Kommentar

Aftenposten har de senere år bedrevet en merkelig politisering av stoffet. Med det mener vi at man ikke driver vanlig seriøs journalistikk, men har underliggende agendaer som bestemmer vinkling. Avisen sluttet for lenge siden å være partiavis, men har de senere år antatt diffuse ideologiske former, langt utenfor det en vanligvis tilkjenner en meningsavis.

Ett eksempel er dagens førstesideoppslag om byen Fallujah i Irak. Et merkelig valg. Dagens nyhetssak fra Irak er kampene i Basra. Det ville fortjent en forside, ikke Fallujah. Hvis man ikke har en hensikt. Overskriften over bildet er «Utstillingsvindu», og ingressen under bildet lyder:

Amerikanske militære bruker byen Fallujah som et utstillingsvindu for hvordan USAs politikk i Irak endelig bærer frukter. Men den relative freden oppnås med brutale og nådeløse metoder fra den lokale politistyrken.

Bildet av en familie i en bil med kulehull gjennom vinduet gir et inntrykk av et svikefullt og hyklersk USA. Amerikanerne har laget et utstillingsvindu basert på vold. En ganske knusende dom. Oppslaget virker merkelig. Er det Aftenpostens egenreportasje? Nei, det er en innkjøpt artikkel fra Washington Post som Aftenposten har amputert.

Førstesiden gir klar beskjed om hva Aftenposten ønsker å formidle. Det er et oppslag som det ikke er dekning for i artikkelen. Originalen er en fem siders feature-artikkel, grundig og kompleks, som de amerikanske kvalitetsavisene pleier å være. Amerikanerne drøfter de moralske dilemmaer, men det er nettopp dilemmaer, valg mellom imperfekte alternativer. Aftenposten stripper det ned til det enkle budskap: Amerikanerne har måttet ty til Saddams gamle metoder for å holde styr på Irak. Det finnes hold i artikkelen for å antyde noe slikt, men det er forankret i politisjefens historie og livet i Fallujah. Men hos Aftenposten er det den moralske dommen og USAs moralske nederlag som kjøres frem: USA må ty til Saddams metoder. Kan det tenkes et mer ydmykende nederlag?

Denne antiamerikanismen er grumsete. Den seiler under falsk flagg og gir en vond bismak.

Bare det presseetiske forhold at man tar en amerikansk feature-artikkel og gjør den til noe annet enn den er, er betenkelig. Aftenposten har ikke brukt mer enn ca. 2/5 av Sudarsan Raghavans artikkel. Det gjør det enda viktigere at man bevarer storyens underliggende og eksplisitte budskap. Det gjør ikke avisen. Man skreller vekk nyansene og står igjen med en torso som mangler armer og bein. Hodet har Aftenposten kokt sammen på egen hånd.

Bakgrunnen for Sudarshan Raghavans artikkel er den læreprosess både amerikanere og irakere har gjenenomgått. Den negative siden er at irakerne ofte saboterer sine egne interesser. De er vanskelig å styre. Det må en fast hånd til. Den positive er at politisjef Isamil al-Zobaie har gått fra å være sunni-opprører til å innse at Al-Qaida ødelegger Irak. Han har inngått en taktisk allianse med amerikanerne. Dette er elementene bak stabiliseringen av flere sunni-provinser de siste månedene.

Zobaie’s harshest critics also acknowledge that Fallujah needs a man like him.

Salman, the imam, said Zobaie controls the city with «a fire fist.»

«But to be honest, security is restored under this guy,» he said. «We have a saying in Iraq: ‘Fever is better than death.’ We were dead. Life stopped at 2 p.m. Everybody was afraid of themselves, including me. If he didn’t use the force, the security wouldn’t be restored. We don’t like the weak man.»

Zobaie er seg bevisst landets historie og brutale styresett.

«If you go through the history of Iraq, you will see that only the tough guy can control the country,» he said. He rattled off the names of every leader since Iraq’s monarchy ended in 1958 with a bloody coup. Hussein, he said, had lasted the longest in power.

Trolig er det folk som Zobaie som kan stabilisere Irak og bringe et visst monn av lov og orden. Han er brutal, men er likevel ikke Saddam.

What Zobaie wants is for the U.S. military to hand over full control of Fallujah. He believes Iraq’s current leaders are not strong enough. Asked whether democracy could ever bloom here, he replied: «No democracy in Iraq. Ever.»

«When the Americans leave the city,» he said, «I’ll be tougher with the people.»

I artikkelen går det tydelig frem at det foregår en utveksling mellom irakere og amerikanere. Amerikanerne foretar inspeksjoner i fengslene og rydder opp. For tre uker siden fant de ut at fangene ikke fikk mat. Det har de gjort noe med og deler ut mat, tepper og medisiner.

Aftenposten gjengir også Zobaies historie, om hvordan han ble tvunget til å se på halshogginger, om hvordan broren hans Ahmed ble kidnappet og fikk halsen skåret over. Men Aftenposten viser liten forståelse for at man ikke bekjemper en slik fiende med 100 prosent rene metoder. Ingressen inne i avisen er redaksjons resyme:

Etter fem års krig viker amerikanernes idealer – demokrati og menneskerettigheter – for brutalitet og frykt, verdier som trekkes ut av gammel irakisk tradisjon og stammekultur. Fallujah skulle vært et utstillingsvindu.

Stikkord: Ordet «viker» signaliserer passiv aksept, overgivelse, resignasjon. Men det er ikke tilfelle. Britene resignerte i Basra. Amerikanerne har hele tiden vært proaktive. Men de har mange hensyn å ta, ikke minst spenningen mellom shiaer og sunnier.

Videre: «for brutalitet og frykt» – her mangler et viktig ord som står i originalen, «respekt». Det får det til å høres ut som om amerikanerne nå er redde og er brutale av frykt. Det gir helt feil inntrykk. Det er fra en posisjon av styrke at den nye taktikken har vokst frem.

Washington Posts egen ingress tar nettopp fatt i dette poenget:

Iraqi City’s Fragile Security Flows From Hussein-Era Tactics

Det er taktikken man benytter, ikke Saddams verdier. Det gjør at det er en stor forskjell på politisjef Zobaie og en politisjef under Saddam.

Det avsnittet i originalen som kan minne om Aftenpostens ingress lyder slik:

The story of Zobaie and his police force opens a window onto the Iraq that is emerging after five years of war. American ideals that were among the justifications for the 2003 invasion, such as promoting democracy and human rights, are giving way to values drawn from Iraq’s traditions and tribal culture, such as respect, fear and brutality.

Aftenposten ved John Hultgren, Per A. Christiansen m.fl. har ikke vært interessert i å presentere den brutale siden av Irak, men har konsentrert seg om USA og forventet nederlaget.

Man må spørre: Er Aftenpostens redaksjon blitt offer for sitt eget tunnelsyn slik at de ikke greier lese hva som står? Eller har de en agenda? Det siste er mest plausibelt. Det er en «hånd» man merker også på andre områder. Aftenposten forsøker å være en avis som legger premisser for debatten. Men det er noe manipulerende over måten. Hvem sine interesser er det avisen egentlig fremmer?


In Fallujah, Peace Through Brute Strength

Les også

-
-
-
-
-