Nytt

Donald Trump sier han vil endre injurielovgivningen slik at det blir lettere å gå til sak mot mediene. Det tar journalister som en trussel, hvilket det kan tolkes som. Men det kan også være at mediene bør tenke litt over hvordan de presenterer Trump.

Det er ingen tvil om at mediene er ute etter Trump. Alle de fem meste sakene på Washington Post søndag kveld handlet om Trump. Det forteller kanskje to ting: At journalister er besatt av å bekjempe Trump, men også at publikum er opptatt av ham, og der mer fascinert enn frastøtt, selv om journalister gjør alt for at de skal bli det. Kanskje de prøver litt for hardt?

Trump har vist seg som en stor kommunikator, og han får gratis presse i tonnevis. Han klarer å kommunisere på tross av medienes negative vinkling. I helgen var det at han var blitt støttet av den høyreekstreme David Duke. Duke er virkelig høyreekstrem, en jødehatende, konspirativ politiker. Han har også vært stormester for Ku Klux Klan. – Hva synes du om ham, spurte CNNs Jake Trapper. Han forventet at Trump skulle tatt avstand der og da, men det ville ikke Trump. Trapper fikk det til å høres betenkelig ut, som om Trump ikke ville støte ham fra seg. Men for Trump er det noe annet: Han nekter å spille på medienes premisser. Hvis de legger opp til at han skal opptre på en bestemt måte, sier han «wait a minute» «I wanna check this out myself». CNN kan ikke akseptere et slikt premiss. Det er ikke noe galt med deres spørsmål. Trappers ansikt lyste avsky, som om han ville fortelle seerne: – Ser der? Slik er han. Forstår dere nå?

I en tweet tok Trump avstand fra Duke.

Han vil vise at han gjør som han vil. Han siterte Mussolini: – Bedre å leve som en løve en dag, enn som en sau hele livet. Det syntes CNNs Jonathan Mann var utrolig. Men hans bransje har vanskelig for å forstå og ta avstand fra en bevegelse der det å opptre som en løve er et kjent ideal. Hva verre er: Mann og hans kolleger vil aldri se sammenhengen.

Trump sa:

One of the things I’m going to do, and this is going to make it tougher for me…but one of the things I’m going to do if I win…is I’m going to open up our libel laws so when they write purposely negative and horrible and false articles, we can sue them and win lots of money. We’re going to open up those libel laws. So that when the New York Times writes a hit piece, which is a total disgrace, or when the Washington Post, which is there for other reasons, writes a hit piece, we can sue them and win money instead of having no chance of winning because they’re totally protected.

Erik Wemple anfører at USA har en tolkning av ytringsfriheten der offentlige personer som Trump må tåle mer enn menigmann.

Wind the clock back to March 1964, when the U.S. Supreme Court decided the landmark case New York Times v. Sullivan. At issue was not an article but rather an advertisement in a 1960 edition of the New York Times that an Alabama elected official, L.B. Sullivan, found particularly injurious. The record concluded that some of the criticisms in the advertisement were inaccurate.

No matter, wrote William J. Brennan for the majority, in an opinion that appeared to foresee Trump himself:

Those who won our independence believed . . . that public discussion is a political duty, and that this should be a fundamental principle of the American government. They recognized the risks to which all human institutions are subject. But they knew that order cannot be secured merely through fear of punishment for its infraction; that it is hazardous to discourage thought, hope and imagination; that fear breeds repression; that repression breeds hate; that hate menaces stable government; that the path of safety lies in the opportunity to discuss freely supposed grievances and proposed remedies, and that the fitting remedy for evil counsels is good ones. Believing in the power of reason as applied through public discussion, they eschewed silence coerced by law — the argument of force in its worst form. Recognizing the occasional tyrannies of governing majorities, they amended the Constitution so that free speech and assembly should be guaranteed.

Thus, we consider this case against the background of a profound national commitment to the principle that debate on public issues should be uninhibited, robust, and wide-open, and that it may well include vehement, caustic, and sometimes unpleasantly sharp attacks on government and public officials.

brennan.william.j

Dette er USA på det beste, men datidens system visste ikke hva politisk korrekthet var. Egentlig er ideologisk meningstrykk noe som burde være fremmed for amerikansk kultur, men det har etablert seg over lang tid. Nå er USA kommet til en skillevei.

Wemple anfører:

There’s one standard for Joe Schmo, who has to prove only that a media outlet acted with negligence in order to secure a favorable judgment. For public figures — they have to prove a standard known as “actual malice,” that the offending statement “was made with knowledge of its falsity or with reckless disregard of whether it was true or false.

Men hva hvis pressen og mediene er enige om å holde seg til de samme kriteriene, og holde seg innenfor en konsensus, som stempler utbrytere som hatefulle rasister? Høyesterettsdommere i 1960 kunne ikke forutsett et klima der det blir akseptabelt å fjerne synlige symboler på historiske skikkelser fordi de hadde oppfatninger som kollidererer med nåtiden.

Det er dette minefeltet Trump beveger seg ut i når han sier at «vi har midler mot dette». Kanskje ikke loven er den beste måten å møte politisk korrekthet på, men å innse og avsløre hvordan systemet virker:

 that fear breeds repression; that repression breeds hate; that hate menaces stable government; that the path of safety lies in the opportunity to discuss freely supposed grievances and proposed remedies, and that the fitting remedy for evil counsels is good ones.

Å erstatte dårlige råd med gode, det er the American way.

 

https://www.washingtonpost.com/blogs/erik-wemple/wp/2016/02/26/donald-trump-just-declared-his-intent-to-destroy-american-democracy/?tid=pm_opinions_pop_b