Erna Solberg publiserte dette bildet av seg selv og mannen Sindre Finnes på Geilo. Foto: Privat

For åtte år siden fikk jeg publisert artikkelen «Tillit» her inne. Som mange document-skribenter har gjort både før og etter, tok jeg fatt i et overtydelig element innen den pågående omformingen av det norske samfunnet: Tilliten Ola og Kari kjenner overfor dem som leder vårt land, er i ferd med å forsvinne, og bedre står det heller ikke til med sjefenes tiltro til oss undersåtter. Slik toveis tillit mellom «upstairs» og «downstairs» har vært en uvurderlig kvalitet ved «det norske» (jo da, den fantes også i andre nasjoner, men ingen steder mer enn her oppe i det nordvestlige hjørnet av Europa), men nå skranter den så raskt av man nesten ser med det blotte øye hvordan prosessen skrider frem, iallfall om man tenker seg om samtidig. Jeg pekte samtidig på det likeledes åpenbare, at tillitstapet først og fremst skyldes at flere og flere alminnelige nordmenn innser at deres liv og velvære ikke er ledernes viktigste anliggende lenger; den politikerstyrte utviklingen kommer ikke dem til gode. For så enkelt og uavvendelig forholder det seg: Når tillit misbrukes, svinner den hen. Nordmenn er derfor nå i ferd med å bli som folk flest hva mistro og mistenksomhet til styringsklassen angår selv om vi ennå har et godt stykke igjen før vi når grekeres, italieneres og russeres kynismenivå.

Eksempler på at representanter for norsk elite viser forakt for folket, er så tallrike «som sandkorn på stranden og stjerner på himmelen» slik den slags gjerne uttrykkes i hellige skrifter, men la meg likevel friske opp minnet med to nesten-ferske tilfeller som begge har å gjøre med vår påståtte nasjonale dugnad mot korona-pandemien. Først var Nordland Arbeiderparti, inklusive partiets nasjonale nestleder, på hotell og drakk og hadde det moro sammen i Bodø, deretter feiret Erna Solberg med familie og venner damens 60-årsdag i godt lag på Geilo, visstnok under to dager med selskapelighet, uansett begge deler under omstendigheter som kun de mest velpiggete covid 19-partikler kunne finne smittevernmessig akseptable. Etter at sakene sprakk i mediene – som denne gang filleristet pampene som seg hør og bør, det skal de ha – var det «jeg visste ikke», «jeg legger meg flat» og «jeg er lei meg for at noe sånt kunne skje» over hele linjen fra både Aps, Høyres og Regjeringens side. Det hele var så avslørende at ord blir fattige, ganske spesielt i og med at regjeringssjefen tviholdt på en forklaring hvis essens var at hun ikke visste hvilke regler som gjaldt på området. Slike halmstrå hindrer ingen skyldig i å rase mot avgrunnen, fru Statsminister, ikke i en normal verden bestående av borgere som har vennet seg til selv å skjelne sannhet fra det motsatte når forklaringer på ubehagelige episoder (les: bortforklaringer) serveres. Eller er det kan hende så at nordmenn ikke har opparbeidet seg noen slik vane, at de/vi ikke er i stand til å skjelne mellom sannhet, ærlighet, snikksnakk og verbal roing når skader søkes minimert av dem som sitter ved makten? Egentlig fristes jeg til å besvare spørsmålet med et krast «Nei, det har de ikke», men la oss nå først resonnere litt rundt saken.

Ofte har jeg oppmuntret til å legge vekk typisk uberettiget godtroenhet ved å vise til følgende utmerkede amerikanske uttrykk: «Fool me once, shame on you. Fool me twice, shame on me!». Poenget er at man ikke evig kan unnskyldes for ikke å dra lærdommer av erfaringer – ja, skuffelser – man møter gjennom livet, ikke hvis man ønsker å leve som et tenkende og etisk selvstendig individ. Amerikanerne er jo ferske på verdensscenen, kan tillegges, så det overrasker neppe noen at andre har innsett akkurat det samme før dem; trolig er dette lærdom som har eksistert like lenge som folk har brydd seg med å fundere over samspillet mellom svik og rettferdighet. La meg bare gi ett sitat fra en av de største innen europeisk kulturhistorie, Johann Wolfgang von Goethe: «Vi blir aldri bedratt. Vi bedrar oss selv».

Vennligst ikke bry deg med å problematisere randsonen av de to utsagnene, la heller den innsiktsfulle kjernen uforstyrret få belyse nåtidens folkelige norske vaner og holdninger overfor dem som står over oss, som har tiltatt seg retten til å bestemme på våre vegne. Hvordan burde vi forholde oss til deres formaninger, løfter og forklaringer? Satt på spissen: Fra når av må vi selv ta skylden for at vi trodde og tror på dem, men ble og blir lurt?

Når Statsministeren selv sier at unnskyld, jeg visste ikke hva reglene for selskapelighet under pandemitider bestod i, er det overhodet mulig å tro på henne? Ikke i min verden, der skal man ikke tillate seg å tro på det umulige, for den slags er nemlig akkurat så lite mulig som ordet innebærer. Dette betyr da at damen helt enkelt ikke er troverdig når hun påstår uvitenhet samtidig med at hun «legger seg flat» foran velgerne som om et knapt halvår igjen forventes å skulle stemme på henne og hennes parti. Hun – og representantene for andre mektige organisasjoner innen den norske offentligheten; tro endelig ikke at Høyre er spesielt ille i sammenhengen – beflitter seg ikke på å tale sant til oss og gjør det heller ikke, hun spiller bare av en utenatlært lekse som mediekonsulentene har fortalt henne og andre innen det samme lauget at skal avspilles i slike nødsituasjoner, altså når de er overrasket med buksa nede. Det er nødprosedyrer vi ser dem lire av seg på TV, liksomunnskyldninger som er dosert akkurat så romslig som nødvendig er for at de etterpå skal kunne riste pelsen og gå videre som om ingenting hadde skjedd.

Men kan det ikke være at hun faktisk likevel snakket sant, sier noen velmenende, er det ikke såre menneskelig å feile? Jo da, men visse ting gjør man bare ikke når man er øverste tillitsvalgte, og det er dét damen er: Man setter ikke seg selv foran dem som viser henne tillit, da har man demonstrert i praksis akkurat hvor lite man respekterer tillitsbåndene mellom leder og undersått! Tror man etter dette fortsatt at den høyt oppsatte «ikke visste», etter alle eksempler på at det motsatte er tilfellet, så skal jeg ikke lenger si imot; da er man så naiv at ingen argumentasjon hjelper.

De lurer oss nemlig ikke bare «twice» lenger, men gjentatte ganger og til dels med nøyaktig de samme unnskyldningene. At de ledende innen samfunnseliten taler vakkert, men handler ut fra åpenbar egeninteresse og følgelig driver med bedrag, må man være blind eller selvhenførende for ikke å se. Men slik ekstrem godtroenhet er ikke lenger akseptabel, kjære nordmenn, stunden må nå for lengst være kommet til at hver enkelt av oss aksler sitt eget personlige ansvar for å gjennomskue lureriet: Dét offer som fortsetter å la seg lure, bærer etter hvert selv en betydelig skyld og et stort ansvar for at narrespillet fortsetter. Voksne folk kan ikke gå i samme fella om og om igjen og likevel forlange å bli tatt alvorlig.

Det er på dette stadiet vi nå befinner oss, altså at responsen fra de lurte er det eneste som ennå interesserer, ikke de nye avspillingene av «jeg legger meg flat»-unnskyldningene. Jeg gjentar meg selv, men det får så være: Dersom folket ikke slutter å stemme på bedragerne, så er de selv sterkt medskyldige i at ytterligere generasjoner trekkes ned i samme myra. Den vanebedratte har selv skyld i det som skjer, for ingen av oss står med pistol mot hodet foran valgurnen. 

Helt til sist vil jeg rette noen ord – igjen vet jeg at det er en gjentagelse, men hovedpoenget må hamres inn – til dem som mener at man ikke må være for hard og uforsonlig, at tilgivelse likevel må finnes selv for dem som om og om igjen har forsyndet seg mot tilliten lederskap og folk imellom; for nå ber de jo om forlatelse, ikke sant, og kan det ikke da tenkes at de virkelig av hjertet mener dette og følgelig fortjener vår tilgivelse? I resonnementet bak dette ledende spørsmålet er minst ett premiss feil. Dessuten reflekterer det betydelig forvirring mellom hva som er menneskers og Guds (tillagt for dem som insisterer på denne «hypotesens» fortsatte verdi) tilgivelse.

Her enkelt får spørre seg hvor troverdig det er at en viss gjerningsmann, etter å ha lurt dem som stolte på ham X antall ganger, virkelig føler dyp anger overfor den bedratte og av rent hjerte ber om tilgivelse i situasjon X+1. Jeg tror ikke på slikt, situasjonen lukter «omvendelse under galgen» lang vei. Det hele er intet annet enn en ny taktisk løgn, ingen genuin bekjennelse av egne synder. Lenge før man er nådd dit frem, opphører enhver troverdighet hos løgneren.

Endelig til dem som pukker på at det likevel må finnes rom for tilgivelse, alltid: Visst, dette er en tvers igjennom vakker tanke, og det tilkommer på langt nær meg å tvile på at Vårherre kan tilgi enhver synder akkurat når det måtte passe Ham, men det er milevid forskjell på guddommelig og menneskelig tilgivelse. Sistnevnte får politikerne ikke, i hvert fall ikke av meg, for de har så absolutt ikke fortjent det. Hva så Gud gjør, er ikke min sak. Så pass kosmisk-etisk arbeidsfordeling får man respektere.