanssen vil til livs. Men det er ikke en gang tema i norsk offentlighet. Det gjør at lærerne føler de ikke har noen oppbacking ovenfra. De balanserer på en knivsegg. Denne eggen vil bli enda tynnere når Brustad/Hanssen får drevet sin kampanje.

Det som mangler er noen hjerte-nyre-rettssaker hvor en offentlig ansatt avskjediges eller dømmes for rasisme etter den nye diskrimineringsloven. Da har vi beveget oss over i nytt terreng, som vil få store følger for Norge som samfunn. Vi er allerede på vei.

Les også

-
-
-
-
-
-