Manuela Ramin-Osmundsen sviktet ikke bare statsministeren/regjeringen. Hun sviktet også innvandrerne som den første statsråd med minoritetsbakgrunn. Hun tenkte til syvende og sist bare på seg selv.

Noen prøver idag å blåse liv i forestillingen om at det Manuela gjorde ikke var noe verre enn det hvite menn i 50-årene har gjort til alle tider: plukket sine egne favoritter til toppjobber. Men Ramin-Osmundsen-sakens klimaks skyldtes ikke dette men hennes løgnaktighet, som er noe ganske annet.

Man må spørre: Tenkte ikke Ramin-Osmundsen på at hun representerte noe nytt, at hun var et ansikt for en ny del av Norge? Nettopp fordi hun var blendende og vellykket, burde det ha vært en selvfølge. Hun nøt stor goodwill, og belønnet den med svik. Man kan også si hun sviktet sin mann og hans gode rykte når han sendte ut e-post der han skrev om «usiviliserte krefter» som sto bak kritikken av kona. Dessverre viste det seg at de usiviliserte kreftene fikk rett. Det sved, og det nytter ikke å forsøke å plastre over med gamle platityder om to standarder, at hun ble behandlet annerledes som kvinne og mørk etc. Det er et farlig våpen å bruke, for hvis man understreker forskjellsbehandling for ofte, vil forhåpningene til den utvalgte nykomling være ekstra stor: Hun/han bader i forventningenes lys.

Alt som talte til hennes fordel, talte mot henne da hun ble avslørt. Da fremsto hun som ufølsom og selvopptatt. Alvoret så ikke ut til å ha gått opp for henne da hun deltok på de siste pressekonferansene. At hun tirsdag, etter tillitserklæringen fra Stoltenberg, hadde guts til å be Anne Lise Ryel tie med at de hadde snakket sammen, er hinsides. Men det virket ikke som om Ramin-Osmundsen forsto skuffelsen og sviket.

Samfunnet er avhengig av tillit. Statsråder er samfunnets fremste tillitsvalgte. Man forventer integritet. Men det virket nesten som om Manuela ikke visste hva det var. Hun sviktet sin egen sjef uten å blunke fordi det tjente hennes interesser. Hun gjorde det på en måte som får en til å lure på hennes vurderingsevne.

I mediene skrives det om faren ved å sende amatører inn i politikken. Men dette hadde ikke noe med håndverk å gjøre. Det handlet om moral. Manuela Ramin-Osmundsen viste at hun ikke visste hva integritet var og ikke kjente ordet lojalitet. Hun så bare sin egen interesse.

Det flerkulturelle samfunn består av flere samfunn. Ramin-Osmundsen var representant for et nytt samfunn i Norge. Ville det ikke vært naturlig å føle at nye landsmenn hadde forhåpninger til henne, forhåpninger hun burde anstrenge seg for ikke å skuffe?

Det inntrykk jeg fikk av hennes ståsted var det politisk korrekte – om rettigheter til alt og alle, hva vi er vant til å høre. Men hvordan kan en slik idealisme forenes med en praksis som kun går ut på å redde sitt eget skinn? Helt uten tanke på fellesskapet.

Man kommer ikke utenom at det knyttet seg spesielle forhåpninger til Manuela, også fra majoritetsbefolkningen. Hun var ingen vanlig statsråd. Det er galt å måle henne med samme standard som andre. Hun var enestående, en pionér. Hun skulle vise at også nye landsmenn kan. I stedet skuffet hun grandiost. Det er ikke til å komme forbi at det utløser noen spørsmål hos majoriteten. Hvorfor sviktet hun så stort? Hvorfor viste hun ikke lojalitet, hverken til statsminister eller jobben? Folk vil spørre: er ikke innvandrere i stand til å vise den lojaliteten som vi krever av politikere? Så alvorlig var Ramin-Osmundsens feilskjær.

Har vi for store forventninger? Nei. Den som går foran, har uvegerlig alles øyne rettet mot seg.

I Danmark har et Folketingsmedlem fra SF, Kamal Qureshi, havnet i en kriminalsak. Han har leid ut en leilighet i eierens navn, plaget leietakeren og hivd henne ut etter en uke, og beholdt deler av depositumet. I tillegg skal han ha stjålet en kamerats oppgave og innlevert den som sin egen da han studerte til lege.

Det omstridte SF-medlem af Folketinget Kamal Qureshi er kaldt til kammeratlig samtale med SF-toppen i kølvandet på Ekstra Bladets afsløring af, at Kamal under sit lægestudie stjal en studiekammerats eksamensopgave og indleverede den som sin egen.

Kriminalpolitiet på Station 1 i København City skal her til formiddag afhøre et hovedvidne i bedrageri-sagen, hvor Kamal Qureshi står anklaget for at have anvendt falsk navn i forbindelse med genudlejning af værelser. Anklagen lyder på, at Kamal har udgivet sig for at være udlejer Oliver Bahner.

Det er ikke første gang politikere havner i klammeri med loven. Men igjen: Det er ikke samme standard for innvandringspolitikere, ikke ennå. De er ikke rutinerte og anerkjente nok. De som blir innvalgt har kommet langt og nyter høy status. Likevel må de ødelegge den ved å gi seg i kast med kriminalitet. Det er utrolig. Hvilke mekanismer er det som virker? Er det manglende samfunnsbevissthet? En manglende identifikasjon med samfunnet rundt dem? Er det ærgjerrighet og grådighet som er drivkraften? Men hva da med dømmekraften? Er det mangel på forståelse av samfunnet som gjør at de ikke forstår at de kan bli avslørt? Det hviler noe tragisk over Ramin-Osmundsens oppførsel. Når et så intelligent menneske ikke forsto at hun måtte bli avkledd og stående fullstendig ribbet tilbake, med alt det innebærer for familien, må man virkelig begynne å lure.


Kamal til ‘kammeratlig samtale’ i SF

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂