The dark side: leser en bok om Osama og al-Qaeda hvor det står at USA tidligere forlangte rettssal-kvalitet på bevismateriale før de slo til, og europeerne så med lys og lykt etter alle utveier for å slippe å gjøre noe, skriver forfatteren av boken, som er utgitt Anonymous. Det fører tankene til to ulike nyhetsinnslag i dag: For det første Dagbladet og Lene Franssons reportasje om irakere som blir kledd nakne av amerikanerne i Bagdad. Det så ut som en spektakulær historie, men den holdt langt fra hva den lovet. for det fremgikk av teksten at dette sannsynligvis var tyver, og de ble behandlet heller pent, fikk beholde sine penger og ID-papirer. Selv løy de om flere ting. En klar hype altså, bare fordi de hadde gode bilder. Fransson hadde et morsomt spørsmål til den amerikanske løytnanten in charge: «Med hvilken myndighet gjør du dette?» Av en avis som hele tiden snakker om invasjonsstyrkens plikter. Hun fikk det til å høres ut som et overgrep.

Mens andre medier er fulle av historier om Saddams styre. Det er det forbausende lite av i norske aviser, såvidt jeg kan se. Og i Sunnanå-TV. BBC har flere reportere som drar rundt og gransker arkiver og forteller om skjebner. Det er noe ubehjelpelig over norske journalisters dekning av terroren, jfr. Hultgrens intervju i dag med en dramalærer som lagde videoer for Saddam under valget sist høst. Han fremstilles som normal, selv om han plutselig langt uti storyen bryter sammen og begynner å gråte. På slutten dukker spørsmålet om medskyldighet opp, og da sier kroppen at det var 5-6 millioner medlemmer av Baath-partiet, og halvparten har forvoldt andre skade i form av innrapportering osv.. Hvordan skal du straffe så mange? spør han. Men som leser aner jeg her en helt annen historie, om en medløper som plutselig ser virkeligheten bryte sammen. Men denne psykologiske studien streifer bare Hultgren såvidt. Det er for dårlig. Skyldes det en uvilje mot å gå inn i virkeligheten? Det virker nesten som om man foretrekker å stå som tilskuer.

En skarp kontrast var Frank Gardner, BBCs sikkerhetskorrespondent, som ble intervjuet av Brian Hanrahan og spurt om amerikanerne ville bruke tortur mot Aziz. De tok det for gitt at amerikanerne brukte tortur, spørmålet var om det var særlig lurt mot Aziz. Nei, Gardner mente Aziz var en mann man ville benytte mer subtile metoder mot. Begge reportere snakket ut fra en forståelse av at fysisk press ble brukt for å få frem informasjon. Det var selvsagt. Hvor foretok så amerikanerne disse harde forhørene, ville Hanrahan vite. Gardner var på Guantanamo-basen sist høst, og han fikk forståelsen av at det ikke var der man avhørte de store fiskene. Det ble gjort på steder som Bagram-basen utenfor Kabul og i tredjeland. En av de mest betydningsfulle Al-Qaeda-skikkelsene er blitt utlevert til Syria av amerikanerne, og de har fått informasjonen fra forhørene. De har nok ikke foregått med subtile metoder. Dette er det dark side. Det sto en piece om dette i IHTribune ifjor høst om bruk av tredjeland. Det utløses noen krefter i denne krigen som ikke er hyggelig å høre om. The Gloves are off.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂