Rasismens gjenkomst i form av anti-rasisme

Styreleder i Benetton Group, Alessandro Benetton, lanserer «UNHATE»-kampanjen i 2012 med fokus på arbeidsledige unge under 30 som strever med å finne innpass i arbeidslivet. Foto: Stefan Wermuth / REUTERS / NTB scanpix.

Vi mennesker ser forskjellig ut. Det finnes en genetisk variasjon, som i det store og hele er geografisk strukturert, men med glidende overganger, og mer nå enn før.

Disse forskjellene i utseende var i ferd med å tape betydning, i alle fall i Vesten, men er nå på full fart inn igjen. Og det takket være noe så paradoksalt som den selverklærte anti-rasismen – og som pussig nok har sin høyborg på universiteter og høyskoler, som man skulle tro forvaltet sannhetssøken og kritikk sans mer enn falsk ideologi og orwellsk ny-tale. Disipliner som kritiske hvithetsstudier antyder galskapen.

I Skandinavia var så å si alle hvite, på samme vis som så å si alle i Nigeria er svarte (den dag i dag). Hudfarge er et spørsmål om pigment, tilpasset ulik eksponering av sollys over tusenvis av år, og folkegrupper som levde på samme territorium i generasjon etter generasjon ga videre sine gener i ofte nokså lukkede kretsløp. Grad av lukkethet varierer voldsomt.

Hudfarge og andre genetiske forhold bærer ikke med seg moralske eller intellektuelle kvaliteter, i noen retning. Det er det bred vitenskapelig og politisk enighet om, i alle fall i den vestlige verden.

Fiendskap mellom grupper eller tribalisme kan falle sammen med etniske skillelinjer, men trenger ikke gjøre det. Det finnes blodige konflikter mellom grupper som for de på utsiden ser helt like ut. Et nærliggende eksempel: To land som over tusen år har kjempet mange kriger og slag, er Danmark og Sverige.

Man skjønner lite av verden og globalhistorien om man tror at hvites undertrykking og rasisme mot svarte er den eneste konflikten som betyr noe.

Masseinnvandringen til Europa de siste femti årene har gradvis gjort vårt kontinent langt mer genetisk sammensatt. I hovedsak har dette gått forbausende bra, og kontinentet er fremdeles populært reisemål for folk fra hele verden som søker en bedre framtid for seg og særlig sine barn.

Om dette skal fortsette å gå nokså rolig for seg, kan ikke rase og utseende igjen bli sentrale, moralske kategorier.

Det som også er særdeles viktig nå, er å begrense masseinnvandringen, slik at assimilering og samarbeid erstatter segregering og polarisering.

Ikke minst er Norge en populær destinasjon for migranter og asylsøkere, delvis selvsagt fordi vi (enn så lenge) har en velferdsstat som få andre land kan oppvise, men også fordi Norge regnes som et trygt, åpent land, der alle har en fair sjanse til å lykkes. Kommer du fra strikte klansamfunn, fra kastesamfunn der hvem du fødes av er skjebne eller fra land med sterke rasistiske, sexistiske, homofobe eller sekteriske oppfatninger, vet man å verdsette dette.

At man har litt mindre sjans til å komme på jobbintervju om man har et ikke-norsk navn, ifølge en studie (som også har vesentlige metodiske svakheter og derfor misbrukes som fasit i debatten), forandrer ikke på det faktum at Norge er et mulighetenes land i en verden der utrolig mange stenges ute og holdes fast i sine vanskjebner. Det kan være kopterne i Egypt, kristne og ahmadiyya-muslimene i Pakistan, svarte afrikanere i Mauritania, homser og kvinner i omtrent hele islambeltet.

Nordmenn er et opplyst folkeferd, preget av kristendommens prediken om menneskeverd og tilgivelse, og at alle er født i Guds billede (unntak finnes, selvsagt). Humanismen er i grunnen et sekulært barn av samme trosretning. Særlig kystbefolkningen har alltid hatt bred kontakt med omverdenen, og med dagens reisevirksomhet og medieforbruk er vi helt i toppen av folkeslag med bred omverdenkompetanse.

En som er opptatt av å bekjempe all rasisme, men som avviser det moderne tøvet om strukturell rasisme i Vesten, som er et knep for å henge rasismen eksklusivt på hvite med europeisk avstamming, er Jon Helgheim, innvandringspolitisk talsperson i Frp. Han mener vi må også kritisere og påpeke det som gjerne kalles omvendt rasisme, rasistiske (volds)handlinger som utøves av minoriteter mot de innfødte. I et innlegg i sin lokalavis Drammens Tidende skrev han:

Rasismedebatten raser, og det er mange gode grunner for dette. Vi bør ha som felles mål å bekjempe rasisme. Få ting er verre enn å bli utsatt for rasisme, og historien har lært oss hvor farlig rasisme kan være.

Dersom rasismebegrepet utvides til å bli altomfattende kjenner ikke folk seg igjen og vi mister folkets støtte. For å vinne denne kampen må vi bekjempe all rasisme, ikke kalle alt for rasisme.

Nettopp det å bekjempe all rasisme er viktig. Det er slett ikke slik at rasisme bare kan gå en vei. I Oslo kan man se et mønster som viser at ungdom med innvandrerbakgrunn er overrepresentert som gjerningsmenn i volds- og ransaker, mens personer med norsk bakgrunn er overrepresentert som offer. Generelt står innvandrerungdom fra Afrika og Midtøsten for svært mye mer voldskriminalitet enn øvrig befolkning.

Dersom vi hadde bytte plass på gjerningsperson og offer, er det soleklart hva som ville skjedd:

Hadde vi hatt en situasjon der ungdom med norsk bakgrunn gjentatte ganger hadde ranet, banket og trakassert innvandrerungdom, så hadde reaksjonene vært svært sterke. Ingen ville stilt seg spørsmålet om dette var rasistisk motivert, det ville nokså umiddelbart blitt konkludert med rasisme som årsak.

Om minoritetsjenter også ble kalt horer og behandlet nedsettende og æreløst, skjønner alle hvor eksplosivt dette ville vært.

Tesen om strukturell rasisme tilbyr en bekvemmelig forklaring på alle slags normale problemer som selvsagt også rammer memnesker med minoritetsbakgrunn. Helgheim peker på at det er helt vanlig å slite med å få leilighet og arbeid, det gjelder for alle unge mennesker. Mange, uansett bakgrunn, opplever å få avslag på avslag på søknader. Men når personer med innvandrerbakgrunn forteller om avslag, blir det forklart med rasisme. Når andre ungdommer opplever akkurat det samme, er det ingen ting, påpeker Frp-eren.

Drammen har problemer med økt ungdomsvold knyttet til ikke-vestlig innvandring. Det har også vært kjent i lengre tid at det er konflikter og bråk mellom forskjellige innvandrergrupper og mellom innvandrergrupper og elever med norsk bakgrunn ved flere skoler.

Men mediene skriver ikke om hvem som står bak. Helgheim oppfordrer folk til å fortelle ærlig om hva de erfarer; taushet gir rom for at ukultur får lov til å vokse:

Dette skaper rom for at en grov ukultur får utvikle seg uten at noen tar tak.

Politiet i Drammen fremstår som handlingslammet ovenfor den økende ungdomsvolden, og mens skole og politi sitter i møter og snakker, banker innvandrergjenger opp personer med en annen bakgrunn enn seg selv på det groveste. Vi begynner å bli lei bortforklaringer og unnfallenhet fra politi og politisk ledelse i Drammen.

Jeg har blitt kontaktet av flere som opplever grov vold, trusler og trakassering av det som fremstår som innvandrergjenger. Fortvilte foreldre aner ikke hva de skal gjøre og det er svært vanskelig å stå frem. Ytringer møtes med grov vold, og politiets holdning er å fokusere på ytringen, ikke den grove volden.

Jeg vil oppfordre personer som opplever denne typen vold og trakassering til å fortelle om det. Alt fra nedsettende kommentarer som kan knyttes til om du har norsk eller annen bakgrunn, til de mer alvorlige hendelsene som vold og trakassering, må komme frem. Vi må øke bevisstheten på at rasisme går begge veier og at problemene er økende i områder med mange innvandrere. Rasisme er like ille uansett hvem den rammer, men det er bare ved åpenhet vi kan bekjempe problemet.

Strukturell rasisme er en teori som behandler innvandrere som uansvarlige barn, som passive ofre, og fører til at det nesten ikke er grenser for hvor privat og bagatellmessig problemene er før avisene likevel gir spalteplass. Resultatet er at grov dominansvold, grooming og seksuelt misbruk og gjengkriminalitet fortsetter nokså uforstyrret av offentlig debatt. Document er ett av få medier som bryter med dette mønsteret av taushet, av omertà, som det kalles i mafia-sammenheng.

Å oppfordre alle reelle ofre for vold, trusler, usaklig diskriminering, trakassering og uverdig, respektløs behandling til å stå fram, er den korrekte, ikke-rasistiske tilnærmingen.

Dette bør mediene, akademikere, kirkeledere og politikere fra alle partier også støtte og legge til rette for.