Gjesteskribent

I tiden etter 22. juli hører man et utall spekulasjoner omkring høyreekstremisme. Dette er forståelig, gitt massedrapsmannens selverklærte motiver og tilhørighet.

En rekke såkalte eksperter innen feltet gir sitt syn til beste: Hos noen skinner det egne politiske grunnsynet sterkt igjennom og dobbelstandarden i holdningen til venstre og høyre blir så tydelig at alle må se den, tenker jeg når jeg lytter til dem. Men selv om presisjonen i karakteriseringen av begrepet og fenomenet høyreekstremisme ofte er på nivå med begrunnelsen for at akkurat DEN personen tillates opptre i statsfinansierte medier i en tilsynelatende uhildet forskerrolle – altså i beste fall uklar – så kommer det også fram innsiktsfulle betraktninger og avgrensninger.

Én slik hørte jeg av journalist Øyvind Strømmen som fremholdt at forskjellen mellom ekstremistisk og ikke-ekstremistisk høyreretorikk går ved at førstnevnte ser en konspirasjon, en sammensvergelse, bak det som oppfattes som skjev samfunnsutvikling, mens sistnevnte ikke gjør det. Dette ligner en operasjonell definisjon, og slikt er noe man kan bruke.

Konspirasjonsteorier finnes, det er mange av dem, og de kommer fra flere politiske hold. Fra den ekstreme venstresiden og islamistene har man i nyere tid eksempelvis kunnet høre påstander om at amerikanerne selv, for ikke å snakke om jødene, skulle være de som stod bak 11. september terroren. Fra den ekstreme høyresiden har man i nyere tid kunnet høre – og det er sakens kjerne her og nå – at det finnes en sammensvergelse av politiske ledere, journalister, akademikere og annet ”løskefolk” som ønsker å demontere det hvite og kristne Europa og bytte ut befolkningen med muslimer, endog helst fargete muslimer. Jeg kjenner ikke Strømmen og vet intet om hva han står for politisk eller hva hans interesse for høyreekstremisme bunner i, men jeg kan bare være enig i at dette synet fortjener merkelappen ekstremt, om nå betegnelsen overhodet skal brukes.

Finnes konspirasjoner? Ja, de finnes, iallfall i betydningen bevisste og hemmelige manipuleringer av folk for å oppnå et bestemt mål, og antagelig er det flere av dem enn vi liker å tenke på. Om vi nå holder oss til den politiske (i vid betydning) verden, så skal det i dag mye til for fortsatt å tvile på at KGB og lignende organisasjoner stod bak en hel del av den protestaktivitet som venstreradikale tilsynelatende spontant initierte i Europa og USA under den kalde krigens tid. Og tar vi den andre siden av mynten, så er det bare å innrømme at også den demokratiske høyresiden til tider drev et spill i skyggeland. Boken ”Who Paid the Piper: CIA and the Cultural Cold War” av Frances Stonor Saunders anbefales dem som ønsker bakgrunnsmateriale så vel som konkrete eksempler. Oppgaven med å skjelne mellom konspiratorisk motiverte og andre hendelser blir altså fort alt annet enn triviell.

Men la oss vende tilbake til situasjonen med Europa og Norge som gjennomgår massive demografiske og kulturelle endringer i en takt som angivelig forferdet Anders Behring Breivik, og som også sterkt bekymrer meg og mange andre av document.nos lesere. Er det grunn til å anta at det ligger en konspirasjon bak utviklingen? Grunner finnes kanskje, men de er verken nødvendige eller tilstrekkelige. De som måtte tro på en slik sammensvergelse, ikke bare undervurderer maktelitens etiske standard, men først og fremst overvurderer de den samme elitens gjennomføringsevne og mulighet for å holde ting hemmelig. I alle fall det siste argumentet synes jeg burde ha betydelig gjennomslagskraft i miljøer som er sterkt kritiske til multikulturalisme og masseinnvandring.

Folk snakker, ikke minst gjør de fra de ”plaprende klasser” det, og hemmelighold er ingen farbar vei, i alle fall ikke om man ruger på en stor og farlig skjult Plan som skal omskape verden. Dessuten er det ikke nødvendig å forutsette noe så komplisert som en konspirasjon bak samfunnsutviklingen: Inkompetansens skapende kraft må aldri undervurderes. Her som ellers gjelder Occhams barberknivskarpe dictum om at man ikke bør gjøre forklaringer unødig kompliserte.

Personlig er jeg faktisk mindre interessert i hvilke beveggrunner politikere og andre maktpersoner måtte ha for å gjøre det de gjør og beslutte det de beslutter. I følge noen er slike vurderinger rett nok viktige for sjelefrelsen, men slikt har med den enkelte makthavers forhold til Gud å gjøre, ikke med forholdet til meg og andre samfunnsborgere. Stortingspresident Hambros ord etter krigen om regjeringen Nygaardsvolds opptreden i tiden før, under og etter 9. april 1940 rinner meg i hu: ”De gjorde så godt de kunne. Det er deres unnskyldning, men også deres dom.” Motiver er oftest ulne og endrer seg over tid for de fleste av oss, ikke minst når de skrubber seg mot virkeligheten. Det avgjørende for et samfunn er konsekvensene av handlingene og beslutningene, både i det brede lag av folket og blant samfunnstoppene, ikke i hvilken sinnsstemning man var da man utførte eller fattet dem.

Jeg mener det er til stor skade for Norge både på kort og lang sikt å importere (det er dette vi de facto gjør enten de nå kommer på den ene eller på den andre måten) et stort antall mennesker med en helt annen kultur, religion og historikk enn vår. Andre mener det spiller liten rolle eller endog er en berikelse for oss. Dette er ”such stuff as discussions are made of,” for riktig å radbrekke Shakespeare; det er store og viktige spørsmål. Men vi skal og må diskutere dem og arbeide for eget syn uten betraktninger om meningsmotstandernes sinnelag og motiver. Det blir for dumt å forutsette at de andre er ”landssvikere og selger landet” (ekstremt høyrestandpunkt) eller ”rasister og onde” (ekstremt venstrestandpunkt). Sinnelagsetikken har ingen plass i klok politisk debatt, og ikke bare fordi ingen av oss kan se inn i nestens hjerte og sjel. Det er resultatene av våre handlinger som avgjør hvordan de skal vurderes.

 

Les også

Noen har pusta sammen -
ABB har ikke et poeng -
Hensikt og konsekvens -
En legitim høyreside -