Sakset/Fra hofta

I Den ulykkelige identiteten gjør Alain Finkielkraut en observasjon av den offentlige samtalen som er lett å dra kjensel på: Når bestemte ord og uttrykk brukes ofte, vitner det gjerne om at de enten har mistet relevans, eller at fenomenet de betegner er i ferd med å forsvinne. Eksempler kan være henholdsvis «inkludering» – i hva? – eller «godt læringsmiljø» – første gang sett på trykk på norsk i 1986.

Med den siste tidens terrorbølge i Storbritannia har det ikke vært noen mangel på forsikringer om at «vi står sammen», eller om at «vi har mer til felles enn det som skiller oss». Men er det sant? Med alle de offentlige ritualene som feires etter hver blodsutgytelse, er bare det å stille spørsmålet litt som det var å banne i kirken den gangen folk gikk dit.


Trevor Phillips

It’s a dirty job, but someone’s gotta do it. Trevor Phillips gjør opp status over situasjonen i The Times: Storbritannias urbane områder er slett ikke den pulserende smeltedigelen dens talsmenn liker å fremheve, men er snarere i ferd med å bli en mosaikk av stammer som ligger i strid med hverandre.

En kort spasertur illustrerer situasjonen:

It takes roughly four minutes to walk from the north London Methodist church where I was christened to the spot where a crowd was mown down by a man shouting that he wanted to kill Muslims. The gap between communities might as well be four centuries and four thousand miles, so isolated are they from each other.

Det er ingen selvfølge at en mann som Phillips skjærer igjennom hykleriet. Han har selv tilhørt en samfunnsklassen hvor de fleste lever av forstillelse, først som Labour-politiker og siden som mangeårig leder for Equality and Human Rights Commission – en offentlig etat som blant annet skal bidra til å håndheve lover mot diskriminering. Men Phillips var tidlig ute med å advare om at det flerkulturelle samfunnet ikke var noen idyll, og innkasserte allerede i 2006 en anklage fra Londons tidligere ordfører Ken Livingstone om at han egentlig hørte hjemme i British National Party.

Men tiden har gitt ham rett. Vi blir balkanisert, mener Phillips:

The objective facts are that as a society we are increasingly fragmented, confined to bubbles of “people like us”. Britain is becoming balkanised. The Social Integration Commission showed two years ago that, left to ourselves, we choose to spend our time with people of our own age, social rank and race — especially in London.

Det handler ikke så mye om skillet mellom nord og sør, skriver artikkelforfatteren. Avgrunnen er mye større mellom universitetsbyene Cambridge, York og Brighton og steder som Saffron Walden, Middlesbrough og Hastings. For de høyt utdannede er de åpne dørers samfunn ensbetydende med muligheter – for andre med risikoer.

En trist konsekvens av det som fremfor alt er et kulturelt skille, er at de som befinner seg på den andre siden av skillelinjen, ikke lenger er medborgere som simpelthen har en annen oppfatning: De blir fiender. Og slike omgås man ikke:

Increasingly, fraternising with the enemy is a social crime.

Det å inneha et bestemt sett av oppfatninger, blir etterhvert en vesentlig del av mange menneskers identitet. For globalistene erstatter det nærmest tilhørighetsforholdet til omgivelsene som var identitetsgivende før. Idet de ser ned på de «identitære» som ikke ønsker å kutte sine røtter, blir de like identitære selv på en annen måte. Resultatet er i mest beherskede fall gjensidig forakt, i verste fall vold:

This country knows all too well how dangerous the passion of identity-based tribes can be, given our experience in Northern Ireland. At its most passive we end up with smug, self-regarding cosmopolitan enclaves. At the other, murderous end of the scale lie groups and individuals with so little empathy for those who do not share their outlook that they are prepared to kill.

Internett burde ha utjevnet disse forskjellene, mener Phillips, men har i stedet endt opp med å forsterke dem. Man trenger neppe gå langt for å finne eksempler. Blant folk som er politisk aktive på Facebook, utkrystalliseres hele tiden klaner som følge av kombinasjonen av applaus, avstandtagen, blokkering og posisjonering. Og den elektroniske segregasjonen mellom Vesten og islam er like sterk som på bolig- og ekteskapsmarkedet.

Mye av forklaringen er å finne i oppløsning av sivilsamfunnet:

Our society is gradually losing the connective tissue once woven by church, flag and organisations such as the Scouts, Guides and youth clubs. Reluctant though I am to suggest that more state action can solve any problem, I believe we need a government department to prod politicians to promote integration, with funds to rebuild the institutions that once stood in the way of fragmentation. Otherwise, as so often in the past, readiness to act in the wake of a tragedy will quickly fade away.

Han tror egentlig ikke på politiske tiltak, men har ikke noe annet å foreslå enn en ny offentlig etat – og det i en New Public Management-epoke, hvor offentlige etaters førstelinje ikke trenger å finnes (som det norske forsvaret), men hvor en hær av bokførere, møteplagere og strebere produserer dokumenter over egen fortreffelighet.

Trevor Phillips personifiserer ganske enkelt et samfunn som ikke vet sin arme råd, og påkaller med det sympati. Han kunne like gjerne gakke hen tilbake til metodistkirken i sitt segregerte nabolag og be en bønn. Når hjelpeløsheten er et etablert faktum, kan vi erklære samfunnets år null og «ta det derfra».

Les også

-
-
-
-
-