Gjesteskribent

Da Berlinmuren falt og Sovjet falt i grus ble den revolusjonære venstresiden frigjort snarere enn beseiret.

Tusenvis av 18-åringer i kan i sommer reise fritt og gratis Europa rundt i omtrent 30 dager. EU, det vil si du, betaler. 18-åringene som berikes denne interrailbilletten, som vi andre i sin tid betalte av egen lomme, skal ut og «føle Europa», mener initiativtakeren Manfred Weber, som selv er formann i Europa-parlamentets største partigruppe, Det europeiske folkeparti. EU-kommisjonen er allerede i gang med å raske sammen pengene.

Denne kuriøse nyheten er det som tikker inn ved samme dag jeg treffer den engelske forfatter og journalist Peter Hitchens, og sammenfallet er slående. Snart er det intet fra Brüssel som lengre kan overraske. Bestikkelse av ungdommen – hvorfor ikke? La oss oppheve den gode drivkraft i unge menneskers første store utenlandsreise, som er nysgjerrighet og oppsparing: Vi forærer dem turen.

Hitchens lukker sine øyne lett, mens han taler sin milde, men velartikulerte Oxford-engelsk. Han nærer overhodet ingen illusjoner om Europas fremtid, og later til å ha avfunnet seg med en raskt fremadskridende kollaps, og minner om menneskets elendighet: Vi vet at vi skal dø. Vi vet bare ikke når og hvordan.

«Kampen er tapt», sier han fattet, ja nærmest lettet over at hverken han eller jeg kan still opp med noe som helst, rent bortsett fra å nye den sjeldne vintersol, som er senket over København. For, som han bedømmer allting, er den kristendom som han selv holder i hevd i liv og lære – blant annet bøkene The Abolition of Britain og The Rage Against God – avgått ved døden i våre moderne demokratier – selv blant prester og kirkelige institusjoner, mens det han kaller eurokommunismen er høyst sprellevende.

Det lyder som en overdrivelse, eller i det minste som noe paradoksalt. Ja, gikk ikke kommunismen under sammen med Berlinmuren og Sovjet? Ikke helt så, om en spør hr. Hitchens:

«Som tidligere trotskist mener jeg å kunne gjenkjenne andre trotskister, og én av de kjensgjerninger som slår meg ved vår del av verden i dag, er hvor ualminnelig godt disse menneskene gjør det. Ved Berlinmurens fall og Sovjets kollaps ble den revolusjonære venstresiden satt fri snarere enn å bli beseiret. Nå slapp marxistene plutselig noe mer å bli assosiert med umennesekeligheten og den katastrofale planøkonomi i Øst-Europa. Plutselig kunne marxistene bevege seg fritt, og trenge inn og gjennom overalt.»

«I Tony Blairs Labour-regjering satt det meg bekjent fem ministre som hadde vært medlemmer av marxistiske organisasjoner, og ikke blot i sin studietid ved Oxford, hvoriblant statsministeren selv var blant dem. De var ikke unike i sitt slag. I alle vesteuropeiske land vant tidligere revolusjonære – som i dag kaller seg alt mulig annet – terreng, og gjorde strålende karrierer. Ikke ved fysisk okkupasjon av posthus, jernbaner og militæranlegg: de gikk etter andre, bløte mål innen TV, aviser, skolen, på universitetet, i rettsvesenet og i EU. Det EU som vokser frem på ruinene av EU, er et barn av 68-bevegelsen.»

Trotskistene og de kulturelle marxistene var ikke kulturelle fordi de hørte på Bach, eller foretrakk kristendom fremfor kaos. Tvertimot hatet de klassisk musikk, tradisjoner og evangeliet: «De var kulturelle i den forstand at de mente at en kulturelle og moralsk frigjørelse av det borgerlige samfunn var en forutsetning for den sosiale og økonomiske revolusjonen.»

Opp gjennom 90-tallet reiste Den europeiske union seg som det monster vi i dag står med. Den nye union har ikke de sovjetiske beføyelser til å sperre folk inne, men behøver det heller ikke, for vi underkaster oss frivillig og aksepterer at EU erstatter Europas kristne arv med universelle menneskerettigheter, tvinger gjennom flyktningkvoter og presser den nasjonale suverenitet på tilbaketog ved hjelp av en virksom domstol.

Et megetsigende øyeblikk inntraff for 15 år siden, mener Peter Hitchens, da EUs nye forfatning skrev kristendommen ut av Europa. Ikke engang en lille uskyldig henvisning til kontinentets «jødisk-kristne røtter» kunne de tillate.

«Vi mener at EU-forfatningen bør inneholder det budskap at det europeiske fellesskap er åpent for alle uansett religiøs bakgrunn», uttalte da Karin Riis-Jørgensen (Venstre), som sammen med sine fire partifeller og den radikale Lone Dybkjær tilhørte EU-parlamentets liberale gruppe.

For de liberale kvinner og menn fantes det og finnes det kun universelle verdier. Peter Hitchens minner stillferdig om at kommunistene mente det samme – og stadig forsøker å prakke på oss sin propaganda – nå også med utdeling av togbilletter til de unge.

 

 

Mikael Jalvings tekst er opprinnelig skrevet for hans blogg hos Jyllandsposten.

Til norsk ved Odin Rustad.

Kjøp Jean Raspails «De helliges leir» her.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også