Sakset/Fra hofta


av Lorenzo Cremonesi

Han ber de utenlandske pasifistene som har lovt å fortsette med sjøreisene sine om å ta med et miksebord til bandet hans, i tillegg til hjelpesendinger til palestinerne. Men han gjør det i strid med ønsket til det samme regimet på Gaza-stripen som pasifistene mer eller mindre hjelper indirekte med å bryte blokaden iverksatt av Israel. «Den gamle mikseren vår er blitt beslaglagt av Hamas-politiet,» forklarer han, og han frykter at også en ny mikser vil lide samme skjebne som den forrige. «Vi er ofre for et underkuende teokrati som i kraft av sin forvridde tolkning av islam forbyr det frie musikklivet. Deres grønnkledde Allah liker vi ikke i det hele tatt.» Det er et ironisk paradoks han opplever, den tjueen år gamle Basher Bseiso, sangeren i «Gruppen for fred» (Fariq Salam), som er svært populær blant Gazas unge rap-elskere. Paradokset oppsummeres greit i den appellen som Jamal Abu Al Qumsan, den 43 år gamle bestyreren ved det mest kjente kunstgalleriet på «desperasjonens stripe», retter fra sitt hjem: «Takk til demokratisk innstilte mennesker i hele verden som kjemper mot den israelske blokaden av Gaza. Men vær så snille, kan dere også ta til motmæle mot Hamas’ undertrykkelse av den intellektuelle friheten?»

Angrep mot ungdomsorganisasjonene

Dette er bare to av uendelig mange historier som kan fortelles fra regionen. Den mest brennaktuelle i det siste er den om angrepene på ungdomsorganisasjonene. De fant sted 23. mai og 28. juni, da et tyvetalls bevæpnede og maskerte, militante Hamas-aktivister satte fyr på sommerleiren ved sjøen som FN arrangerte for skoleelever. Og i slutten av mai, akkurat den dagen israelske kommandosoldater iverksatte aksjonen mot pasifistenes Gaza-flåte som kostet ni menneskeliv, stengte Hamas-politiet kontorene til ikke mindre enn fem lokale frivillige organisasjoner. Den meste kjente av dem, Sharek (som har 17 filialer i de palestinske territoriene, hvorav fem på Gaza-stripen), opplevde også at to av dens sommerleire for skoleelever ved sjøen ble brent ned. Mohammad Aruki, en av lederne, sier: «De vil tvinge oss til å avvikle de blandede leirene. De sier til oss at gutter og jenter må holdes adskilt. Slik tar de sikte på å rykke opp den sekulære kulturen med roten i et forsøk på å oppnå monopol på oppdragelsen.» Det er det ørtende kapittelet i kulturkrigen som har pågått i lang tid. De mest ytterliggående fløyene i den religiøse fronten prøver å holde jentene borte fra stranden, de nekter ugifte par ethvert privatliv, og de betrakter vestlig mote og musikk som en fare for den offentlige «moralen». Hvis man ber talsmenn for Hamas om forklaring, er svaret som regel det samme: «Statsrådene og våre sivile myndigheter har ingenting med dette å gjøre. Du må henvende deg til politiet.» Men hos politiets tjenestemenn hersker tausheten. Den mest frittalende er Ahmed Yussef, viseutenriksminister og leder for komiteen mot blokaden: «Israel har maktmonopol. Hamas er mye svakere, og forsøker bare å hevde overherredømme på stripen.»

Et strengt regime

Det største problemet er at vitnene og ofrene selv er redde for å snakke. Hamas har forlengst underlagt sitt eget folk et mafiaregime. Straff innebærer ikke bare innesperring i fengsel eller sågar tortur, men også utfrysning, tap av arbeidsplassen, bakvaskelse og sosial isolasjon. Bseiso er sint når han snakker om julingen han fikk den 28. april. «Jeg var ute og kjørte motorsykkel da en gruppe militante aktivister tilhørende Ezzedin Al Qassam kom opp på siden av meg. De veltet meg overende og slo meg med kjepper. Noen dager tidligere hadde de trengt seg inn i studioet vårt og beslaglagt videoer, kameraer og kassetter. Nå er jeg med sammenrasket utstyr i ferd med å lage en protestlåt mot Hamas’ undertrykkelse,» sier han. Ibrahim Ghonem, et annet medlem i bandet hans, minner om at situasjonen var langt bedre helt frem til 2005, da PLOs selvstyremyndighet, grunnlagt i 1994 av Yasser Arafat, regjerte i Gaza og på Vestbredden: «På den tiden ble det dannet minst fem rap-grupper i Gaza. Ingen la seg opp i det. Nå forteller de oss at vi er den amerikanske Satans agenter som forderver de unge. Og resultatet er at enhver som får sjansen drar sin vei, emigrerer altså. Jeg kjenner til og med noen venner i andre rap-grupper som har benyttet utenlandsinvitasjoner til å stikke av, for aldri mer å vende tilbake.» Så heldig var ikke Jamal Abu Al Qumsan. Inntil for noen dager siden kunne han hverken sitte eller ligge på ryggen på grunn av piskeslagene han måtte utholde ved flere anledninger mellom den 5. og den 12. mai. Det var en besynderlig og svært vanlig straff han fikk. Man blir innkalt til politiet i en av straffeanstaltene. Det er ikke så mange å velge mellom. Det beryktede Saraya-fengselet i hjertet av Gaza City ble jevnet med jorden av israelske bomber under operasjon Cast Lead i januar 2009. Men Mashtal-fengselet står igjen, det samme gjør de fem provinsfengslene, foruten Ansar, hvor ledelsen for sikkerhetstjenesten holder til. Her begynner forhøret. «Fra klokken syv om morgenen til sent på kvelden, av og til over midnatt. Den vanligste avstraffelsen er å holde deg opp mot en mur i stekende sol hele ettermiddagen, og tvinge deg til å utføre absurde øvelser. Man blir for eksempel beordret til å spille syklist, og i time etter time tvinges man til å simulere pedalbevegelsene. Siden sender de deg hjem. På den måten havner du ikke i registeret over innsatte, og de trenger ikke engang gi deg noe å spise. Et glass vann av og til er alt. Og om morgenen må man stille punktlig utenfor porten,» forteller Jamal. Men han gikk det enda verre med. «De beskyldte meg for å forderve ungjentene, for å la dem røyke vannpipe i gallerilokalene mine, og til og med for seksuelt misbruk. Så på meg brukte de både belter og stokker.»

Torturkamre

Men det kunne ha gått verre. Om han hadde endt opp i den gamle strandvillaen til Abu Mazen, presidenten for den palestinske selvstyremyndigheten i Ramallah, ville han forblitt isolert i månedsvis. Det fortelles at kjellerrommene der brukes som torturkamre for «islams fiender». Man benytter raffinerte teknikker. Spioner er blandet sammen med fangene, en metode hentet rett fra israelske fengsler. Det finnes ingen militante palestinere over tredve år som ikke har personlig erfaring med dette. Det psykologiske presset er ofte langt mer effektivt enn det fysiske. Så langt er alt normalt. I Fatahs fengsler på Vestbredden, hvor man stadig jakter på militante Hamas-aktivister, er plagemetodene svært like. «Det som er nytt i Gaza er den økende bruken av systemene benyttet av den iranske Basiji-militsen. Spesialstyrkene fra de utvalgte gruppene tilhørende Ezzedin Al Qassam har fått direkte opplæring av iranerne. Hensikten er å påtvinge en form for total og altoppslukende politisk og kulturell konformisme. Enhver som ikke lar seg ensrette skal vite at han løper en risiko. Og heltene er få. Ofte holder det med noen fordekte trusler for å oppnå den ønskede virkning,» understreker en kjent lokal kommentator som er villig til å snakke under løfte om den mest absolutte anonymitet. Asma Al Ghuol, en journalist som er opptatt med å kjempe for den intellektuelle friheten, opplevde nylig at datamaskinen hennes ble beslaglagt, og hun ble gjenstand for truende beskyldninger om å være «amoralsk» på grunn av at hun tok offentlig til motmæle mot sensuren av musikere og skribenter. En kollega av henne som arbeider for TV-stasjonen al-Arabya ble for noen få dager siden arrestert fordi hun ble oppdaget av agenter mens hun kjørte bil sammen med en unggutt som ikke tilhørte familien hennes.

Situasjonen minner om Irak

Abu Omar (navnet er fingert), en eldre militant aktivist tilhørende Palestinas Frigjøringsfront, uttrykker sin dissens privat. Han produserer vin i all hemmelighet i flyktningeleiren Jabalia, og selger 100 liter av den hvert år. «Det er min protest mot alkoholforbudet pådyttet av islamistene, mot innblandingen i vårt privatliv, som om vi levde under Taliban,» sier han idet han viser frem fotografiet av Hassan Mohammad Hajazi, en aktivist og venn av ham som i januar 2009 ble drept av Hamas, som utnyttet kaoset forårsaket av det israelske angrepet. «Det tragiske er at hvis jeg viser frem dette bildet på gaten, blir jeg arrestert.» Dette er blant de negative konsekvensene av den israelske blokaden. Et scenario som minner svært mye om det som skjedde med Saddam Husseins Irak på 1990-tallet og frem til krigen som begynte i 2003. Den økonomiske blokaden, isolasjonen og uthengningen skaper store vanskeligheter på det internasjonale plan for regimet som rammes, men det styrker regimet internt og gir det indirekte legitimitet til overgrep, også enda alvorligere enn vanlig, mot dets egen befolkning. Atef Abu Saief, en briljant foreleser i statsvitenskap ved det lokale al-Azhar-universitetet, hevder følgende: «Hamas har langt større kontroll med Gaza nå enn for et par år siden, selv om deres popularitet er for nedadgående. Men det har vi ingen kontroll med. Frie valg, som det i 2006, er nå umulige. Hvis man på ny skulle gå til stemmeurnene ville vi i beste fall få en avtale under bordet om deling av stemmene med Fatah. Hamas’ teokrati markerer slutten på den demokratiske drømmen.» En kjent journalist ansatt ved et utenlandsk nyhetsbyrå som ber om absolutt anonymitet, kommenterer: «Det som skiller situasjonen fra Irak er at i de palestinske territoriene okkupert av Israel i 1967 ble parlamentsvalget i januar 2006 klart vunnet på renhårig vis av Hamas mot Fatah. Venstresiden i Vesten gjør rett i å heve pekefingeren mot sine regjeringer, som ikke anerkjenner det valget. I demokratiet er det ikke mulig å bare akseptere de resultatene man liker, og avvise de man misliker. Men nå legger man ikke merke til at Hamas’ popularitet i Gaza er i fritt fall. Det er en pussig situasjon, og den gjenspeiler palestinernes gamle tendens til alltid å slutte seg sammen mot den som vinner. Hvis man gikk til urnene i dag ville Hamas kunne få flertall på Vestbredden, mens Fatah ville vinne i Gaza.» «Hamas er som Hitler, eller rettere sagt som islamistene i Algerie,» hevder Saief. «Det er grunnen til at Yasser Arafat helt til sin død i november 2004 bestandig nektet å arrangere valg med Hamas. Han visste at med islamistene ved roret ville det aldri kunne holdes frie valg igjen, av den helt innlysende grunn at Det muslimske brorskapets doktrine ikke tillegger demokratiet noen som helst verdi.» Etter hans oppfatning var dette Abu Mazens store feil: å la Hamas få stille til valg i 2006. «Han innbilte seg at han enkelt ville vinne over sin lokale motstander i PLO, Mahmoud Dahlan, som i egenskap av Arafats politisjef i Gaza og på grunn av sine nære forbindelser til CIA var svært upopulær. Men han forstod ikke konsekvensen av å åpne dørene for Hamas. Nå burde det holdes valg igjen, men det kommer ikke til å skje igjen på ærlig vis.»

Hamas og Iran

Saief gjentar teorien som er svært populær fra Gaza til Kairo: Hamas har ingen interesse av å sette status quo på spill, bevegelsen er ikke ute etter noen reell avtale med Abu Mazen, og den vil ikke ha noe valg, ei heller kontakter med Israel. «Hamas er bundet til Det muslimske brorskapet og Iran. Bevegelsen kontrollerer en territoriell base, den har et mer pan-islamsk og mye mindre nasjonalistisk prosjekt. Den søker ikke kompromisser, og ser på Gaza som starten på en verdensomspennende hellig krig. Det er grunnen til at det nå går utover intellektuelle og enhver uavhengig organisasjon som befinner seg i områdene under dens kontroll,» legger han til. Det skal ikke stikkes under en stol at de som forfølges oftest er militante PLO-aktivister, eller under enhver omstendighet folk som er knyttet til den gamle sekulære fronten tilhørende den palestinske venstresiden. «Atef er ikke troverdig. Han er en intellektuell som tilhører Fatah, vår ideologiske fiende fremfor noen,» svarer for eksempel Taher Al Nunu, talsmann for Hamas. Og i juni 2009 ble Atef ganske riktig gjenstand for over en ukes «dagfengsel». Om det forteller han: «Det var ingen egentlig vold. Bare en plage, sterk tørste under solen, masse bortkastet tid og utmattende forhør.» Nå er han bekymret. I begynnelsen av juni ble han innkalt til politiet og holdt igjen i 24 timer. Han frykter at de kommer til å sensurere novellesamlingen hans, som akkurat er utgitt på arabisk: «Stilleben. Historier fra samtidens Gaza». Sensuren er snikende, truende og allestedsnærværende. Mohammad Aruki snakker om dette mens han viser frem stedet hvor teltleiren hans ble ødelagt av flammene. Blant hans anklagepunkter mot Hamas finnes også en meningsmåling utført blant unge i Gaza, som konkluderer med at minst 41% av disse håper å kunne flytte utenlands. Og hovedgrunnen til denne manglende entusiasmen på hjemstedets vegne er de stadig flere anklagene om korrupsjon og nepotisme blant de islamistiske lederne. Tonen er ikke ulik den som ble Fatah-lederne til del før valget i 2006. Tvil er også blitt reist mot Hamas-lederen, den femti år gamle Ismail Haniyeh, blant annet fordi han tok som sin andre hustru den tjueto år gamle enken etter en av livvaktene til Said Siam, en velkjent militant aktivist som ble drept av israelske bomber i 2009. Aruki understreker: «For Hamas er meningsmålingen vår en katastrofe. Den viser nemlig at de unge ikke ønsker mer strid. Den israelske blokaden er forferdelig, den hindrer oss i enhver bevegelse, vi befinner oss i et stort friluftsfengsel. Men ånden fra de to intifadaene er død. Man trekker seg helst tilbake til det private, og forsøker å klare seg best mulig på egenhånd. En gang fantes det studenter som unnlot å benytte seg av de få stipendene for utenlandsstudier, bare for å kunne bli igjen og kjempe sammen mot den sionistiske okkupasjonen. I dag vil alle emigrere, og det er ikke bare Israel som hindrer dem. Egypt slipper inn folk fra Rafah med dråpeteller. Og Hamas gir kun utreisetillatelse til sine egne militante. De andre er undersåtter som skal konverteres til deres versjon av islam.»

Lorenzo Cremonesi har i 26 år vært Midtøsten-korrespondent for Corriere della Sera på en rekke forskjellige steder i regionen, som Israel, Libanon, Irak, Afghanistan og Pakistan. Han har som korrespondent skrevet ca. hundre artikler og en bok fra den pågående Irak-krigen, og dekket også krigen i 1991. Som en av få vestlige journalister rapporterte han fra Gaza under operasjon Cast Lead. Denne artikkelen ble første gang offentliggjort i Corriere della Sera den 14. juli 2010, hvor den var ledsaget av en liten billedserie fra hverdagslivet i Gaza.