Kommentar

De konsekvensene av Vestens sivilisasjonstretthet som faller enn først inn, er gjerne den demografiske utviklingen og tapet av troen på egen kulturs fortrinn, som blant annet gir seg utslag i avkristningen. Blant resultatene er svekkelsen av en identitet som kunne ha virket forebyggende på utviklingen av parallellsamfunn.

Nå for tiden er vi vitne til en annen, særdeles alvorlig konsekvens av det samme tretthetsfenomenet: tapet av troen på frie og demokratiske rettsstater med maktfordeling, sterke institusjoner og uavhengige medier.

Det er ikke første gang fenomenet gjør seg gjeldende. For noen tiår siden var det sterke strømninger i Vesten som ikke tok sin egen side i den kalde krigen. Det var for eksempel bare såvidt at et flertall i Stortinget sluttet seg til NATOs dobbeltvedtak under Kåre Willochs regjeringstid.

Gjennom store deler av etterkrigstiden har mange på venstresiden stadig vekk hyllet stater som står oss fjernt, hva enten det dreier seg om Sovjetunionen, Kina, Kambodsja, Albania, Cuba eller Venezuela. Behovet for noe å se opp til gir seg de mest absurde utslag når man oppgir troen på treenigheten.

Nå som den antivestlige venstreideologien forlengst har gått av med seieren i kulturkampen, og det i en slik grad at selv nominelt høyreorienterte regjeringer er blitt med på å forvalte dens hegemoni, er det plutselig deler av høyresiden som ikke lenger føler seg hjemme i sine egne land.

Til en viss grad er dette forståelig. Med massemigrasjonen er det stadig større deler av landene som rent faktisk ikke er deres egne lenger. Men prosessen har tross alt ikke fullbrakt den pågående erstatningen av de opprinnelige folkeslagene, som enn så lenge er i flertall – selv i Sverige. Det er fremdeles ingen steder som i større grad enn Sverige er svenskenes land.

Det er heller ikke overraskende at denne utviklingen svekker tiltroen til politikken, mediene og institusjonene. Svekkelsen kan dessverre ikke sies å være helt ufortjent. Det som derimot er urovekkende, er at tiltroen smuldrer opp fullstendig, altså i langt større grad enn fortjent.

Denne overreaksjonen har noe fanatisk ved seg som opphever den kritiske sansen. Gitt at rettsstaten ikke er perfekt, institusjonene ikke uten feil og mediene ikke uten filtre eller skjevheter, dømmes samtlige nord og ned.

Opptredenen kan minne om barn som slår seg vrange fordi foreldrene uunngåelig er ufullkomne. For borgere i vestlige demokratiske rettsstater kan utmerket godt være kritiske til sine regjeringer, men de må likevel erkjenne at disse regjeringene administrerer et maskineri som på mange måter tjener dem vel, deres feil til tross. Når man slår seg vrang, forsvinner også den dømmekraften som får en til å veie gode og dårlige sider opp mot hverandre.

Midt oppe i denne fanatismen, som elitens svikt i Vesten har gitt grobunn for, er det visse deler av høyresiden som gjør Putins Russland til et fyrtårn, for de aller flestes vedkommende uten at de selv har levd der.

Dersom man ser kjølig og rasjonelt på saken, fremstår det som absurd. Hvordan er det mulig å se gjennom fingrene med et regime av korrupte oligarker hvor opposisjonelle og journalister likvideres? Den eneste forklaringen er at Putin fremstår som et identitært motstykke til den multikulturelle ideologien, til tross for at Russland også har islamproblemer. Men hvordan kan dette være nok?

Det er mulig fordi den russiske propagandaen har skapt et inntrykk av moralsk ekvivalens mellom Russlands regjering og vestlige regjeringer. Fordi begge sider har gjort skitne ting, kan ikke den ene sies å være bedre, mer moralsk eller mer pålitelig enn den andre – selv om kun den ene må forholde seg til reell opposisjon, kritiske medier, institusjoner, checks and balances.

Da den kalde krigen var over og kommunismens historiske parentes ble lukket i Russland, kunne det en stund se ut som om landet var på vei til å bli vestlig. Men så har det altså endt opp med en statssjef som tilhørte maktapparatet fra den gamle tiden, og som tenker på Sovjetunionens fall som en forferdelig tragedie. Som et sivilisert vestlig land ville Russland hatt en status som et Spania med atomvåpen. Respektert som andre, men ikke fryktet. Men den machiavelliske siden vant: Om man må velge mellom å bli elsket og fryktet, er det bedre å være fryktet.

Som den dyktige maktspilleren Putin er, har han brukt de kortene han har på best mulig måte, og de militære eventyrene til tross forblir hans sterkeste kort propagandaen. Under den kalde krigen hørte det til hverdagens orden i Moskva å gjøre en ting og late som noe annet. I dag innbiller man seg at den tiden er forbi, men signalene Putins apparat sender ut, er også en form for psykologisk krigføring, hvor målgruppen mottar mange informasjoner som tilsynelatende er troverdige, men likevel fornuftsstridige og innbyrdes motstridende, som siden spres – ofte nesten ordrett – også av personer i god tro.


Olga Shirnina, død soldat i andre verdenskrig, håndkolorert fotografi.

Propagandaen sparer heller ikke historien. Det at Sovjetunionen var en av seiersmaktene i den andre verdenskrig, går inn i en fortelling om at russerne har reddet sivilisasjonen før og kan gjøre det igjen. Glemt er det at Sovjetunionen var med på å utløse krigen ved at Hitler og Stalin delte Polen mellom seg.

Over tid er virkningen av denne manipulasjonen et tap av opplevelsen av sammenheng. Etterhvert blir man ikke bare skeptisk til usikker informasjon, man begynner også å tvile på alle sannheter. Når samtlige holdepunkter er borte, driver man for vær og vind, og behovet melder seg for noe å holde fast ved. I desperasjonen tror man siden på hva som helst, som bortforklaringene på samtlige likvideringer av personer som har vært ukomfortable for det russiske regimet. Troen på bortforklaringene kan godt sameksistere med den nesten litt betryggende følelsen av at macho-Putin ikke går av veien for harde metoder.

Når vestlige myndigheter i mange av sine egne borgeres øyne ikke er noe mer troverdige enn Putins apparat, er det kanskje fordi folk i Vesten lettere drar kjensel på de motstridende signalene de selv har fått servert av sine ledere. Er ikke de stadig skiftende forklaringene på innvandringens velsignelser også en form for psykologisk krigføring?

Folk gjennomskuer altså sine egne ledere og deres tillitsnedbrytende adferd bedre enn de andres. For noen gjør det at gresset virker grønnere på den russiske siden, selv om knapt noen stemmer med føttene.

Men vi må gjøre den krevende oppgaven det er å holde styr på flere tanker samtidig, veie ting opp mot hverandre og holde alle ansvarlige for intellektuelle standarder, uansett når de brytes. USAs Trump er ikke truet av fascismen, og det er ikke ekvivalens mellom Putin og Orbán, men det er heller ikke ekvivalens mellom USA og Russland. Det vi ser, er imidlertid at mange gir opp både tenkningen og offentligheten. Det intellektuelle livet blir deretter.

Om folk avstår fra å gjøre det mentale arbeidet for i stedet å gi seg hen til svermeri, risikerer vi å gå fra asken til ilden.

 
 

Kjøp «Den ulykkelige identiteten» av Alain Finkielkraut fra Document Forlag her.

Les også

-
-
-
-