Hans Rustad I Storbritannia har noen av landets beste penner dissekert alle som forsøker å forstå terroristene, fra de ytterliggående som sier at «britene har selv bedt om det», til de som viser til Irak som laboratorium for jihadister. Norman Geras har vært ubehagelig med alle som synger visen om at «jeg ikke støtter terror, men…». Det er greit med forståelse, men ville disse menneskene noen gang sagt det samme om nynazister, spurte Geras. Det ville de selvfølgelig ikke. Mange av dem har en emosjonell refleks som gjør at de MÅ forstå, selv når avrevne lemmer flyr rundt i T-banevognene.
I Norge er dette tabubelagte tanker. En som våger å bryte omerta’en er Herman Willis, i dagens Dagblad. Han treffer spikeren på hodet: mennesker som sier de er mot terror, men…, er akkurat like troverdige som de som sa de ikke var rasister, men…
I KJØLVANNET AV sommerens terror-aksjoner har påfallende mange norske kommentarer begynt med: «Jeg støtter ikke terror, men…» Sist denne måten å uttrykke seg på verserte i medier og dagligtale het det «jeg er ikke rasist, men… », og denne innledende frasen ble etter hvert grundig diskreditert og latterliggjort som det den var; en orweliansk ny-tale som skulle fortelle at den rasismen som fulgte ikke var rasisme. «Jeg støtter ikke terror, men…», eller ord med tilsvarende betydning, opptrer daglig i norske medier og de flettes gjerne sammen med en argumentrekke der man mer enn aner konturene av et slags «ingen røyk uten ild». For Dagbladets lederskribenter gir dette anledning til igjen å angripe Bush-administrasjonen for dens mildt sagt lettvinte omgang med sannheten forut for invasjonen i Irak, og for Kåre Willoch (Aftenposten 1. august) åpner det – som vanlig – for et angrep på staten Israel. Verken Dagbladet eller Willoch støtter altså terror, men…
Spørsmålet blir da: Hvorfor denne omveien med forsikringer og avstandstagen i første omgang, før man kommer med sitt egentlige ærend; å forklare at terroren er forståelig og at det i grunnen ikke er annet å vente slik de og de og den og den har oppført seg? Ordene «jeg støtter ikke terror, men…» etterfølges alltid av en grundig redegjørelse for en krig eller en okkupasjon. Vi blir forelagt en rekke uhyggelige fakta, før det langt på vei sannsynlilggjøres at mye ville vært unngått om man hadde lyttet til for eksempel Dagbladet og Willoch mens det ennå var tid. Vi gis et slags inntrykk av at selvmordsbombere er rasjonelle individer som ut fra dyp og ekte fortvilelse over Vestens og Israels misgjerninger bringes til handlinger som i dette lys kan fremstå som rop om rettferdighet. Terroristene vil ha oss inn på den smale sti, og burde vi kanskje ikke lytte til deres fromme formaninger selv om det smeller høyt og mange dør?
Willis har et annet godt poeng: terroren har ikke noe med Irak eller Israel å gjøre. Den handler ikke om Midtøsten. Den vil ikke forsvinne selv om vi trekker oss ut av Irak og Afghanistan. Hva skulle til for å blidgjøre terroristene?
Nei, det beste ville vært om vi sa at ok, greit, som en begynnelse steiner vi 200 homofile på Youngstorget i morgen, og så inndrar vi alle førerkort for kvinner. Den slags ville blitt oppfattet som en vennlig gest, og et tegn på vår gode vilje. Stilt overfor noe sånt, vil et argument om at «jeg er i mot å steine 200 homofile, men…» virke for mye som et skitt-la-gå til at andre enn nazister og islamske fascister ville fremført det. Men det er denne typen krav selvmordsbomberne og andre av våre hjemmeavlede mordere stiller til Vesten. Homser og kvinnlige bilførere er typiske utslag av den dekadensen de vil til livs, mens det liksom ikke skal være noe som helst dekadent i det å ha seg med 72 jomfruer etter først å ha sprengt en London-buss i luften.
Personlig mener jeg det begynner å bli kinky allerede når jomfru nummer to dukker opp, men så er jeg heller ikke så godt vant.
Willis sier terroren har med menneskets grunnvilkår å gjøre. Dette er forvirrede unge menn. Sant nok, men han blir litt for lite konkret. Det handler tross alt om krisen i islam, det kan ikke underslås, og derfor har også Irak og Palestina symbolkraft innenfor deres verdensbilde.
Tilfellet ville at jeg fant en underskriftskampanje mot terror, og grunnlaget for den rimer godt med det Wilis står for. Det er ikke våre verste feil, dumheter og forbrytelser som er årsaken til terroren. Det er de beste sider ved våre samfunn; som ytringsfrihet, rett til egne valg, egen seksualitet.
These terrorists do not hate what is worst in the societies they attack, but what is best. They despise individual liberty, critical thought, gender equality, religious tolerance, the rights of minorities and political pluralism. They do not criticize democracy because it sometimes fails to live up to its principles; they oppose those principles.
Disse menneskene hater alt som heter dialog og forståelse. Derfor hater de også Oslo-avtalen, men for norsk virkelighetsforståelse er dette en helt ubegripelig tanke. Det er demokratiets svakhet i sin kjerne; helt ute av stand til å forstå at mennesker kan ha helt andre standarder enn dem selv.
In areas of conflict, the terrorists have damaged attempts at peaceful and political solutions to problems. They choose killing and reject mutual recognition, accommodation, negotiation, understanding, and compromise.
Det er interessant at flere fra venstresiden som har undertegnet, sier de gjør det i frustrasjon over at venstresiden har sviktet fundamentale verdier.
Oppropet noterer at muslimer utgjør langt de fleste ofre for terroren.
We offer our support and solidarity to all those within the Muslim faith who work in opposition to the terrorists and who seek to win young people away from extremism and nihilism, towards an engagement with democratic politics.
We believe that democracy and human rights are worth defending with all our strength. The human values of respect and tolerance and dignity are not ‘western’ but universal.
