I den danske podcasten «A seat at the table» har Naima Yasin og Ingrid Baraka, begge med afrikanske røtter, i de seneste fire år snakket om sine erfaringer som undertrykte, sorte dansker. Nå går de to til angrep på det danskene kaller «hygge», som kan oversettes til det norske begrepet kos.

Yasin og Baraka deltok i mai på debattfestivalen Talk Town i København. Der hevdet de at det finnes åpenlys rasisme i Danmark, og bruker hendelsen på Kastrup som eksempel, hvor en bedugget danske skjelte ut en muslimsk familie.

Men i tillegg er Yasin og Baraka nedsyltet i kritisk raseteori, og derfor konkluderer radarparet med at det i tillegg eksisterer et tykt lag av systemisk og ubevisst rasisme i Danmark. Men dansk ironi og konfliktskyhet gjør danskene blinde for denne formen for rasisme.

Nå er det dansk hygge som skal brennes på det antirasistiske (eller nyrasistiske) bålet.

Mens vi taler om grønjakker og racistiske overfald, argumenterer en voksende gruppe forskere og aktivister for, at racismen er systemisk og næres af retorikken i udlændingedebatten. Og på debatfestivalen Talk Town er det hyggen, som er i skudlinjen: Den hjælper racismen på vej, lyder det.

»Hygge er en stopklods i forhold til at ændre status quo,« indleder Ingrid Baraka og lyder som en rødgrød med fløde-version af den amerikanske woke-guru Robin DiAngelo.

Som tatt rett ut av makkverket White Fragility, altså.

»Der er noget indforståethed i hygge, som gør den ekskluderende. Den er ikke for alle. Og der bliver vi altid fremmedgjort i det hyggelige rum. Vi bliver aldrig assimileret i det rum,« siger Naima Yasin.

Derfor skal hyggen «smadres», og man skal i stedet omfavne ubehaget. Radarparet bekrefter her ubevisst at den eneste mulige formen for inkludering og fellesskap i en multikulturell verden nedsyltet i postmoderne idéer, er at vi alle inkluderes og finner felleskap i en felles lidelse og følelse av ubehag. Fristende? Neppe.

»Vi skal alle have det dårligt. Hvis man har det ubehageligt, har man et incitament til at gøre noget ved det, man får det ubehageligt over,« siger Naima Yasin.

Inspirasjonen til dette frontalangrepet mot den gode stemning har sin opprinnelse hos den britisk-australske og feministiske «forsker» Sara Ahmed. Hun ser den feministiske aktivisten som en Killjoy, en gledesdreper, som skal strø sukker på patriarkatets bensintank.

Yasin og Baraka ønsker også å ødelegge den gode stemningen, og vise sin omsorg ved å kalle alt og alle for rasisme. Gode intensjoner er ikke noe krav:

»Gode intentioner er SO last year,« siger Ingrid Baraka.

»Du er, hvad du gør. Det er det eneste, vi kan holdes 100 procent ansvarlige for. Så jeg må bare sige til dig. Læs op, og duk op til samtaler, hvor du ikke bare bliver bekræftet i det, du allerede mener.«

På samme festival deltok også den dansk-amerikanske forskeren Elisabeth Löwe Hunter. Hun studerer rase, kjønn og tilhørighet hos den afrikanske diaspora i Danmark. Hunter avviser at festivalen er politisert, til tross for at den mest høyrevridde deltageren er den sosialdemokratiske utviklingsministeren Flemming Møller Mortensen.

»Man har reproduceret en falsk ide om, at forskere på de her områder bare har meninger,« siger hun til debatten »nuancer af nordisk sorthed«, mens regnen siler ned over Nørrebro.

»Den kulturelle modstand mod at tale om racisme – og som fag som postkoloniale studier møder i Danmark – er tydelig. Vi bliver nødt til at tale om, hvem der producerer den viden, vi har. Når der bliver produceret viden, der tager udgangspunkt i kvinder, køn og race, bliver den automatisk delegitimeret,« siger hun.

Men danskenes skyhet overfor ubehaget gjør at man ikke våger ta samtalen om rasisme. Hvit skjørhet, White Fragility.

»At tale om racisme er farligere end racisme. Sådan er diskursen i den danske debat,« hevder Hunter.

Påstanden er idiotisk. Det snakkes om rasisme i alle kanaler, og Black Lives Matter har dominert nyhetsbildet i over et år. Det lages handlingsplaner mot muslimhat, mennesker fengsles for sine meninger. Offerdyrkende, selvmedlidende antirasister får spalteplass til tåredryppende sutring i avisartikkel etter avisartikkel.

Det evige gnålet om raser er i ferd med å revitalisere rasismen. Antirasistene tildeler mennesker ulike kvaliteter basert på hudfarge. Denne formen for nyrasisme er det umulig å forsvare seg imot, siden hvite mennesker i kraft av sin hudfarge ikke kan forstå rasisme.

Disse nyrasistene krever at vi forstår, men samtidig hevder de at vi ikke er i stand til å forstå.

Da gjenstår bare underkastelsen. Dette er kjernen i kritisk raseteori, som sprer seg som en kreftsvulst i akademia, næringsliv, kulturlivet og media. Og politikerne følger lydig opp, med innkvoterte woke-profitører som Kamzy Gunaratnam i spissen, som klarer å fremstille seg selv som et offer siden hun kun er varaordfører i Norges hovedstad.

Kritisk raseteori er vår tids kulturkamp. Men det kan kanskje være en idé å følge rådet til Napoleon:

«Når en fiende er i ferd med å ødelegge seg selv, så er det en god idé å ikke blande seg inn».

Berlingske

Cynical Theories: En reise gjennom identitetspolitikkens sinnssyke virkelighet

Kjøp Asle Tojes siste bok her!