Kommentar

Goya: Galehuset (1814)

Janet Daley i Telegraph har kloke ord til den som vil forstå hva som skjer i Storbritannia. Vi hører bare om det evinnelige kjekelet. Daley skjærer gjennom: Det vi nå ser er håndverket til alle de menneskene som har kommet opp til henne siden Brexit og sagt: -Det blir aldri noe av.

The game is up. I am now convinced that all those confident people who have been gliding up to me since June 2016 to say, in sublimely smug tones, that a real Brexit “was never going to happen”, were right.

Dette var mennesker som hadde makt til å blokkere en vellykket utmelding, og det er hva de har gjort: Sabotert prosessen.

Kommer de til å være stolte og lykkelige over at de er ved å nå sitt mål?

As was that venerable old Tory grandee who was heard telling a fellow party guest way back on New Year, 2017 that he and – he named a former Tory chancellor – would make sure it did not happen. I wonder if they will be happy with what they reap, and what astounding damage they have done not just to our political settlement but to the famous civility and fair mindedness of British life.

Disse menneskene er post-nasjonale. De bryr seg ikke om nasjonen. Det skinner litt for tydelig gjennom. Propagandaen i kringkastere som BBC og NRK: Deres mål er ikke til å ta feil av: De saboterer Brexit så godt de kan.

Hvordan kommer folk til å reagere på det?

That is the most shameful thing about this ugly chapter of British history. The majority of the population that voted for a future in which they would be governed by people they had elected – a principle that has been embedded in the Western political consciousness since the 18th century – has now heard in precise terms the contempt in which it is held by its own political class. And having heard it, that majority, and possibly even a proportion of those who voted differently, will not be able to un-hear it.

Hvordan «un-hear» man noe man vitterlig har hørt? Det er umulig. Folk har hørt løgnene, bortforklaringene, og sett manipulasjonene, i aviser, i Parlamentet, i truslene fra Bank of England, alt for riste frykt inn i britene.

Men motivet deres har vært for tydelig. De har vært for ivrige.

Noe har skjedd som gjør at folk ikke lar seg forføre lenger. De blir i stedet innelukket og bitre. Og de er mange.

Daley har nok en rystende innsikt å by på: Det ingen kommunikasjon mellom Leave og Remain. De var ikke bare på forskjellige planeter. Den ene – Leave – fulgte tradisjonelle rettesnorer hvor det er en viss korrespondanse mellom mål og mening, hva man sier man skal og hva man gjør.

En slik korrespondanse finnes ikke på Remain-siden. De sier hva som helst når som helst for å oppnå sitt mål: Hvis det må lyves, så lyver de.

Whereas the Remain camp had no principles and was prepared to employ every conceivable tactic: it never even bothered to acknowledge the conscientious arguments about democratic accountability or national sovereignty.

Dette er noe sjokkerende nytt: Den ene siden bryr seg ikke om den andre. Den betyr null og niks, har ingen legitimitet i deres øyne. Brexiteers er trash. Demokratene har samme forhold til Trump og hans velgere.

Dette er noe helt nytt i nyere politisk historie: Den siden som snakker høyest om transparens og demokrati er den mest intolerante og autoritære. Den føler seg så demokratisk at den har innført sensur med den største selvfølgelighet.

Det er viktig å holde fast ved hva som skjedde etter folkeavstemningen: Remain startet umiddelbart på arbeidet med å sabotere resultatet.

Dermed viste de at resultatet av et demokratisk valg og folkets suverenitet var opphevet og ikke betød noe, i deres øyne.

First, Remain never came to terms with – or even attempted to address – the most fundamental precept of the Leave case: that the populations of democratic societies have a historic right to choose those who make their laws, and to remove them from power when they see fit.

La oss minne om: Suvereniteten ligger hos folket. Er det derfor det er om å gjøre å knytte Brexiteers til skumle krefter: Fremmedfrykt og rasisme? Da har Brexiteers mistet sin moralske legitimitet. At det er Remain som bestemmer motstandernes moralske gehalt er det ingen som snakker om.

Det er det gjennomgående ved dagens Rådende oppfatning: Løgnen fosser frem, den sjikanerende, arrogante ovenfra- og ned-holdningen: Hvem tror dere at dere er?

Vi har fått inn en ny forakt for vanlige mennesker. De utvalgte er de eneste som kan styre. Demokratiet er omdefinert. Det er bare demokrati i den grad det stemmer overens med Juncker-Merkel-Blairs interesser.

Daley ser det samme: Eliten har erstattet debatt med «slurs», med nedrakking og forakt.

Instead of engaging with this proposition (that people have a right to choose), or even attempting to make some sort of persuasive case for dispensing with it, the advocates of Remain simply traduced those who voted for Leave as bigoted know-nothings. The debate that should have dominated national discourse about the status and integrity of our democratic institutions never happened, because the Remain side occupied itself purely with vicious slurs against people whose lives and problems were completely unknown to them.

Daley åpenbarer sannhet nummer tre: Remain-folket underkjenner folkets rett til å bo i en homogen nasjon.

De har vinket farvel til nasjonalstaten, men de tillater ikke at motparten bebreider dem for det. Da er de fremmedfiendtlige rasister, og nå også islamofober.

No official spokesman for Remain – even those who spoke in patronisingly sympathetic terms of the “left behind” classes in post-industrial Britain – seemed aware of a basic truth: the desire to live in socially homogeneous communities in not inherently wicked.

Det var altså ikke folket som gikk sin vei, det var de høyere klasser.

Derfor må all politisk virksomhet ta utgangspunkt i denne uoverstigelige kløften: En del av befolkningen har gått sin vei. Og la oss være ærlige: De har funnet seg likesinnede i andre land, og de importerer stadig nye velgere fra fremmede land, med kulturer som gir oss stadig større problemer.

Dette er også akkurat samme situasjon som i USA: Demokratene vil ha åpne grenser for det gir dem nye stemmer.

Men eliten får problemer: Muslimer i Vesten sier høyt og tydelig at de ikke vil leve som oss. De vil leve som muslimer, fordi de foretrekker homogene samfunn.

Den herostratisk berømte kongressrepresentanten Ilhan Omar skriver at hun ikke føler seg veltilpass i USA. Hun følte seg bedre i Kenya hvor hun var sammen med andre muslimer og ikke behøvde føle seg annerledes.

Omar er så frekk i munnen at hun får mange amerikanere til å forstå hvilken trussel de står overfor: Her er det ikke snakk om mangfold, men kolonisering.

Det gjelder i enda høyere grad i Europa. Her går utviklingen enda fortere. Den postnasjonale eliten risikerer å måtte velge mellom folket det har forlatt og den muslimske ummahen. Mange av dem har allerede inngått et forbund med islam.

Jo mer islam reiser hodet i Vesten, jo vanskeligere skal det bli å fortelle europeere at de ikke har noe mer rett på landet enn inntrengerne.

It is an inclination that has been quite natural to the human condition. In fact, virtually every society that has persisted long enough to be recorded has had some sense of historical or cultural identity in which common beliefs, assumptions and values made it possible to live together in a rational way. The development of what we call civilisation would have been inconceivable without such bonds and the effort to retain them over generations is a function of all successful cultures.

Dagens politikk er således en oppskrift på katastrofe.

Vi hører allerede ymt om at kulturer stiger opp og synker ned. Kanskje det er vår tur til å overlate ledelsen til nye kulturer, les: Islam.

Dette er begynnelsen på en rasjonalisering av barbariet som islam fører med seg.

Of course, you will say, communities and nations need contact with others to remain alive. Accepting and incorporating outsiders is an important part of this. The history of human progress is a story, to a considerable extent, of the migration of peoples even when these movements involve invasion or conquest. But that does not de-legitimise the basic human need to live – and raise one’s children – among people whose behaviour and attitudes are similar enough to one’s own to provide cohesion and stability.

Mye tyder på at eliten allerede har gått fra forstanden og ikke lenger forstår å skifte vær og vind: Når mannen med sensuransvar på New Zealand sier det gir ti års fengsel bare man har et eksemplar av Brenton Tarrants kompendium på datamaskinen, har det røket noen sikringer.

Noe av det samme hysteriet finnes i rikt monn i Storbritannia.

Krangelen i Underhuset er et symptom på at noe er alvorlig galt i parlamentarismens hjemland. Det er den vi følger.

So now we have a Parliament which is defending its right to defy the people – whom it openly despises – and a government which supposedly defends the people’s judgement in the name of democracy but cannot even defend its own position in public debate.

As the Brexit betrayal reaches its climax, the elite’s disdain for us Leavers is now disgracefully clear 

Forhåndsbestill Oriana Fallacis bok her