Kaia Storvik, nestleder i Agenda maler et dystert bilde av det politiske landskapet i Europa i sin artikkel «Tyskland for tyskere» i Vårt Land 04.04.2016. Man får inntrykk av at Europa flommer over av ekstremister og at det er snakk om partier som ønsker segregering (jf. «Tyskland for tyskere») men er dette bildet i samsvar med virkeligheten? Lite tyder på det.

Ingen ekstreme krefter

Storvik åpner med å stille spørsmålet; «Hvorfor vokser de ekstreme ytterkreftene?» Her får man altså inntrykk av at man skal diskutere ekstrem politikk, men hun modererer seg til å snakke om høyrepopulistiske partier. Dette er to ulike begrep og et parti som noen hevder er høyrepopulistisk, uten at det i seg selv er noen negativ ting, er ikke nødvendigvis ekstremt. Partier som Dansk Folkeparti, Lov og Orden partiet i Polen og Fidesz i Ungarn er alle nasjonalkonservative partier. Ingen av disse partiene er ekstreme. Alternativ for Tyskland (AfD) er heller ikke et ekstremistisk parti da Tyskland har forbud mot høyreekstreme partier.

Så hvor er disse ekstreme ytterkreftene? Det sier Storvik ikke mer om. Hun lager likevel en kobling mellom mørke ekstreme krefter og høyrepopulistiske partier og det gis et feilaktig bilde av at dette er to sider av samme sak.

ANNONSE

Legitime høyresaker

Storvik svarer på sitt eget spørsmål om f.eks AfD`s fremvekst da hun selv skriver at

«En betydelig del av de som stemte på populistene er enten arbeidsledige eller ansatt i Tysklands lavtlønnssektor. Mange tjener så lite at de er avhengige av sosialhjelp, til tross for full jobb. Disse vil oppleve en langt mer direkte konkurranse på arbeidsmarkedet fra nye landsmenn».

Skal imidlertid denne velgergruppen fordømmes fordi de stemmer på et parti som hevder de kjemper for akkurat deres situasjon? Er det ikke det demokratiet handler om? – at vi gir vår stemme til de som tilsynelatende kjemper «vår sak»? Dette synspunktet er minst like legitimt som til de som stemmer på andre mer etablerte partier.

Dette er altså snakk om en helt normal demokratisk respons som ikke skal forbindes med noen form for «skam». Storvik har jo selv en fortid i et ytterliggående parti på venstresiden (RV). Arbeiderpartiet i Norge samarbeider jo blant annet i Oslo med dets arvtaker, Rødt. Er et slikt samarbeid med Rødt mindre problematisk fordi det ligger nærmere Storviks politiske syn? Politiske partier på begge sider av det politiske spekteret må selvsagt få samarbeide med de partiene de ser seg mest tjent med, uten at de skal møtes med fordømmelse og insinuasjoner om slett moral.

Venstresiden mangler svar

Jeg ønsker den økte oppslutningen om de nye høyrepartiene velkommen. Veksten er et svar på europeernes tanker og meninger om nye saker som migrantkrisen, nasjonalfølelse, identitetspolitikk og en følelse av felleskap («gemeinschaft») samt selvråderetten til de Østeuropeiske EU-landene. Dette er viktige og legitime saker som venstresiden ikke har noen gode svar på. Storvik bør derfor se på hva som driver folk vekk fra de tradisjonelle partiene på venstresiden, fremfor å fokusere på hva som er tiltrekkende på motsatt side. Høyresidens forslag til løsninger er alene ikke nok til å stjele så mange velgere. Det ligger altså til grunn en ektefølt misnøye med den rådende (venstre)politikken. Venstresidens manglende vilje til å ta et oppgjør med sitt eget virkelighetsbilde og ta arbeidsfolks bekymringer på alvor gjør valget mellom en stadig mer fastgrodd elite og nye løsninger enkelt. Skal sosialdemokratene og venstresiden vinne tilbake velgerne så må de omstille seg og faktisk komme opp med politikk som folk vil ha, ikke servere gamle, feilslåtte forslag til løsninger. Luftig prat, idealisme og vage, abstrakte konvensjoner faller fort til jorden i møte med virkeligheten.

Her for å bli

At Storvik gjerne skulle ønsket en annen farge på det politiske kartet er en ærlig sak, men det rettferdiggjør ikke den brennmerkingen av politiske motstandere som venstresiden er blitt så glad i. «Ekstreme ytterkrefter», høyrepopulisme, sviktende verdigrunnlag er alle bevisst negativt ladet for å stemple denne velgergruppen, i beste fall som umoralsk og ignorant, og i verste fall som ond. Dette er imidlertid helt legitime demokratiske ytringer som fortjener likeverdig behandling i det offentlige ordskiftet.De nye høyrepartiene representerer en demokratisk utvikling og er her for å bli. Storvik må gjerne være uenig men bør ikke gi inntrykk av at hun er bedre rustet til å ta politiske avgjørelser enn dem som gir sin stemme til såkalte «ekstreme ytterkrefter».

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629