Gjesteskribent

Tyske offentlige kringkastere svikter sitt oppdrag, mener Alternativet for Tyskland (AfD) og vil avskaffe dem. De utbygger nå sin egen kringkastingsvirksomhet. Vil tysk publikum få et klarere bilde?

 

Relevant og sann

Tyske medier bygger på en ganske lang tradisjon. Prinsippene de skal jobbe etter, ble beskrevet for mer enn 200 år siden av den fremgangsrike journalisten Joseph Görres:

– Det alle ønsker skal ytres og det som plager alle, må det ikke ties om. Det må være noen der som sier sannheten uten forbehold.

I dag er forståelsen mer detaljert, men beskrivelsen treffer fortsatt kjernen av journalistiske prinsipper; i teorien.

I praksis brer misnøyen seg hos publikum.

Tyskerne finansierer mediene gjennom offentlig lisens og de private holder myndighetene oppsyn med. Hva får de igjen for pengene?

– Plag alle med det dere ønsker å kringkaste og ti om det plagsomme. Det er ingen der ute som trenger å vite sannheten.

Satt på spissen er dette hvordan kritikere og deler av velgerne oppfatter medienes metode.

Hva gjør et parti som mediene ikke ønsker å dekke på en fair måte, og når de plagsomme sakene partiet har på programmet forties?

Mot en tendensiøs mainstream

AfD har i lengre tid kritisert mainstream-mediene for å være tendensiøse.

AfD-velgerne er enige. De føler seg ikke bare feilinformert, men ofte stigmatisert på grunn av sin politiske innstilling.

Mange kaller mainstream-mediene «Lügenmedien» – løgnmedier – og leter etter et mindre tendensiøst alternativ.

Det er for eksempel vanlig å omtale AfD som høyrepopulistisk. Programmet «Tagesschau», det nærmeste du kommer Dagsrevyen i Tyskland, omtalte AfD konsekvent som «høyrepopulistiske AfD». Man sluttet med det først etter protester fra publikum.

Mainstream-mediene unngår også å omtale negative konsekvenser av den nåværende innvandringspolitikken og som AfD vil tilby et alternativ til. Eksempler er det mange av.

Til og med masseovergrepene i Köln nyttårsaften i fjor skulle det ties om.

Eller systematisk svik i håndteringen av flyktningstrømmen. Drapet på Maria Ladenburger i Freiburg, skulle helst ikke bli kjent; saken ble vurdert som «kun av regional interesse».

Når flyktninger og asylinnvandrere begår kriminalitet eller terror fremstilles disse som enkelttilfeller.

Sannheten kan skjules ved at mediene hogger den opp i mindre biter. På denne måten blir det vanskelig for allmennheten å danne seg et klart bilde.

Det kan fastslåes at mainstream-mediene ofte svikter sitt oppdrag. Kanskje systematisk. AfD er partiet som både påpeker dette og gjerne vil gjøre noe med det. AfD ønsker å avskaffe medieavgiften.

En alternativ modell for hvordan mediene skal organiseres har ikke AfD, men henviser til markedsmekanismer.

For å nå ut til et stort publikum og til sine velgere utbygger AfD nå sin egen internettplattform, AfD-TV. Ambisjonen er å være en motvekt til en ikke-objektiv mainstream med egen TV-produksjon, radioprogram og presse, kringkastet og publisert via internett.

Så langt har de i tillegg til egne pressekonferanser og taler også dekket hendelser av allmenn interesse, slik som en demonstrasjon av Erdogan-tilhengere.

De journalistiske prinsippene de velger å følge, har de så langt ikke opplyst om.

Det som særlig har fått oppmerksomhet i mainstream-medier er at AfD begrenser dekningen av sine møter og konferanser.

Boblen du ikke ønsker være i

Gjennom sosiale medier slik som Twitter og Facebook kan slike egenproduserte medier spres til et stort publikum. Dette er strategien også AfD bruker.

En slik spredning skjer i dag uten journalistisk filter og basert på algoritmer publikumet selv ikke har kontroll over.

Stort sett får du mer av det du allerede er fokusert på. Faren er at uten selv å merke det, kan du bli sittende i det som kalles en filterboble.

Relevans, nøyaktighet eller etisk standard på informasjonen sjekkes ikke før den slippes inn.

Det mangler også effektive rutiner som journalistiske medier bruker, for å rette i egne feil og å informere om dem.

Tysk mainstream-politikk prøver å sensurere sosiale medier, og det er i møte med denne sensuren at mange lesere/seere har «våknet». ¨

Men også alternative medier støter på etiske problemer: Hvor mye skal man tillate?

De alternative mangler ofte ressursene til å kvalitetssikre stoffet.

Publikum må langsomt oppdra seg selv til å være kritisk. Slik sett har de alternative spilt en viktig rolle. Men noe fullgodt alternativ til de etablerte finnes ennå ikke.