Gjesteskribent


Et symposium om kristendommens fremtid i Europa fant den 22. september 2017 sted i den russiske ambassadørboligen i Storbritannia. Hovedinnlegget ble gitt av erkebiskop Hilarion av Volokolamsk (bildet), som leder Moskva-patriarkatets avdeling for eksterne kirkeanliggender. Foto: Wikimedia Commons.

 

Deres eminense og deres eksellenser, kjære ambassadør, konferansearrangører og deltakere,

Jeg hilser hjertelig alle som er samlet på den russiske ambassaden i London i dag, for å delta på denne konferansen om kristendommens fremtid i Europa. Temaet er ikke bare langt fra å miste sin relevans, det kommer hele tiden opp igjen. Eksperter mener at kristendommen i dag ikke bare forblir den mest forfulgte religionen i verden, den møter også nye utfordringer som rører ved det moralske fundamentet til folks liv, tro og verdier.

I løpet av de siste tiårene har vi sett en forvandling av Europas religiøse og etniske landskap. Blant grunnene til dette er den største migrasjonskrisen på kontinentet siden slutten av andre verdenskrig, forårsaket av væpnede konflikter og økonomiske problemer i landene i Midtøsten og Nord-Afrika.


Migranter på vei gjennom Slovenia høsten 2015. Foto: Wikimedia Commons.

Ifølge tall fra EU-byrået Frontex kom det mer enn 1,8 millioner innvandrere til EU bare i 2015. [1] Tall fra FNs internasjonale migrasjonsrapport viser at antallet innvandrere i Europa har økt fra 49,3 millioner mennesker i 2000 til 76,1 millioner mennesker i 2015. [2] Ifølge forskning fra FNs internasjonale organisasjon for migrasjon (IOM) vil 1,3 prosent av verdens voksne befolkning, hvilket utgjør 66 millioner mennesker, i løpet av neste år reise til andre land for å bosette seg der permanent. Omtrent en tredjedel av denne gruppen – 23 millioner – legger allerede flytteplaner. 16,5 prosent av de spurte blant potensielle innvandrere svarte at deres foretrukne land var Storbritannia, Tyskland og Frankrike. [3]

Den andre årsaken til forvandlingen av Europas religiøse landskap er sekulariseringen av det europeiske samfunnet. Tall fra en meningsmåling i Storbritannia tyder på at mer enn halvparten av landets innbyggere – for første gang i historien – ikke er tilknyttet noen bestemt religion. 2.942 personer deltok i en meningsmåling som ble utført av Storbritannias senter for samfunnsforskning i 2016. 53 prosent av dem som svarte på spørsmålet om religiøs tilhørighet, oppgav at de ikke tilhører noen konfesjon. Blant personer mellom 18 og 25 år er prosentandelen ikke-religiøse enda høyere: 71 prosent. Da lignende undersøkelser ble utført i 1983, oppgav kun 31 prosent av de spurte at de ikke tilhørte noen konfesjon. [4]

I østeuropeiske land ser vi en motsatt trend, særlig i Russland. En meningsmåling Levada-senteret utførte i Russland i juli, viste en kraftig nedgang i andelen ateister og ikke-troende i Russland, fra 26 prosent i desember 2015 til 13 prosent i juli 2017. [5] Det betyr selvsagt ikke at alle blant de resterende 83 prosent er religiøst praktiserende. Mange definerte seg som «religiøse til en viss grad» eller «ikke for religiøs», men oppgav allikevel at de tilhørte en av de tradisjonelle religionene. Antallet personer som sier at de er «svært religiøse», vokser imidlertid jevnt.

Det religiøse livets tilstand i dagens russiske samfunn er direkte knyttet til de tragiske hendelsene som fant sted for hundre år siden. Den historiske katastrofen i 1917 kastet Russland inn borgerkrig, brodermord, terror, landsforvisning av nasjonens beste representanter, og den forsettlige utryddelsen av hele samfunnslag – adelen, kosakkene, prestene og alle velstående bønder. De ble utropt til «folkefiender», og slektningene deres ble utsatt for diskriminering og fratatt sine rettigheter, hvilket gjorde at de bare såvidt overlevde.


Bolsjeviker marsjerer på den røde plass i 1917. Foto: Wikimedia Commons.

All denne terroren fant sted under den kommunistiske ideologiens fane, som bekjempet religion på det voldsomste. Millioner av troende ble utsatt for den grusomste forfølgelse, trakassering, diskriminering og undertrykkelse – fra hån og avskjedigelse fra arbeidsplassen til fengsel og henrettelse ved eksekusjonspelotong. Kirken frembrakte gjennom disse årene et stort antall martyrer og bekjennere av troen, som

«ble torturert og avslo å bli kjøpt fri, for de ville heller nå fram til en bedre oppstandelse. Andre måtte tåle spott og piskeslag, ja, til og med lenker og fengsel»,

slik St. Paulus uttrykte det (Hebr 11, 35-36).

Enhver diskusjon om kristendommens fremtid i Europa er umulig uten en forståelse av utsiktene til at religiøsiteten overlever blant verdensdelens innbyggere. Forskning utført av Center for the Study of Global Christianity ved Gordon-Cornwell Theological College i USA, tyder på at antallet kristne i Europa konsekvent vil falle: fra 560 millioner mennesker i 2015 til 501 millioner innen 2050. [6] Beregningene fra Pew Research Center er mer pessimistiske, og forutsier en nedgang i antallet kristne i Europa fra 553 millioner personer i 2015 til 454 millioner mennesker innen 2050. [7]

Dette er alarmerende prognoser, men de gjenspeiler dagens trender i forvandlingen av Europas åndelige landskap, og kan ikke ignoreres. Noen antyder at Europa ikke simpelthen kan opphøre å være kristent, med mindre ekstraordinær makt blir tatt i bruk, siden Europa har vært kristent i mange århundrer. Jeg vil gjerne minne dere alle sammen om at det i Russland før 1917 ikke var noen som forespeilet et forestående sammenbrudd av det århundregamle kristne riket, ei heller at det ville bli erstattet av et totalitært, ateistisk regime. Og selv da det skjedde, var det få som trodde at det var alvorlig eller kom til å bli langvarig.

Kristendommens tilbakegang i dagens vestlige verden kan sammenlignes med situasjonen i Det russiske keiserdømmet før 1917. Revolusjonen og de dramatiske hendelsene som fulgte i dens kjølvann, har dype årsaker, såvel av åndelig som sosial og politisk art. Gjennom mange år hadde aristokratiet og intelligentsiaen forlatt troen, noe vanlige folk siden gjorde dem etter. Hans hellighet patriark Kirill av Moskva og hele Russland nevnte dette i januar 2017:

«Det fundamentale bruddet med den tradisjonelle livsformen – og jeg snakker nå om … den åndelige og kulturelle selvbevisstheten hos folket – var bare mulig fordi noe svært viktig var forsvunnet fra folks liv, først og fremst personene som tilhørte eliten. Til tross for iøyenfallende rikdom og velstand, foruten de vitenskapelige og kulturelle erobringene, ble det stadig mindre plass i folks liv til en levende og oppriktig tro på Gud, samt til en forståelse av hvor uhyre viktig det var med verdier som tilhører en åndelig og moralsk tradisjon.» [8]

I de første etterkrigsårene spilte kristendommen en stor rolle i prosessen for europeisk integrasjon. Mot den kalde krigens bakteppe ble den betraktet som et middel til å begrense spredningen av ateistisk propaganda og kommunistisk ideologi. I den antikommunistiske propagandaen satte Vatikanet sin lit til den europeiske enheten og de kristelig-demokratiske partiene i Vest-Europa. Disse mente fullt og fast at den vestlige sivilisasjonen var sterkt knyttet til de kristne verdiene, og at den måtte forsvares mot trusselen fra kommunismen. Pave Pius XII støttet dannelsen av et europeisk fellesskap som det «kristne Europas historiske oppgave».

Vest-Tysklands første president Theodor Heuss sa at Europa ble grunnlagt på tre høyder: Akropolis, som gav oss verdiene frihet, filosofi og demokrati; Kapitol, som representerte Romerrikets juridiske begreper og sosiale orden; og Golgata, altså kristendommen. [9] Det må da også bemerkes at grunnleggerne av Den europeiske union var dypt religiøse menn – for eksempel Frankrikes utenriksminister Robert Schuman, Vest-Tysklands forbundskansler Adenauer og Italias utenriksminister Alcide De Gasperi.


Konrad Adenauer, Robert Schuman og Alcide De Gasperi i 1952.

Da utkastet til grunnlov ble skrevet et halvt århundre etter opprettelsen av den europeiske unionen, ville det da også ha vært naturlig for de kristne kirkene å forvente at kristendommens rolle som en av de europeiske verdiene skulle tas med i dokumentet, uten å gripe inn i den sekulære karakteren til det forenede Europas myndigheter. Men som vi vet gikk det ikke slik. Da EU skrev sin forfatning, nektet unionen å nevne den kristne arven, til og med i innledningen til dokumentet.

Jeg tror helt bestemt at et Europa som har gitt avkall på Kristus, ikke vil være i stand til å bevare sin kulturelle eller åndelige identitet. Gjennom mange århundrer var Europa et hjem hvor et mangfold av religiøse tradisjoner levde side om side, men hvor kristendommen samtidig spilte en dominerende rolle. Denne rollen gjenspeiles særlig i arkitekturen man finner i europeiske byer, som man knapt kan forestille seg uten de praktfulle katedralene og mange kirkene av mer beskjeden størrelse.

Den sekulære tankens monopol har gjort seg gjeldende i Europa. Den viser seg i utstøtelsen av det religiøse verdenssynet fra den offentlige sfæren. Artikkel 4 i FNs erklæring om fjerning av alle former for intoleranse og diskriminering basert på religion og tro, vedtatt av FNs generalforsamling i 1981, bekrefter at

«alle stater skal treffe effektive tiltak for å forebygge og eliminere diskriminering på bakgrunn av religion eller tro i anerkjennelsen, utøvelsen og anvendelsen av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter, på alle områder av det sivile, økonomiske, politiske, sosiale og kulturelle liv.» [10]

Det sekulære samfunnets arkitekter har tatt seg av den rettslige siden av saken: Formelt kan man bekjenne seg til en hvilken som helst religion, men hvis man forsøker å motivere sine handlinger på bakgrunn av sine religiøse overbevisning og frie samvittighets, og oppfordrer andre til å handle i tråd med deres tro, vil man i beste fall bli gjenstand for knebling og sensur, i verste fall straffeforfølgelse.

Hvis man for eksempel er lege og nekter å utføre abort [11] eller aktiv dødshjelp [12] under henvisning til sine religiøst begrunnede prinsipper, bryter man loven. Hvis man er protestantisk prest og bor i et land hvor likekjønnede ekteskap er lovlige, har man dårlige utsikter til å kunne nekte slike par retten til kirkebryllup uten å bli straffet av staten. I tråd med dette sa for eksempel Sveriges statsminister Stefan Löfven nylig at alle prestene Svenska kyrkan burde være forpliktet til å forrette kirkelige vielser for likekjønnede par. Han la til at

«jeg ser her paralleller til jordmødre som nekter å utføre aborter. Hvis du jobber som jordmor, må du kunne utføre abort, ellers må du finne deg noe å gjøre annet … Det samme gjelder prester.» [13]

Slike politiske skikkelser er den rake motsetningen til dem som var med å grunnlegge Den europeiske union, og denne typen retorikk er i mine øyne selvmorderisk for verdensdelen Europa. Legalisering av abort, oppmuntring til seksuell promiskuitet og systematiske forsøk på å undergrave familieverdier, har ført til en dyp demografisk krise i mange europeiske land. Denne krisen ledsages av en identitetskrise, og vil føre til en situasjon hvor andre mennesker med en annen religion, en annen kultur og et annet verdisett vil befolke Europa.

Det forekommer ofte hatefull tale mot kristne når disse står på sin rett til å delta i offentlige anliggender. De besitter den retten like mye som ateister eller tilhengere av andre religioner gjør det. Men i praksis er det ikke slik: Flere titalls tilfeller av diskriminering mot kristne på grunn av deres tro blir registrert hvert eneste år. Disse tilfellene fremheves av mediene og blir diskusjonstema i offentligheten, men i det store og hele resulterer ikke det i noen forandring av situasjonen.

I dagens Europa har den militante sekularismen gjort seg til en selvstendig makt som ikke tolererer avvik. Den lar velorganiserte minoritetsgrupper pålegge majoriteten sin egen vilje under påskudd om respekt for menneskerettighetene. I dag er menneskerettighetene i all hovedsak blitt til et instrument for manipulasjon av flertallet, og til en kamp for at menneskerettighetene skal bli minoritetenes diktatur over majoriteten.
Beklageligvis bør vi merke oss at dette ikke er isolerte hendelser, men et allerede utarbeidet verdisystem, som støttes av staten og EUs overnasjonale institusjoner.

I en situasjon hvor det øves aggressivt press fra grupper som fremmer uakseptable tanker sett fra den tradisjonelle kristne moralens synspunkt, er det helt nødvendig å samle Kirkens krefter til innsats mot disse prosessene, til å handle i fellesskap i mediene, tre støttende til i rettslig sammenheng, og fremme felles kristne verdier i alle mulige sammenhenger. Det er viktig at kirkene deler sine erfaringer med disse sakene, og utvikler et samarbeid mellom kirkelige menneskerettighetsorganisasjoner og observasjonssentra.

Jeg tror det er viktig at kristne i Europa står skulder ved skulder for å beskytte verdiene som livet på dette kontinentet har bygget på gjennom århundrer, og at anser kristnes lidelser og fortvilelse verden rundt som sine egne.

 

[1] Frontex Risk Analysis Network Quarterly Report. Q4 2015. http://frontex.europa.eu/assets/Publications/Risk_Analysis/FRAN_Q4_2015.pdf

[2] International Migration Report 2015. United Nations Department of Economic and Social Affairs/PopulationDivision. http://www.un.org/en/development/desa/population/migration/publications/migrationreport/docs/MigrationReport2015.pdf

[3] Measuring Global Migration Potential, 2010–2015. Issue No. 9, July 2017. http://publications.iom.int/system/files/pdf/gmdac_data_briefing_series_issue_9.pdf

[4] Число неверующих в Великобритании впервые превысило 50%. http://www.bbc.com/russian/news-41154931

[5] https://www.levada.ru/2017/07/18/religioznost

[6] http://www.gordonconwell.edu/ockenga/research/documents/StatusofGlobalChristianity2017.pdf

[7] http://www.pewforum.org/2015/04/02/religious-projections-2010-2050/

[8] Presentation by His Holiness Patriarch Kirill at the opening of the XXV Nativity Educational Readings http://www.patriarchia.ru/db/text/4789256.html

[9] Христианские церкви и европейская интеграция: параметры взаимодействия. http://orthodoxru.eu/ru/index.php?content=article&category=publications&id=2012-09-17-1&lang=ru

[10] http://www.un.org/ru/documents/decl_conv/declarations/relintol.shtml

[11] http://www.intoleranceagainstchristians.eu/case/medical-directors-dismissal-reversed.html

[12] Catholic care home in Belgium fined for refusing euthanasia. http://www.catholicherald.co.uk/news/2016/07/04/catholic-care-home-in-belgium-fined-for refusing-euthanasia/

[13] http://www.intoleranceagainstchristians.eu/case/swedish-prime-minister-priests-should-perform-same-sex-marriages.html

 

Konferanseinnlegget er opprinnelig publisert på den russisk-ortodokse kirkens hjemmesider, og er oversatt av Odin Fredrik Rustad.