Kommentar

Erik Schjenkens fulle seier over Dagbladet i Oslo tingrett var en velfortjent personlig oppreisning og en helt passende reaksjon på den offentlige heksejakten han ble gjenstand for idet han havnet i søkelyset til den ideologisk forblindende «antirasismen». Men denne kjennelsen sender også et signal til offentligheten: Den har moralsk betydning for flere enn Dagbladet og Schjenken, og det er flere enn sistnevnte som med dette har fått en viss trøst.

For dommen var intet mindre enn en lenge etterlengtet, rettslig bekreftelse på at det finnes en grense for hvor mye den som har informasjonen i sin makt kan hundse et uskyldig menneske i det som den til enhver tid regjerende massesuggesjon mener er den gode saks tjeneste. Den voldsomme, langvarige og uberettigede personforfølgelsen Schjenken opplevde, kunne ha sendt ham i en tidlig grav, slik det tidligere er skjedd med personer som har gjennomgått lignende ting: ingen nevnt, ingen glemt.

Det er derfor et lite skritt på veien mot gjenopprettelsen av en viss offentlig anstendighet når domstolen gir Dagbladet en pengebot som svir, og som kan vise seg å bli en moralsk og økonomisk spiker i avisens kiste. Vi har lov til å forvente at vi slipper å bli vitne til et lignende, fullstendig uberettiget rasismehysteri av dette omfang igjen. Det er likevel et lite skritt, for selv om Dagbladet er dømt, var ikke avisen de eneste som deltok i hekseprosessen.

Om alminnelige borgere etter å ha lest avisen måtte ha trukket den private konklusjon at man hadde å gjøre med en rasist, kan det alltids tilskrives den naive og ufortjente tillit de gir pressen, og deres private oppfatning får ingen materielle følger. Men for personer som uttaler seg fordi de i kraft av sine offentlige tillitsverv er blitt betrodd en viss makt, er det andre spilleregler som gjelder. De har ingen rett til å utøve sin makt, noe de ikke bare gjør ved å fatte vedtak, utelukkende på bakgrunn av det de har lest i avisen. Det påhviler dem derimot å utøve makten med varsomhet, i særdeleshet overfor en svakere part.

De fire (!) statsrådene Sylvia Brustad, Kristin Halvorsen, Bjarne Håkon Hanssen og Manuela Ramin-Osmundsen uttalte seg mer eller mindre utilslørt offentlig om at det var vist rasistisk adferd; fylkeslege Petter Schou konkluderte med urette at det var vist «klart diskriminerende oppførsel og som kan forstås med rasistiske overtoner»; diskrimineringsombud Beate Gangås forhåndsdømte Schjenken; Dagfinn Høybråten, Anne Holt og Tove Strand bidro også aktivt eller passivt til å stemple ham.

Oslo tingretts dom vil derfor også bli oppfattet som en moralsk dom over disse personene. Og om Erik Schjenken skulle ha krefter til å rettsforfølge noen av dem, er det mange som vil ønske ham lykke til.