Under tittelen «Når hudfarge blir mistenkeliggjort» inviterte Amnesty til frokost torsdag 24. april.

Arrangementets mål var å belyse hvordan personer med minoritetsbakgrunn ofte blir mistenkeliggjort basert på hudfarge, mens virkeligheten om at minoritetsungdom står bak nær 80 prosent av voldelig kriminalitet i Oslo, glatt ignoreres.

Med «mistenkeliggjort» henvises det til personer som blir stoppet for kontroller, det være seg for å sjekke etter våpen eller i politiets arbeid generelt sett, et arbeid som logisk vil rettes mot gruppen som nettopp begår mest kriminalitet.

«Man er litt naiv hvis man tror at det ikke eksisterer», sier Yassin El Barkani, med henvisning til etnisk profilering.

Ingen i rommet nekter for at innvandrerpersoner stanses i kontroll, men få tar inn over seg at bestemte etniske grupper nettopp står for majoriteten av kriminaliteten i bestemte kategorier. Påstanden om at politiet driver etnisk profilering, kan derfor ikke ses løsrevet fra kriminalitetsstatistikken, men Amnestys deltakere gjør et forsøk likevel.

Somaliske menn i Oslo er 15 ganger mer voldelige enn etniske nordmenn

«Plutselig ringte det på døra, og så hørte jeg at det var politiet. Da tenkte jeg: Politiet? Hvorfor er de i bygget, det har jo ikke skjedd noe? Så banker de på døra mi, og de sier: «Vi har fått beskjed om at det er noen i bygget som ikke skal være her», forteller Mohamed Hassan i et videoklipp som ruller over skjermen, og fortsetter:

«Det gir ikke mening. Jeg bor her. Navnet mitt står på postkassa, og jeg har bodd her en stund. Det å komme hjem til meg, et sted som skal være trygt, og spørre meg om jeg skal være i bygningen, om jeg har papirer på meg, jeg følte meg veldig utrygg på grunn av det».

Hvor mange dører ringte politiet på? Dét sier ikke Hassan noe om.

At politiet følger opp tips, etterforsker og leter etter bestemte kriminelle, har i utgangspunktet ingenting å gjøre med hudfargen til Hassan. De fleste vil kanskje sette pris på at en kriminell person fakkes og fjernes fra leilighetskomplekset de bor i, fremfor å klage på at politiet må bry deg når de ringer på?

Å ringe på er dog ikke den eneste formen for etnisk profilering politiet utøver. Hassan mener at politiet også stopper innvandrergutter som går sammen med norske jenter.

Mohamed Hassan. Skjermdump: Amnestys livestream.

Kultur og holdninger 

Det er Martin Strand, leder for felles operative tjenester i Oslo Politidistrikt, sin tur til å tale. Han bekrefter det publikum vil høre: Oslo politidistrikt kontroller minoritetsgrupper mer enn de kontrollerer øvrig befolkning.

Det er et problem, ifølge Strand.

«De videoene vi så helt til å begynne med, de gjør litt vondt. Det skal ikke være sånn. Vi må jobbe for å unngå at det skal fortsette å være sånn», sier han innledningsvis.

Han mener ikke nye instrukser, retningslinjer eller regler er løsningen, men at det må jobbes med kultur og holdninger, og at de må jobbes med over tid.

Politiets kultur og holdninger, ikke de kriminelles.

Samtalen om kultur som bakenforliggende årsak til overrepresentasjonen blant kriminelle glimrer med sitt fravær, trass i FrP-politiker Jon Helgheims forsøk på å trekke hele rommet ned på jorden igjen i den påfølgende paneldebatten.

Se livestreamen her

Fra svenske til norske tilstander 

I 2017 ble det ramaskrik i både Norge og Sverige som følge av Sylvi Listhaugs besøk til den innvandrertette og problematiske bydelen Rinkeby i Stockholm. Volden og kriminaliteten i Sverige var og er ute av kontroll, hvilket både norske og svenske politikere blånektet for den gangen.

I januar 2025 opplevde svenskene 32 eksplosjoner på 28 dager. Skytinger, knivstikkinger, seksualvold og økonomisk kriminalitet har eksplodert i Sverige.

Statsminister Ulf Kristersson innrømmet på en pressekonferanse i forbindelse med bombebølgen at de har mistet kontrollen: «Det er helt åpenbart at vi ikke har kontroll med voldsbølgen».

Det lekker kriminelle klanmedlemmer fra Sverige og over til Norge. Minst 40 norske straffesaker knyttes til svenske kriminelle nettverk siden 2019. Samtidig opplever Norge stadig mer brutal voldskriminalitet.

Istedenfor å lære av Sveriges feil, tar norske politikere, aktivister og politikerspirer i bruk svenske bortforklaringsmodeller som har ført dem inn i det uføret de er i nå: Innvandrergutter er «sårbare» og «trangbodde», de har det «vanskelig», og det er statens oppgave å fange opp at deres foreldre ikke oppdrar dem, ifølge personer som Høyres Arina Aamir.

Men politiet skal ikke kontrollere innvandrerungdommen for våpen eller gjøre jobben sin i innvandrertette områder, det er tilsynelatende rasistisk.

Vil ikke diskrimineres, men ønsker forskjellsbehandling

Stortingsrepresentant Andreas Sjalg Unneland (SV) går rett i strupen på Helgheim (FrP) når denne sier at politiets praksis henger sammen med kriminalitetsstatistikken, og at det må bli slutt på kategorisk å anklage politiet for å være rasistisk.

Unneland på sin side mener at Strands vitnemål om at politiets rasistiske praksis er den gjeldende sannhet, og at innvandrere blir stoppet fordi de ikke ser ut som Unneland selv, altså har hvit hudfarge.

«Hvis man er opptatt av å bekjempe kriminalitet, så er tillit et av de viktigste verktøyene politiet har», sier Unneland videre og skylder på politiets kontroller for at innvandrerungdom «mister tilliten» til politiet.

Politiets problemer med for eksempel «flokking», en taktikk brukt for å hindre politiets arbeid, har nok ikke bakgrunn i visitasjoner.

Unneland får støtte av Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Kamzy Gunaratnam, som tråkker inn på samme spor som Arina Aamir og andre som mener at det er den øvrige befolkningens skyld at innvandrere ikke jobber, ikke tar utdanning, har foreldre som ikke oppdrar barna sine, og at de ikke får nok penger fra staten:

«Du kan ikke se politiet isolert sett fra resten av samfunnet. Jon Helgheim ser på de tallene han har lyst til å se på, men hvis du bryter ned de tallene, ser du at det er de sosiale faktorene som dominerer. Det handler om tilknytning til utdanning, det handler om tilknytning til arbeidslivet, hva foreldrene dine gjør og hvilken tilgjengelighet de har til velferdssamfunnet», sier Gunaratnam før hun tordner til Helgheim:

«Så du kan ikke bare lese det du har lyst til å lese med den norsken du kan, Jon Helgheim! Du må også lese videre på hva de sosiale faktorene er. Og hvis vi får til dét, kan vi få et mye bedre samfunn!»

Håvard B. Øvregård, varamedlem i Oslo bystyre for Høyre, mener politiet ikke nødvendigvis er rasistiske ved intensjon, men at politiet er rasistisk som konsekvens av at det ikke er mange nok innvandrere som jobber i politiet.

Helgheim står alene om å rette kritikken der den hører hjemme, og avviser Gunaratnams omdirigering til sosiale faktorer:

«Hvis det er riktig at tallene fra SSB og politiet selv stemmer, at 80 prosent av de ungdomskrimielle (…) har innvandrerbakgrunn, så er det å diskutere om det da er riktig at politiet i all hovedsak har med innvandrerungdom å gjøre?»

Forsøket var til fånyttes. Ilden i Gunaratnam er tent:

«Vi er ikke som USA, som er bygget på en rekke rasistiske elementer med slaveri og sånn, men vi har stort sett vært en hvit nasjon, som betyr at vi har noen strukturer skapt (sic!) for den hvite mannen, som igjen betyr at vi har noen diskriminerende strukturer, selv om ikke rasisme er intendert», sier Gunaratnam, mens hun veiver overdrevent med armene.

Hun påpeker hvor viktig det er at ulike samfunnsgrupper behandles forskjellig, men på en måte som er til fordel for minoritetene:

«Oslo-politiet har utviklet noe som heter ‘rettferdig politi’, det er kursing i hvordan du framstår overfor ulike grupper, hvordan du framstår overfor skeive, hvordan du framstår overfor minoritetsgrupper, hvordan du må møte de, hvordan du må kommunisere.»

Unneland ligger på linje med Gunaratnam og tordner at alle borgere skal møte lik behandling ved gjentatte anledninger, men «Rettferdig politi» maner jo nettopp til det motsatte.

I det ene øyeblikket skal vi være like og behandles likt, i det neste er det identitetspolitikken som rår.

Symptombehandling

Debatten om etnisk profilering er irrelevant, all den tid majoriteten av kriminaliteten begås av etniske grupper.

Gunaratnam var inne på at ulike grupper må møtes forskjellig, men det blir en annen type forskjellsbehandling enn hun tilsynelatende skulle ønske seg, som gjør seg gjeldende når enkelte grupper troner øverst på kriminalitetsstatistikken.

Dersom det er ubehagelig for enkeltindivider å stoppes i områder hvor kriminaliteten er høy, eller fordi du har et utseende som tilsier at sannsynligheten for at du bærer kniv er større enn blant øvrige folk, er ikke løsningen å skrike om rasisme, mens man symptombehandler problemet og bruker politiet som syndebukk.

Oppmerksomheten og debatten må rettes mot spørsmålet: Hvorfor er innvandrerungdom så mye mer kriminelle enn øvrig ungdom?

All den tid politiet har fått kritikk for jobben de gjør, har det primært handlet om den jobben de ikke har gjort. Ikke at de retter søkelyset mot innvandrerungdom etter et masseslagsmål utenfor Oslo S eller at de ringer på alle dørene i en boligblokk når de leter etter en bestemt person.

Det er ikke kulturen i politiet som er vår største utfordring, det er berøringsangsten for den kulturen som oppfostrer unge kriminelle i Norge i dag.

Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her! Kjøp e-boken her.

Usensurerte nyheter. Abonner på frie og uavhengige Document.