Sakset/Fra hofta

En container for gjenvinning av papiravfall er passende hensatt utenfor OsloMets lokaler på hjørnet av Pilestredet og Edvard Storms gate i Oslo. Foto: Document.

OsloMet er studiestedet som gir og gir. Der kan man fordype seg i fag som billedterapi, aksjonsstudier, flerkulturell fagkompetanse, coaching, migrasjons- og integrasjonsforvaltning, utviklingsstudier, flerkulturelt helsearbeid og selvsagt kunnskap om ekstremisme og radikalisering.

Det er uvisst hvorvidt «det revolusjonerende nye forskningsfeltet som heter kritiske hvithetsstudier», kommer inn under sistnevnte kategori, men når man leser hva den statsstøttede førsteamanuensisen Sandra Fylkesnes klarer å sette på trykk, er tanken om radikalisert rasisme snublende nær. Fylkesnes disputerte tidligere i år over sin doktorgradsavhandling med den fengende tittelen «Whiteness in teacher education discourses: An analysis of the usage and meaning making of the term «cultural diversity»».

Hva kritiske hvithetsstudier egentlig går ut på, er ikke helt opplagt, men sannsynligvis er det et slags forsøk på å bekjempe innbilt rasisme med reell rasisme. Hovedskurken er som vanlig den norske majoritetsbefolkningen, som på grunn av sin hudfarge automatisk er en del av den «hvite overlegenhetsideologiske rasismen». Arvesynden ligger i genene, og med ondt skal ondt fordrives, liksom.

Her følger noen høydepunkter fra denne hvite førsteamanuensisen på OsloMet:

«Kritiske hvithetsstudier er et revolusjonerende nytt forskningsfelt i Norge. Et sentralt perspektiv innenfor kritiske hvithetsstudier er at hvithet er et sosialt konstruert begrep, i likhet med begrepene rase og rasisme. Begrepet hvithet handler både om rase, det vil si et sosialt konstruert grunnlag mennesker grupperes på bakgrunn av, og om rasisme, det vil si de daglige handlingene som opprettholder denne grupperingen.

Innenfor dette feltet blir hvithet forstått som nedarvede rester fra vår felles koloniale og imperiale historie

«Rasisme sett fra et kritisk hvithetsperspektiv handler om en hvit overlegenhetsideologi som kommer til uttrykk i praksis. Denne ideologien er såpass internalisert i våre hoder at den oppfattes som normal, vanlig og hverdagslig. Selv om den ikke er så tydelig, ligger den til grunn for mange handlinger. Det spesielle ved denne hvithetens ideologiske rasisme er at den kommer til uttrykk som veldig små, nesten usynlige, systematiske hverdagspraksiser og at den er allestedsnærværende: Ingen slipper unna!»

«Hvit overlegenhetsideologisk rasisme kan også komme til uttrykk gjennom at vi velger å ikke motsi hvite venners utsagn, men heller å være lojale mot hvitheten og våre hvite venner ved å sikre den vennskapelige balansen og velbehaget i samtalen. Hvit overlegenhetsideologisk rasisme kan komme til uttrykk via hvordan «eldgamle kvinner» med vold utrykker hvem de mener har rett til å gå med og eie en bunad, slik Camara Lundestad Joof beskriver. Hvit overlegenhetsideologisk rasisme kan også komme til uttrykk via hvite personer som selv har brune barn eller brune ektefeller, som har bodd i årevis i Afrika eller har venner som ikke nødvendigvis blir gruppert som hvite.»

Og her et høydepunkt, nemlig hvordan man trøster gråtende barn på en hvit og akseptabel måte:

«Hvit overlegenhetsideologisk rasisme kan komme til uttrykk gjennom at folk grupperer mennesker basert på ideer om hvordan biologiske forskjeller er knyttet til overlegenhet og underlegenhet, gjennom at barnehagelærere trøster barn som gråter på en hvit og dermed akseptabel måte, eller gjennom hvordan en selvutnevnt feminist utøver egen hvithet overfor en ung mannlig innvandrer

Fylkesnes sier imidlertid ikke noe om hvordan mer melaninrike mennesker trøster barna sine. Og godhet er heller ikke alltid godhet, spesielt ikke om man er hvit. Er man fra Norden, er det ekstra ille:

«Hvit overlegenhetsideologisk rasisme kan til og med komme til uttrykk via handlinger som er basert på godhet, kjærlighet og sympati. Gode intensjoner avler, som vi alle vet, ikke nødvendigvis gode resultater. Hvites godhet, kjærlighet og sympati for deres melaninrike og definerte «andre» frikjøper dem ikke fra sin hvithet. Å være inkluderingsorientert er, til manges overraskelse, ikke nødvendigvis en utgangsbillett.»

«Hvithetens ideologiske rasisme grupperer ved å utestenge eller inkludere (assimilere) minoritetsgrupper, alt etter hva den til enhver tid finner hensiktsmessig. I Norge har hvithetens grenser endret seg for noen nasjonale minoriteter og for samer. Hvithet har også ulike grader. Forskning viser at det å være hvit og fra Norden globalt fremstilles som å ha en bedre, renere og vakrere form for hvithet enn den hvitheten som hvite fra land i Øst-Europa har. På en måte kan man si at den ultimate hvitheten representeres gjennom ideen om et hvitt herrefolk.»

«Vi trenger kunnskap om hvithet, fordi det kan hjelpe oss å anerkjenne at fenomenet rase fortsatt i høyeste grad er aktivt i vårt samfunn. Kunnskap om hvithet gjør det lettere å identifisere og anerkjenne at den mest vedvarende og konstante formen for rasisme ikke dreier seg om ekstreme hathandlinger, men om hvites tilfeldige, urytmiske, små og hverdagslige praksiser og om hvilken strukturell effekt det har.

Å ha kunnskap om hvithet som sådan er viktig fordi den kan hjelpe hvite med å flytte sine definerende og grupperende praksiser og blikk bort fra dem de liker å plassere som sine «andre», til å få øynene opp for seg selv og sin egen lojalitet og praksis som medlemmer av en hvit gruppe: Som hvit er jeg aldri kun et individ!

Det er kanskje litt overraskende og til og med litt sårende for oss hvite å høre at vi til tross for vår multikulturelle, interkulturelle, mangfoldige åpenhet og interesse sannsynligvis også er både «halvblinde» og mellombevisste aktive deltakere i denne hvithetens kompliserte struktur. Og kanskje er det enda mer overraskende å høre at personer som gang på gang defineres som utenfor av hvitheten, allerede vet hvordan vår hvithet farger oss mentalt og hvordan den dermed blender vårt blikk: Melaninrike nordmenn kjenner til hvithetens rasistiske praksiser og de skader den volder. For mens våre melaninrike venner snakkar om det heile tida, lukker vi hvite ørene for det vi ikke vil høre: Jeg er ingen rasist!»

Denne fantasifulle teksten hadde aldri latt seg realisere i Norge uten et hav av oljepenger som kan søles bort på tullete, pseudo-vitenskapelige og ikke-produktive fag som «kritiske hvithetsstudier». For hva produserer egentlig Fylkesnes og hennes like? Blir det noe matnyttig igjen av denne forskningen som gavner Norge som samfunn?

Om kveldens TV-underholdning ikke appellerer, kan gjennomlesning av hele teksten inklusive det å følge lenkene den henviser til, by på mye humor. Svart humor. Hehe.

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok «Svindlere, svermere og sjarlataner» fra Document Forlag her. Nå satt ned fra 399 til 230 kroner!