Hans Rustad For et par år siden ble Shabana Rehman og flere andre individualister med muslimsk bakgrunn kalt «kokosnøtter» av Iffit Qureshi i en kronikk i Aftenposten: brune utenpå, hvite inni. Denne rasistiske sjargongen har senere spredd seg. Nå er det Shabana selv som benytter samme taktikk når hun skriver om Manuela Ramin-Osmundsens avgang og kaller artikkelen «Å juge på norsk».
«Norsk» brukes her kulturelt-etnisk og i samme kategori som uttrykket «blendahvitt». Blendahvitt har sneket seg inn i språket hos journalister, som uten å blunke snakker om Stoltenbergs «blendahvite» regjering. Det er unyansert, utydelig og grumsete språkbruk. Rasistiske utsagn blir ikke mindre rasistiske selv om de brukes for en god sak. Så langt burde vi ha kommet.
Shabanas angrepsvinkel er at det er en norsk måte å juge på, og en annen standard som Manuela ble målt etter. Hele fremstillingen er svært tendensiøs – og malisiøs.
I Shabanas øyne har Anne Lise Ryel oppført seg sjofelt. Igjen brukes ordet «norsk» odiøst.
Anne Lise Ryel var en skikkelig norsk dame, som ikke kunne sitte og se på Manuela bli frityrstekt. Hun foretrakk total oppbrenning! Og hun hjalp Manuela med å hoppe i det, i stedet for at Manuela skulle sitte på stupet og dingle med bena resten av sin politiske karriere. Vi snakker god og nær privat venninne her.
Shabana mer enn antyder at Ryel burde stilt vennskap over politiske hensyn. At hun skulle tatt parti for Manuela mot regjeringen.
I Shabanas øyne var det Ryel som «pushet» Ida Hjort Kraby på Manuela!
Anne Lise Ryel kunne ikke komme på å be Manuela om unnskyldning for at hun var den som pushet Ida Hjort Kraby på Manuela i siste liten. Hadde dette vært en såpeopera på TV er det ingen tvil om at Anne Lise Ryel hadde fått en Emmy-award som riksbitch. De er stolte, de også.
Shabana bør ikke svinge storslegga før hun har gjort hjemmeleksen sin. Det finnes ikke belegg for å påstå at det var Ryel som pushet Kraby på Ramin-Osmundsen. Det er en så sær fremstilling at den faller pladask til jorden. Ryel som riksbitch? Pinlig.
Så kommer igjen uttrykket «ljuge på norsk», som handler om å «snakke sannere enn man rekker å huske eller innrøme» og legge alle kort på bordet og begynne på nytt. Manuela gjorde noe annet. Hennes motiv var ifølge Shabana å beskytte en venninne!
Manuela forsøkte å bagatellisere og skjule. En usleip dame som ville være snill mot en kvalifisert bekjent og en venninne som later som om hun ikke sladrer.
Manuela forsøkte å trekke Ryel med som gissel for sine løgner, da hun sa: «Det er best for alle at dette ikke blir kjent» (samtalen mellom Ryel og Ramin-Osmundsen på vei hjem 3. januar). «Alle» vil i dette tilfelle si Manuela. Det kunne ikke Ryel gå med på. Men Shabana kaller det å sladre!
Det vennskapet Shabana hyller har et annet navn: korrupsjon.
Shabana gir journalistene det blendahvite kortet nok en gang:
Hele denne opphaussingen om Manuela som den første innvandringsministeren har bare interesse for historikere eller hvite norske journalister som har en «sak» å skrive om. For Manuela var ingen innvandrernes statsråd. «Innvandrer» var noe sminke hun fikk i mediene. Jeg sier: slutt å grine, innvanderne gjør som de alltid har gjort, de greier seg.
Her høres det ut som om Shabana har vendt tilbake till flokken, og dyrker stammefellesskapet. «De hvite norske journalistene» trenger de ikke bry seg om.
Dette var en skuffende tekst fra et menneske som tidligere har vist individuelt mot og skrevet så det gnistret mot stammedyret. Hva er det som skjer?
