Kommentar

Document vil gjerne få ønske alle lesere godt nytt år. Året som har gått har vært spesielt.

Vi tenker i første rekke på London-bombene. For første gang var det Europas egne muslimer som ble terrorister, og det også som selvmordsbombere. Dobbelt dose altså. Midtøsten kom til Europa.

Blairs regjering reagerte med en rekke initiativer, men i skrivende stund har de kjørt seg fast i legalistiske krangler og parlamentarisk filibuster. Det er alltid et «men».

Opptøyene i Frankrike var sjokkerende i sin destruksjon rettet mot ungdommenes egne boligområder. Det var der bygninger og biler ble satt i brann, ikke i de velståendes miljø. Argumentet om at det var protesthandlinger virker noe hult. Hvorfor i så fall ødelegge for sine egne naboer og lokalmiljø? At de fikk holde på så lenge var også utrolig. Mye har skjedd med statsmakten siden studentopptøyene i 1968. Den gang var det et helt annet opprørspoliti som møtte demonstrantene. Det virker som om toleransen for statlig vold er svært lav i de fleste europeiske land. Politi og hær har voldsmonopol, men myndighetene kvier seg for å bruke det. I stedet er det subkulturer og kriminelle miljøer som får bruke vold som maktmiddel.

Opptøyene i Frankrike hadde noe av den samme dynamikken. Det kom ingen og satte ungdommen på plass. De følte seg som seierherrrer, og det er nok av franske og europeiske forståsegpåere, blant dem store deler av journaliststanden, som har forstått dem og gitt dem argumenter.

Spørsmålet alle stiller seg er hvordan et nytt opprør vil arte seg. Da starter man fra et «høyere» nivå, etter å ha høstet erfaringer bl.a. med mobilisering via blogger og sms-er.

En ting er de store kulturelle utfordringene Europa står overfor når så mange kulturer skal leve sammen. Noe annet er fortielsen av konfliktlinjer. Det største problemet er oppfattelsen av virkeligheten, som systematisk fortegnes og forskjønnes. Her finnes det forskjeller mellom landene. I Danmark har regjeringen ikke nølt med å forsvare ytringsfriheten i spørsmålet om JyllandsPostens profet-tegninger. Det som i utgangspunktet var en episode, er blitt en stor og prinsipiell sak. I Norge blir Anders Fogh Rasmussens standpunkt tiet ihjel, mens forfatterne som sammenligner muslimer med jødene under annen verdenskrig, får spalteplass.

Det er ingen tvil om at Europa vil få en stor fremmedkulturell befolkning i nærmeste fremtid, og mest problematisk er den muslimske. Det kan man ikke stikke under en stol.

Det vi frykter mest er den snikende tilpasningen som er i gang, som gjør det vanskelig å slippe til orde, ja, i det hele tatt å tenke. Det er ett budskap som går igjen i alle medier, og den som trosser det får rasiststempelet eller diagnosen islamofob.

Aftenpostens helgebilag har verden og Norge om 20 år som tema, et yndet tema. Her forkynner kjønnsforsker Jørgen Lorentzen at utroskap langt på vei vil være akseptert om tyve år. Da vil man vite å glede seg over sex, og ikke lage så mye bråk av at folk liker forandring. Likestillingen vil også ha nådd så langt at ingen for alvor setter spørsmål ved den, mener Lorentzen.

På den politiske fronten vil menneskerettighetene stå enda sterkere, sies det.

Vi har en helt annen oppfatning av fremtiden: Er det en ting vi har erkjent i 2005, er det at også Vesten må forandre seg, hvis det skal ha indre og ytre fred. The permissive society som dyrker individets grenseløse frihet, vil for alvor komme under debatt. Det gjelder ikke minst tøylesløs bruk av sex i alle sammenhenger. Vi snakker ikke her om kvinners likestilling og frihet til å velge, vi snakker om kommersialiseringen av sex.

Som en artikkelforfatter i Foreign Affairs skrev, når Bush snakker om frihet som det viktigste Amerika har å tilby, har mange muslimer motstridende følelser. De vil heller høre ord som «verdighet og rettferdighet».

Dette er et budskap vi må ta alvorlig. Ikke minst Bush med sitt grunnsyn burde kunne forstå det.

Noen har et nærmest allergisk forhold til ordet sensur. De vil ha full frihet. Men er ungdommens råfyll noen frihet å lengte etter?

Vi tror dette er en diskusjon som vil melde seg med styrke. Frihet for hvem, frihet til hva?

Vi har i 2005 skrevet ganske mye om USAs bruk av tortur. Det er blitt klarere og klarere at Bush-administrasjonens linje har vært forfeilet. Amerikanerne møter seg selv i døra når de nå må irettesette irakiske myndigheter som lar egne soldater mishandle fanger. Man må føre en konsekvent og transparent politikk.

Men det har ikke fått oss til å tvile på USA som samfunn. Tvert om er det fra USA vi henter mye av vår inspirasjon.

Antiamerikanismen står sterkt i Norge for tiden. At antisemittismen igjen får aktive talsmenn i Midtøsten, er sterkt foruroligende.

Russland er på full fart mot en hybrid av patriotisme, stalinistiske trekk og rå statskapitalisme. Det er det samme Russland som bygger atomkraftverk til Iran og sørger for at Irans sak ikke kommer opp i Sikkerhetsrådet.

I Libanon har et regime foran undergangen, Syria, mistet alle hemninger og likvidert landets fremste representanter på rekke og rad. Det samme Syria har sluppet jihadister inn i Irak.

«Kampen» foregår på mange arenaer og på mange plan. Ettersom verden krymper påvirker vi hverandre stadig mer. For nyheter er ikke kjapphet så viktig som forståelse for sammenhenger.

Document vil være der også i det nye året. Det er forferdelig mye som står på spill. Vi føler at vi har en leserskare som setter pris på det vi gjør.

Let’s keep up the good fight.

Godt nytt år til dere alle!

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også