Kommentar

At jeg noensinne skulle komme til å skrive om et pønkeband, kunne jeg ha forsverget. Enda underligere fortoner det seg å skulle omtale dem i stort sett positive ordelag. Men slik er det blitt, i dagens politiske situasjon vet man knapt på forhånd hvem man kommer til å føle samhørighet med. I alle fall ikke om man tar for seg Russland, landet der ting er blitt snudd på hodet så mange ganger opp gjennom historien.

 

For det er dit vi skal, og den aktuelle pønkrockgruppa heter noe så vidt provoserende som – jeg tar sats – «Pussy Riot». De, altså medlemmene Maria Alyokhina (24), Jekaterina Samutsevich (29) og Nadezhda Tolokonnikova (22), ble 17. august dømt til to års fengsel for «å ha, motivert av religiøst hat, forstyrret den offentlige ro og orden» i følge dommens ordlyd. Påstanden fra aktoratet hadde vært på tre år mens strafferammen var sju; i skrivende stund er forsøk påbegynt fra forsvarernes side på få straffen redusert. Hvordan det vil gå, vet ingen. Å be om benådning er uaktuelt, sier de domfelte.

 

Det de tre hadde gjort, i februar i år, var å gjennomføre en stuntopptreden i ”Frelseren Kristus”-katedralen i Moskva der de iført sine typiske fargerike klær og med strikkede balaklavaer på hodet (gruppens ”trade mark”-antrekk) ganske så ubedt sang en låt med besk kritikk av Russlands president, Vladimir Putin. En typisk verselinje fra sangen lyder: «Hellige moder, velsignede jomfru, jag Putin ut!» Selvsagt ble alle tre arrestert, og siden har de sittet i varetektsfengsel.

 

La meg gjøre en ting klinkende klart: Jeg er ikke for rølping, ikke for krenking av kirkerommets fred og egentlig heller ikke for ulovlige demonstrasjoner (om samfunnet styres på en vettug måte og etter rettferdige lover). At de ble arrestert, er forståelig, og en dom er nok også på sin plass. Men man må ta høyde for at Russland ikke er helt som andre land, at det russiske «demokratiet» og ”rettsvesenet” ikke er som andre demokratier og rettsvesen, hverken hva gjelder hvem som tiltales, hva de tiltales for og, ikke minst, hva rimelig samsvar mellom forseelse og straff kan være for ulike lovovertredelser. La oss se litt på hvem ”Pussy Riot” er, hva Putins Russland er samt også kaste et skjevt blikk på bakgrunnen til den russisk-ortodokse kirkens leder, patriark Kirill, så vil kanskje dere lesere i likhet med meg komme til å vurdere pønkernes protester med mer forstående og tilgivende øyne.

 

De tre unge kvinnene i ”Pussy Riot” (den ene er kunstner, den andre journalist og den tredje filosof; to av dem er mødre) har sitt intellektuelle utspring i performance art-gruppen ”Voina” (”Krig”; den organisatoriske sammenhengen er innfløkt med splittelser og krangel som det gjerne blir i marginale grupper bestående av mennesker med sterke meninger) som siden 2006 har plaget myndighetene med sine uærbødige stunts rettet mot Putins politikk og samfunnsorganisering (putinismen) og annen dobbeltmoral i Russland. Gruppens metodikk og politiske vinklinger er alt annet enn besteborgerlige; det gir kanskje en antydning når jeg nevner at en av deres ideologer er filolog og opprinnelig var Pusjkin-ekspert, men at han siden har skrevet en ytterst omfattende ordbok om bannskap (og tro dere meg, på dette området har Russland forblitt en supermakt). Offentlig utførelse av kjønnshandlinger og bruk av underlivsspråk og andre ”stygge” ord (men alltid skrevet sirlig korrekt!) har inngått som elementer i deres aktivitet, og man kan vel neppe fortenke noen i at dette har skapt betydelig irritasjon blant flere enn organiserte Putin-venner.

 

Jeg har ikke lest mye av hverken ”Voina” eller ”Pussy Riot”, men noen tekster av allmennpolitisk natur har jeg pløyet gjennom. Mye av dette er helt uten de ovennevnte ”irritasjonsmomentene” og etter min mening på et høyt intellektuelt nivå. Det er åpenbart skrevet av tenkende mennesker med en dyptfølt vilje til å gjøre noe for et samfunn og en nasjon som de mener er fullstendig skakkjørt. Deres metoder huer meg stort sett ikke, men det må innrømmes at innimellom lykkes de med å få fram fliret. Eksempelvis kan jeg ikke dy meg for å gjengi stuntet der de før politiet rakk å inngripe tegnet med rødmaling en 65 meter lang penis på veidekket langs halvdelen av en av broene i Skt Petersburg. Når så broen delte seg og ble svingt opp for å slippe skip forbi – hvilket naturligvis skjedde like etter, godt planlagt som det hele var – så åpenbarte en gigantisk reisning seg midt i åsynet på Det Store Huset, altså etterretningstjenesten FSBs (det tidligere KGBs) hovedkvarter i denne Russlands nest største by.

 

Rølpete og ulovlig? Jovisst, men samtidig en måte å ”vise fingeren” på som avgjort hadde glimt i øyet. Folk skoggerlo. En del sikkerhetsansvarlige (dem er det mange av) var «less amused».

 

Mange vil synes at ”Pussy Riot”-stuntet inne i katedralen i Moskva var spesielt usmakelig i og med at kirkefreden ble forstyrret og de troende ble påtvunget en svært uønsket politisk demonstrasjon. Jeg er enig, men la oss se litt på den russisk-ortodokse kirkens eget lederskap og handlinger; mon ikke det er så at protestantene har rett i at det var kirken selv som først tiltok seg en illegitim politisk rolle og følgelig må forvente å få tilbake med samme mynt?

 

Spørsmålet må så utvilsomt besvares med ”ja”. Patriark Kirill (kirkens overhode) oppfordret aktivt og høylydt folk til å stemme på Putin foran siste presidentvalg og kalte hans regime ”et mirakel for Russland”.  Patriarken brukte derimot alt annet enn milde ord om Putins politiske meningsmotstandere, for ikke å snakke om friåndene innen protestbevegelsen. Putin og hans krets lot og lar til gjengjeld ingen anledning gå fra seg til å vise sin støtte til kirken, verbalt så vel som økonomisk.

 

I det hele tatt har gamle kommunisters tilsynelatende plutselige religiøse oppvåkning etter Sovjetunionens fall vært et underlig skue, med korsing og kyssing av hender og ikoner og alle ytre tegn til religiøsitet som de ivrig fremviser. Selvsagt er det uærlig og urent trav fra de flestes side, et simpelt forsøk på å lure enkle mennesker, men kirken spiller villig med, som denne generasjonen kirkeledere stort sett også spilte med på kommunisttiden da ateisme var statens offisielle tro. Man innordnet seg og ble tolerert. Noen mer enn innordnet seg; den nåværende patriarken anses for å ha arbeidet aktivt sammen med FSBs forløpere (organisasjonen Putin vokste opp i) og hadde da kodenavnet ”Mikhailov”. Etterpå, altså på 90-tallet, tjente han i følge tilsynelatende svært etterrettelige kilder store penger på sigarettimport (de mindre troende bruker økenavnet ”tobakkshandlerpatriarken” om ham) og tilegnet seg en personlig livsstil som Mesteren fra for 2000 år siden neppe hadde bejublet. Det hører også med til bildet at kirkelige bygninger leies ut til de rike og mektiges private bruk i ulike sammenhenger, selvsagt for store penger.

 

I det hele tatt spiller i dagens Russland staten på lag med kirken og kirken på lag med staten; de støtter hverandre og blir begge rikere og mektigere gjennom det tette samarbeidet, også på distinkt ukristelige måter. Det er følgelig så visst ingen uskyldigheter den ekstremt heterogene politiske opposisjonen, som ”Voina” og ”Pussy Riot” utgjør bittesmå fliker av, står overfor. I allmennhet må det være et tankekors både for oss lutheranere og for de ortodokse (og da ikke bare de som tilhører den russiske kirken) at hopehavet mellom kirke og stat i våre land har vært så tett og preget av maktfull enighet opp gjennom årene. Akkurat hva dette angår har den katolske kirken hatt et mer stabilt åndelig perspektiv, skulle man kunne si, uten derved nødvendigvis å hindres fra å delta aktivt i verdslig maktkamp som vi alle kjenner fra historien.

 

Men det er Putins stat og putinismen som er pønkernes hovedmotstander. Jeg håper å komme tilbake til nåtidens Russland ved et senere høve, men la meg bare si at man der i hvert fall ikke finner noe demokrati i vår betydning av ordet. Kontrollen med massemedia er blitt sterkere og sterkere. Opposisjonelle journalister drepes. Lovene mot demonstrasjoner blir stadig strengere, og dommene for å overtre lovene likeså. Å motta støtte utenfra kan medføre at man stemples som utenlandsk agent, og strafferammen for slikt er selvsagt vid. De styrende blir rikere og rikere. Det er et autokrati (enevelde) med Putin som hersker som foreligger, kanskje også et kleptokrati (tjuvevelde), ingen demokratisk statsskikk.

 

La meg få stjele (det må vel være i god kleptokratisk ånd!) en relevant vits fra Ferdinand Lindtoe Naeshagen. Scenen er Tyskland under Hitler, deltagerne en far og hans sønn. Sønnen: Pappa, hva er en plutokrat? Faren: Min sønn, det er at noen får politisk makt fordi de er rike. Sønnen: Åja, pappa, da må vår Kreisleiter (nazistisk fylkesmann) være en kratoplut! Det er mange plutokrater i dagens Russland og enda flere kratopluter, altså slike som har brukt politisk makt til å samle seg enorme formuer.

 

Det er verd å merke seg at russisk humor nå har vendt seg mot Putin og hans kratopluter, iallfall blant intellektuelle i de store byene, hvilket ”Voina”-gruppens stunt med brotegningen i Skt Petersburg bare er ett av mange eksempler på. Særlig ler man av de allehånde forsøk på å fremstille Putin i machoroller (bare så det er sagt, Putin er en veltrent og svært sprek kar, ingen feil på det) som sittende i Formel 1-bil, sammen med en tiger eller i fullt dykkerutstyr hentende opp biter av antikke vaser fra Svartehavets bunn. Det blir liksom for mye og for bra, det hele, og i Russland har man ennå i relativt friskt minne hva forherligelse av statsledere bærer bud om. Når det så kommer fram at vasene like før var blitt plassert på bunnen for at Putin skulle finne dem, blir det hele overtydelig. Gapskratten følger, og mot den har ingen machismo-figur og intet selvhøytidelig samfunn noe godt forsvar. Det er i dette perspektivet man må forstå ”Pussy Riots” ulike innsatser. De er en del av en ytterst berettiget og ytterst alvorlig åndskamp.

 

Frustrasjon og følelse av hjelpeløshet kan lede til svært ukloke handlinger selv fra intelligente menneskers side, ikke minst fra de unge. De russiske pønkernes (jeg nekter å plassere slike som ”fucking for forest”-aktivistene i Norge i samme bås; en del ting er BARE rølp) virkemidler er dels usmakelige, dels utidige og ulovlige, men de er også delvis forståelige. Vi skal heller ikke glemme at metodene kunne vært langt verre; det er godt om unge mennesker som griper til vold når frustrasjonen går gjennom taket, det være seg i form av terrorisme eller på det private plan. Da er det tross alt langt bedre med demonstrasjoner av ”Pussy Riot”-type.

 

Det er trist at ikke styresmaktene og rettsystemet i Russland evner å besvare kritikk og tiltagende folkelig misnøye på en modnere og klokere måte, kanskje endatil med et glimt i øyet også fra deres side. Hadde man hatt den evnen, så hadde man ikke dømt de tre unge kvinnene til to års fengsel. Slike dommer sier mye om hva slags system som er ved å konsolidere seg hos vår store østlige nabo.

 

Totalitære stater har aldri vært preget av fleksibilitet og slett ikke av humor; dette er nå tydelig i Russland. Jeg håper inderlig at utviklingen skal snu til det bedre der borte, men fortrøstningsfull er jeg ikke.