Roger Hercz har en fremragende kommentar om Brorskapet i Dagsavisen. Kommentaren er en direkte kritikk av norske mediers lefling med islamismen.

Hercz tar utgangspunkt i 1924 da Brorskapets grunnlegger Hassan al Banna kom til Kairo og fant synd og skjørlevnet over alt. Synden var slike ting som kafeer, kinoer og teatre. Dette var jahiliya, begrepet som brukes om tiden før profeten fikk sine åpenbaringer.

Al Banna lyktes å skape en sterk organisasjon på rekordtid. Hercz nevner det ikke, men al Banna var inspirert av både fascisme og kommunisme.

Forbindelsen mellom Brorskapet og Nazi-Tyskland var direkte. Hvis det hadde vært et høyreorientert regime, ville norske medier gjort dette samarbeidet til et stort nummer. Nå omgis det av taushet.

Men Hercz rører ved det tabubelagte: Brorskapet hører hjemme langt ute på høyre fløy. Det er rasistisk og fremmedfiendtlig. Dette er en klassifisering som norske medier og politikere stritter imot. En slik plassering vil komplisere det politiske verdensbilde man ser vokse frem, der islamister er moderate og minner om kristeligdemokrater i en tidlig fase. Voksesmerter, er det ikke det det kalles? Litt som integreringsproblemene i Europa. Gi tål.

Hercz er innom Sayyid Qutb og hans reise til USA. Qutbs reaksjon på umoralen i USA var sykelig. Dette kommer ikke tilstrekkelig frem. Det var ikke slik at han var på swingerparties, så alkoholisme og opplyste hjem. Det var helt normale sosiale sammenkomster der kvinnene hadde utringede overdeler og korte skjørt, som fikk Qutb til å gå av skaftet. Seksualfiendtlig kalles det på hjemmebane.

Denne bevegelsen er det norske medier kaller kulturkonservativ!

I Norge i dag er det blitt mer politisk korrekt å beskrive brorskapet som «verdikonservativt». Dette er en beskrivelse som blir fullstendig løsrevet fra sin historiske og sin samtidige kontekst. Er Det muslimske brorskapet nå blitt litt som Høyre-folk? Er islamistenes mål kanskje å redusere bilavgiftene litt?

Trolig er hensikten med beskrivelsen av brorskapet som «verdikonservativt» å manipulere en opinion i Norge som i dag må ta stilling til de nye kreftene som vil dominere Midtøsten. Men brorskapet står langt til høyre for Frankrikes Le Pen. Fremskrittspartiet er som et venstreparti å regne ved siden av brorskapet.

Dette er sterke ord, som også rammer Dagsavisens politiske linje. At Brorskapet politisk ligger høyre for Le Pen, er tungt å svelge for norske journalister. Hvis det stemmer, må de revurdere sine analyser og sine kompass. Det vil de ikke. Hvor mange slike avvikende analyser tåler Dagsavisen? For dette er ikke just one of those things. Brorskapet er selve nøkkelen til et fremtidig Midtøsten, og alt tyder på at de vil ha full kontroll.

Da Omar Suleiman erklærte sitt kandidatur, sa Shater at det var en fornærmelse. Det er slik totalitære uttrykker seg, de blir krenket når noen byr dem konkurranse.

Hercz nevner at Brorskapet fortsatt uttrykker støtte til selvmordsaksjoner som rammer Israel og USA. Er det konservativt?

Kona til Shater har for øvrig amerikansk pass, kunne Sigurd Falkenberg Mikkelsen fortelle, slik at han formelt sett ikke burde kunne stille.

Det er merkelig hvordan islamistene foretrekker amerikanske pass. Datteren til Yusuf Qaradawi studerer i USA, men det forhindrer ikke at han godkjenner selvmordsbombere mot amerikanske styrker i Irak.

Et annet følsomt punkt er rasismen til Brorskapet, og da særlig antisemittismen, heller ikke et populært tema i norsk presse.

Brorskapet har også sterke rasistiske sider. Men dessverre; deler av den norske venstresidens villighet til å bortforklare eller bagatellisere antisemittisme, som om det er forståelig eller som om det ikke er så nøye, er en stygg moralsk plett. I tillegg svekker det venstresidens evne til å hjelpe integreringen av muslimer i Norge.

Hercz blir farlig når han gir seg til å analysere motivene for bagatelliseringen av og leflingen med islamisme. Det er snakk om en forsvarssstrategi for å forhindre kritikk av islamismen. Man stempler a priori slik kritikk som rasisme! En ganske snedig manøver.

De samme kreftene som bagatelliserer brorskapets ideologi, tar imidlertid ofte i bruk en hersketeknikk som brennmerker kritikk av ideologien som rasisme mot muslimer. Men dette skaper en stereotypisk oppfatning om at alle muslimer er islamister. Og samtidig hindrer brennmerkingen muligheten til å debattere islamistisk ideologi slik som sosialisme, kommunisme eller konservatisme blir debattert.

Hercz unnlater ikke å nevne det ladede uttrykket «omvendt rasisme». Dermed har han spiddet den politiske dobbeltmoralen i rask rekkefølge.

Men så kan en si at formålet med å bagatellisere islamistisk ideologi tross alt er god – det er del av et forsøk på å fjerne fordommer mot fremmede. Men selv om formålet er positivt, er det lite til hjelp med en slags omvendt rasisme, der holdninger som aldri ellers ville blitt akseptert nå blir akseptable bare fordi de fremmes av arabere eller muslimer.

Hva blir resultatet av en slik bigott holdning? Jo man gjør den offentlig debatt blind. Det er sider ved islamismen som ikke kan diskuteres. Hercz’ kritikk er alvorlig, spesielt i den situasjon Egypt står oppe i.

En slik bagatellisering skaper også en farlig blindhet. Og vi har allerede sett hvordan verdenssamfunnet feilet tidligere: Da Yasser Arafat ledet palestinerne, var store deler av verden villig til å se en annen vei når det gjaldt korrupsjonen – helt til det ble for sent, og palestinerne selv fikk nok av Arafat. Nå er faren at mange vil se en annen vei når det gjelder brorskapets udemokratiske sider – helt til det ikke blir noen demokratisk drøm å snakke om.

Aftenposten omtalte Kheirat al-Shater, Brorskapets kandidat, som en fremragende leder. Det lukter nesten av tredveårene, der man roste handlingskraften til Tysklands nye leder.

Khairat al-Shater, brorskapets presidentkandidat i Egypt, sier i dag at innføringen av sharialoven er hans «første og siste mål». Han vil underlegge parlamentet et religiøst råd, noe som har fått liberale egyptere til å frykte Iran-liknende forhold. Og allerede kan en høre stemmene i det fjerne Europa som avfeier og bagatelliserer uttalelsene som «taktiske skritt».

Det er viktig å bevare hodet, ikke miste det, avslutter Hercz.

Det var en modig og innsiktsfull kommentar, av den typen man ser altfor lite av i norsk presse.

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂