Sakset/Fra hofta

Robin DiAngelo. Stillbilde: Unitarian Universalist Association / YouTube / Wikimedia.

Teologen Ivar Bru Larsen anmelder New York Times-bestselgeren White Fragility: Why It’s So Hard for White People to Talk About Racism i Minerva, og slakter boka skrevet av den amerikanske sosiologen Robin DiAngelo, kjent for bidrag i såkalte kritiske hvithetsstudier, et «fag» og en tenkemåte som dessverre også har kommet hit til lands.

Hun er også (eller derfor) en fremstående representant for teorien om strukturell rasisme som hjemsøker den vestlige verden.

DiAngelo bruker begrepet «white fragility» for å forklare hvites angivelige motstand mot å snakke om rasisme. Det handler om et forsvar mot å erkjenne den ubevisste rasismen som hun mener finnes hos alle hvite. Rasisme dreier seg ikke først og fremst om individuelle handlinger begått av «dårlige mennesker», det største problemet er «progressive hvite» som ikke vil anerkjenne sin egen rasisme.

Den strukturelle rasismen gjennomsyrer samfunnet. Alle er sosialisert inn i rasistiske forestillinger.

For DiAngelo er rasisme nærmest en metafysisk størrelse som gjennomtrenger både kulturen og vår underbevissthet. Det er selve fundamentet som samfunnet er bygd på.

Til tross for at forskning viser at det i dag er langt mindre rasisme enn under raseskillepolitikken, insisterer hun ifølge Bru Larssen på at rasisme er et problem som det er umulig å overvinne. Hvite mennesker må dermed leve «i en kontinuerlig tilstand av ubehag», som han kaller det.

Hun har en teori om strukturell rasisme som er umulig å falsifisere, «ettersom enhver kritikk blir en bekreftelse på at hypotesen er riktig». Da er teorien bare et dogme om hvit arvesynd:

Dette er klassisk eksempel på sirkelargumentasjon, noe som gjør DiAngelos teori til kvasivitenskap. Det finnes også store metodiske problemer med forsøk som søker å bevise mikroaggresjon og «unconscious bias».

En teori som det ikke er mulig å komme med innvendinger imot eller falsifisere, er ikke en vitenskapelig teori, men et religiøst dogme. Det er kanskje ikke tilfeldig at DiAngelo kommer fra en katolsk bakgrunn. Som jeg tidligere har skrevet finnes det klare likhetstrekk mellom dogmet om «white fragility» og arvesyndslæren i kristen teologi. Det er ingenting annet enn skyld-basert kvasireligion, forskjellen er at en istedenfor å føle skyld for Jesu død, føler skyld for slaveriet og raseundertrykking gjennom historien.

Ivar Bu Larssen ser fellestrekk mellom jakten på hvite rasister med mccarthyismen.

DiAngelo fremkaller og dyrker ubehaget, og hennes nidkjære antirasisme har klare fellestrekk med mccarthyismens totalitære antikommunisme.

Som mennesker er vi sårbare, ikke minst når vi opplever å bli angrepet for noe vi ikke har gjort, og når angrepet skjer på bakgrunn av hudfarge er det en passende reaksjon å reagere med sinne og selvforsvar. En sunn selvhevdelse- og respekt er noe annet enn å dyrke stolthet over egen hudfarge.

Det ender med en todelt verden, de moralsk høyverdige «people of color» og de moralsk fordervede «whites», som Bu Larssen skriver.

Dette er ikke noe godt sted å være for noen. Etniske minoriteter har heller ingen glede av å være permanente offer. Som jeg har skrevet tidligere: Ingen etnisk gruppe meg bekjent har kommet seg fram i verden gjennom å se seg selv om offer.

Robin DiAngelo forstår verden på måter som ikke åpner for dialog, gjensidig forståelse og samarbeid, og som vi trygt kan avvise og parkere som kvasivitenskapelig moralisme rettet mot mennesker av europeisk opprinnelse. Eller en form for rasisme, som det også kan kalles.

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

Støtt oss fast med Paypal:


 

Kjøp Halvor Foslis bok her!