Kommentar

Det er meningsløst å diskutere tonen i debatten, anonymitet på nett og såkalt hatefulle ytringer hvis man ikke ser og identifiserer trusler og dobbeltspill.

Nå er ikke dobbeltspill noe nytt i politikken. Det er gammelt som politikken selv. Men de totalitære ideologiene har gitt dem en ny betydning og en ny dimensjon. Det gjelder nazismen, men spesielt kommunismen, og nå islamismen. Spesielt kommunismen har vært og er retorisk sterk, fordi den er et uekte barn av opplysningstiden.

Nå tar hjemmeavlede islamister til seg lærdommen og utfolder sine kunster og grep i avisspaltene. Uten at noen reagerer.

Den som ikke ser hvordan Mohammad Usman Rana forsøker å skyve Walid al-Kubaisi utfor 22/7-stupet, lukker øynene for en alvorlig trussel mot en fri og åpen debatt.

Rana representerer gruppen. Al-Kubaisi individet. Heller ikke det er noe nytt. ML-bevegelsen var det kollektive dyret som utstøtte og rev i filler. Men med innføringen av helt fremmede kulturer og en religion med sterke kollektive tvangstrekk oppstår helt andre trusler. ML-bevegelsen representerte tross alt bare noen få tusen, dens betydning og skadeverk lå på symbolplanet. Rana snakker på vegne av presumptivt mange, og det er nettopp det som er poenget: Hvor stort hans publikum er, avhenger av faktorer som er utenfor både Ranas og al-Kubaisis kontroll. Men al-Kubaisi vet fra sin bakgrunn hvor stor den potensielle faren er. Det som kan synes smått i dag, antar plutselig helt andre dimensjoner. Fordi kulturkampen foregår over hele verden.

Intet viser den potensielle fare mer enn 22/7. Rana har en viss erfaring med hvordan terror er lagt ved muslimers føtter, og returnerer «komplimenten». Vi har sett mange eksempler på det i norsk presse: Innfødte – de vil neppe se på seg selv som hvite – akademikere, journalister og forfattere som forsøker å skyve norske kulturkritikere over kanten av 22/7-stupet. Det finnes grader av kompromittering, men poenget er å etablere en nexus, så kan man dra til skruen når det måtte passe.

Denne type utpressing var ML-bevegelsen eksperter på. Den benyttet den ikke bare mot borgerlige, men også mot andre sosialister. I bunn og grunn spiller den på en religiøs skyldfølelse som ikke lar seg vaske vekk.

Med islam introduseres en annen skyldfølelse. Al-Kubaisi representerer en Midtøsten-kultur som vet å verdsette frihet fordi erfaringene med ufrihet har vært overveldende. Al-Kubaisi har forstått verdien av ytringsfrihet, hva den virkelig betyr, ikke bare det å tåle andres meninger. Den krever at man søker sannheten.

Derfor laget han filmen om Brorskapet.

Rana markerte allerede den gang at han hatet filmen.

Nå har 22/7 gitt ham en anledning til å brennmerke filmskaperen som konspiratoriker.

Denne brennmerkingen er først og fremst rettet mot et europeisk/norsk publikum og elite: Det gjelder å diskreditere al-Kubaisi. Svært få muslimer leser Morgenbladet.

Derfor er uthengningen av al-Kubaisi en test for den norske offentlighet: Vil den tillate at dette forsøket på kompromittering av et individ som har vist at han har forstått europeisk kultur, lykkes? Man må ikke tro at Rana og hans likemenn ikke legger merke til reaksjonene. Hvem gjennomskuer spillet? Hvor stor motstand vekker det? Eller møtes det med likegyldighet eller bortvendte blikk?

Den største trusselen mot ytringsfriheten er ikke tonen eller anonymitet på nett. Det er den offentlige henrettelsen av en intellektuell som Walid al-Kubaisi.

Hvis ikke norsk kulturliv greier å forsvare ham, vil det statueres et eksempel, og folk fra den muslimske verden er ikke dummere enn at de tar budskapet. I noen grad har det allerede skjedd. Det er de mest halstarrige som holder ut. Få nye stemmer melder seg.

Ranas argumentasjonsrekke er lett å gjennomskue for den som vil se, men kanskje man ikke vil?

Først må nexus etableres.

Filmen har således også likhetstrekk med de konspiratoriske elementene i terroristen Anders Behring Breiviks tankegods, og terroristen bruker da også al-Kubaisi som sannhetsvitne i sitt famøse manifest.

Som om ikke det var ille nok – likhetstrekk – antyder Rana at al-Kubaisi også har sans for innholdet i manifestet. Rana gjør seg litt dum, han later som han ikke helt vil tro så vondt om al-Kubaisi.

Al-Kubaisi er på sin side uklar når det gjelder hans oppfatning av terrormanifestet og kan tolkes som om han ikke er udelt negativ til innholdet. I Klassekampen 27. august ergrer al-Kubaisi seg over at «det er ’kriminelt’ å si at det fins en setning i Breiviks manifest som er riktig» og mener at manifestet også inneholder «fakta» i tillegg til «paranoide tanker og sammensvergelser».

Så kommer den obligatoriske disclaimer: Rana mener overhodet ikke å antyde at al-Kubaisi har noen skyld for 22/7. Alle som skyver noen utfor 22/7-stupet, har lært seg dette tricket. Så har de ryggen fri.

Nå har Rana gått gjennom the motions og kan slippe seg løs, og her utfolder han den retorikken som Aftenposten og Harald Stanghelle må ha falt for da de ga ham førsteplassen i kronikkonkurransen.

Den ble av mange sett på som en endelig bekreftelse på at muslimer er illojale borgere som kan legge Europas og Norges identitet i grus.

På dette viset ble filmen en leksjon i hvordan udokumenterte påstander aksepteres som sannhet og former holdninger og tanker. Slike demagogiske budskap kan fungere som massesuggesjon i folkemassene, fordi de dehumaniserer en minoritet som trojanske hester i Europa med utbredt praktisering av dobbelttale for å lure «naive europeere».

Øvelsen Rana eksellererer i heter: Hvor mange løgner er det mulig å presse inn i én setning.

Det er anstrøk av slapstick over Rana. Islamistene spiller teater. Men for dem som gjøres til rekvisitter er det ikke spesielt morsomt.

Hva med publikum? Ler de?

Norges Eurabia-ideolog

 

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også