«De styrer Europas muslimer» forkynner A-magasinets forside og viser bilde at Yusuf al-Qaradawi som mottar et underdanig kyss på hånden. Aftenpostene har som første avis fått overvære årsmøtet i Det europeiske fatwarådet.

Det er Inger Anne Olsen som har fått den ære. Redaktøren presenterer det som et scoop, og poengterer at nå kan man rette opp inntrykket fra 1989: en fatwa er ingen dødsdom, men et religiøst råd. Takk, det har vi fått med oss på disse årene. Også at det for Salman Rushdie var lik en dødsdom. Det var vel ikke pga et råd at han levde i skjul i flere år? Noens ord veier tyngre enn andres, slik at et «råd» like gjerne kan oversettes med dom. Yusuf al-Qaradawis ord veier også tungt for mange sunni-muslimer. Han er en omstridt person, men lite av dette kommer frem i Inger Anne Olsens artikkel.

Qaradawi regnes som Det muslimske brorskapets åndelige leder. Han holder til i Qatar og fører en merkelig tvetydig linje: amerikanske baser på den ene siden og Al Jazeera på den andre. I den forstand er også Qaradawi moderne: hans døtre går på amerikanske universitet. Men det forhindrerer ikke at han rettferdiggjør selvmordsbombere, også på sivile amerikanere i Irak, noe han senere gikk tilbake på. Sivile israelere er legitime mål da enhver israeler må regnes som stridende. Denne siden av en moderne islamist kommer A-magasinet i liten grad inn på, selv om det fremgår at han ikke regner jødene i Israel med i menneskehetens brorskap.

Utdannelse vil islamister av Qaradawis type at jenter skal ha, om de så må gi avkall på hijab.

Inger Anne Olsen refererer passivt målet for Det europeiske fatwarådet: å lære muslimer i Europa å leve sammen med andre. Men hun legger ikke sammen 2+2: bak ønsket om å integrere muslimene med hverandre ligger ganske åpenbart et ønske om å forme og ha innflytelse på en ummah – et fellesskap for alle Europas muslimer. De vil utvilsomt bli en maktfaktor både i Europa, de enkelte land og i den globale ummah. Fatwarådet posisjonerer seg: de sier rett ut at de ønsker å regulere troen, skape faste rammer. På avstand kan det virke rasjonelt at de vil bruke vitenskapelige metoder for å avgjøre når ramadan skal begynne og slutte. Men siden de er inne på vitenskap; hvorfor spør ikke Inger Anne Olsen om hva de mener om Darwin? Det er den type spørsmål som en kristen fundamentalistisk sekt garantert ville fått. Men Brorskapets leder og hans råd behandles med en blanding av respekt, avstand og en vassen beundring.

Kvinner og seksualitet er bokstavelig talt pre-freudiansk og nevrotisk. Det er vanskelig å kalle det noe annet. Fatwarådet bruker lang tid på å diskutere om en mannlig svømmeinstruktør kan undervise begge kjønn. Svaret er nei, for han vil se det forbudte. Han bør derfor skifte jobb, men kan vente til han får en ny jobb heter det pragmatisk. Ville en norsk journalist skrevet om dette med samme straight face, eller ville hun/han lagt inn noen ironiske små ord eller kommentarer?

Faren er at man aksepterer at det settes en helt annen standard for mennesker, bare fordi de kaller seg muslimer. Jeg mener ikke at Inger Anne Olsen skulle skrevet fordømmende, men man kan ikke oppgi sine egne standarder fordi man møter noe helt annerledes. Det er omtalen av kristne miljøer klare bevis på. Da mer enn balanserer man, men kan ikke dy seg for å ironisere. Men for disse fremtoningene som springer ut av et helt annet univers, tør man ikke annet enn respektfullt ta deres ord for god fisk.

Møtet som varte en hel uke var lagt til Sarajevo, i seg selv verdt noen ord. Hva mener Fatwarådet om det som skjedde i Bosnia for bare sju-åtte år siden? En av medlemmene er den bosniske muftien, Mustafa Ceric. I flere saker har han et mer tolerant syn enn Qaradawi. Dette burde vært forklart nærmere. Her snakker vi om en autentisk europeisk islam som er flere hundre år gammel. Den adskiller seg fra den arabiske. Det burde vi fått høre mer om.

Samtalene foregår på arabisk, og alle fatwaer og artikler skrives likeledes på arabisk. Det er bare korte resymeer på andre språk, i seg selv en merkelig praksis hvis målet er å nå ut til muslimer og ikke-muslimer i Europa.

For et par uker siden var Lars Nehru Sand i Danmark for A-magasinet. Det resulterte i et smedeskrift av en artikkel om de blide dansker som var blitt de stygge. Overfor en nordisk nabo nekter man seg ingenting, mens et fatwaråd med tvilsom agenda dekkes med ærbødighet.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂