Sakset/Fra hofta

Bilde: Fromme russiske kvinner foran Kristus Frelser-katedralen i Moskva 14 august 2000. Denne dagen ble tsar Nikolaj II og hans familie helgenerklært av den russisk-ortodokse kirken. Tsar-familien ble drept av bolsjevikene i Jekaterinburg. Dyrkelsen av tsarfamilien virker noe underlig i forhold til Putins normalisering av Stalin. Foto: Alexander Natruskin/Reuters/Scanpix

Som avslutning på et fireårig studium ved Statens kunstakademi reiste klassen på en studietur til Leningrad og Moskva. Det var i 1972 og midt under den kalde krigen. Samme høst som vi oppholdt oss i Sovjetunionen, pågikk EF-avstemningen her hjemme, med et utfall vi ikke fikk vite noe om før vi forlot USSR og ankom Helsinki. Den gang fantes det for oss ingen kommunikasjon med land utenfor kommuniststaten, vi fikk ingen informasjon og de russerne vi prøvde å snakke med trakk seg bare unna.

I 1972 var Moskva en traurig by, grå og trist, som om solen hadde forlatt kommunistlandet. Ikke engang de gullforgylte løkkuplene på kirkene strålte. Trolig var de fulle av skitt og manglet vedlikehold, et tydelig tegn på at regimet ikke anså den kristne troen som politisk relevant. Snarere tvert imot. På en måte var vi et urovekkende element i bybildet. Vi ble da også overvåket fra første stund, uten at det plaget oss noe særlig. Guidene loset oss dit vi skulle og holdt oss under oppsyn. Det var trygt, men ga oss lite innblikk i byens folkelige liv, bortsett fra de lange køene i varetomme butikker.

Men slik er ikke Moskva lenger. I forrige uke besøkte jeg byen igjen, etter 45 år, denne gang sammen med min sønn, som ikke hadde mitt historiske bakteppe i sitt hode. For meg var forskjellen fra den gang og nå helt ufattelig. Byen var blitt levende og fargerik og strømmen av biler og folk i farten skapte et pulserende gateliv som vitnet om fremskritt og modernitet. For en dreven kafegjenger og kakespiser som meg manglet det heller ikke på fristende og lekre kakesorter, for overalt vrimlet det av utekafeer og restauranter. Ja, vi fant endog et eksklusivt konditori med det uvanlige navnet PAUL, visstnok en internasjonal kjede som sprer sin kreative kake-kunst over hele verden.

Det var et annet lys og en annen atmosfære over Moskva nå. Byen liknet mer på en moderne vestlig metropol som struttet av livskraft og overskudd. Gamle forfalne bygninger var blitt restaurert, et arbeide som stadig pågår, slik også gateløpene blir oppgradert. Og kirkene har fått tilbake den gullskimrende stråleglansen. Selv innenfor Kremls maktbefengte murer hever de ortodokse kirkene seg mot en lysere himmel, der de på en måte overtrumfer den politiske maktens bygninger.

Det synes som den kristne kirken og troen har fått tilbake sin fordums herlighet og autoritet. I alle fall utad. Om den politisk sett har noen innflytelse, vet vi lite om, men den har gjennom hele Russlands historie, bortsett fra kommunisttiden, spilt en viktig rolle i herskernes kommunikasjon med sitt folk. I Putins offisielle politikk inngår da også den russisk ortodokse kirken som en viktig pilar i statsbyggingen. Kirken representerer for ham en nødvendig historisk kontinuitet og den forvalter sentrale verdier som ikke bare er identitetsskapende for statens selvforståelse, men også for det russiske folk.

Etter kommunistregimets fall synes Russland å bevege seg mer og mer i vestlig retning. Moderniseringen av Moskva tyder på det, med sitt pulserende byliv, moteriktige butikker og kafeer og en ubesværet adferd. Folk er vennlige og hjelpsomme, ikke avvisende og skremte som under kommunisttiden. På den annen side, utenfor de store metropolene, som Moskva og St. Petersburg, lever befolkningen i det enorme landet som om tsartiden fortsatt er intakt. Det russiske folket gjennomlevde ikke revolusjonen i 1917, hevdet forfatteren Peter Norman Waage i 1993. Landet skiftet bare totalitær styreform, fra tsarregime til bolsjevikhegemoni. For ham var det to sider av samme sak.

Synspunktet har noe for seg, men det var kontroversielt den gang og er det fortsatt. For de fleste Russlandskjennere her hjemme representerte kommunistregimet et radikalt brudd med tsartiden og forestillingen om «det hellige Russland». Standardverket på det punkt var professor Erik Krags lærde avhandling «Kampen mot Vesten i russisk åndsliv» (1932), et verk som etter kommuniststyrets fall har fått fornyet aktualitet. Nevnes her bør også Aasmund Brynhildsens tankevekkende essay «Sovjet – Europas bilde» (1950) der han påpeker at sovjetregimet var basert på en utpreget u-russisk ideologi av vestlig opprinnelse. Altså en importert ideologi som med vold og makt realiserte et verdensbilde som var vesensforskjellig fra den russiske tenkning og kultur.

Mine ferske inntrykk av Moskva og byens oppgradering og modernisering kan umiddelbart oppfattes som at landet tilpasser seg vestlige idealer og levemåter. Siden innbyggerne også kler seg og ter seg som folk flest i europeiske byer, får man inntrykk av at landet beveger seg i retning av våre verdier og demokratiske tenkemåter. Men der tar vi nok grundig feil. For tre år siden ble den russiske filosofen Alexandr Dugin intervjuet av Der Spiegel, han regnes for å være Putins sjefsideolog. Her serverer han klar tale:

«Det finnes ingen universelle verdier. De som blir sett på som universelle, er i praksis projeksjoner av vestlige verdier. Den vestlige sivilisasjonen er en rasistisk, etnosentrisk sivilisasjon. De tror det bare finnes en sivilisasjon, alt annet er barbari».

Den vestlige sivilisasjon er derfor intet forbilde, snarere noe man må bekjempe, i alle fall styre unna om Russland skal kunne skape sin egen sivilisasjon og styreform. Kampen mot Vesten, slik den manifesterte seg under tsartidens kultur og åndsliv, er altså fortsatt intakt, men nå løftet opp på et politisk nivå der maktmennesket Putin holder i alle tråder. I den situasjonen blir den russisk-ortodokse kirken viktig. Den er bærer og formidler av en kristen tenkning og trostradisjon med røtter tilbake til urkristendommen. Og den har solid fotfeste i landets befolkning.

Det er vanskelig å komme bort i fra at dagens Russland staker ut sin egen kurs, med front mot den vestlige sivilisasjon, samtidig som landet søker forankring i egne historiske tradisjoner. En viktig markering i så henseende er gjenoppbyggingen av Kristus Frelser-katedralen, som sto ferdig i 2000. Den opprinnelige katedralen ble bygget i 1883, men Stalin fikk den revet i 1937, for å reise et revolusjonsmonument på tomten. Dagens kirkebygg er over 100 meter høy og regnes for å være den høyeste russisk-ortodokse katedralen i verden. Den ruver da også blant byens kirkebygg. Med sin høyde og sine gullbelagte kupler overstråler den endog Kremls mange vakre kirker.

Fra min balkong i åttende etasje på hotellet har jeg panoramautsikt mot Moskvas vestlige områder, og midt i synsfeltet ligger Kristus Frelser-katedralen. Da jeg på morgenkvisten ved femtiden, utstyrt med kaffe og nytent pipe venter på soloppgangen, ser jeg at de første strålene forgyller katedralens kupler. Det er vakkert og tankevekkende. Men det er ikke katedralen som speiler de første solstrålene. De treffer en gruppe skyskraper litt lenger vest. Det er Moskvas høyeste bygninger og byens finanssentrum. De er ikke belagt med gull, men bygget i stål, betong og glass. De er hypermoderne og speiler et lys som langt fra er gyllent. Det er tvert imot blendende og iskaldt, som om lyset har mistet all varme. Det er også tankevekkende. Men hvilken sivilisasjon taler de om?

Les også

-
-
-
-