Sakset/Fra hofta

Etter enda en helg med islam i sentrum, med stadige forsøk fra presse og politikere på å fremstille islam som religion som en uskyldig part i de voldshandlinger som finner sted i verden, er det noen spørsmål som aldri blir drøftet.

For det første gjelder det den nitten år gamle Faten Madhi al-Hussaini, som tok et oppgjør med IS og deres voldelige fremferd i Midtøsten da hun den 25. august foran Stortinget talte foran flere tusen demonstranter.

Selvfølgelig er det prisverdig at muslimer selv tar et oppgjør med terror som begås i islams navn. Men den intellektuelle utfordringen oppstår i det øyeblikket et samlet pressekorps og politikere fremstiller henne som en helt og som modig.

Modig?

Dersom du for 15 år siden hadde sagt at noen var modig fordi de tok avstand fra halshugginger av uskyldige mennesker, ville de ristet på hodet. Hvorfor skal det være et uttrykk for det å være modig? Du er modig dersom du gjør noe som innebærer en risiko for deg selv, men er det slik at Faten risikerer noe? Det er ingen nordmenn som vil true en person fordi han eller hun tar avstand fra terror. Fatens utsagn er selvfølgelige for oss, vi har ingen tradisjon, hverken politisk eller religiøs, for å bruke vold i kampen for det vi kjemper for. Selv marxister med sin klassekamp har gått bort fra tesen om væpnet revolusjon.

Men Faten er altså modig, en helt, og det forteller mye om det samfunnet som tar form rundt oss.  For hennes status som helt viser at hun faktisk blir truet, og det ikke bare av en, men av mange. Vi kan altså konkludere med at vi har fått en stor gruppe muslimer som mener at IS sine handlinger er akseptable, og som er villige til å bruke makt for å kneble dem som vil kritisere voldsbruken. Men dette blir aldri problematisert, politikere innrømmer aldri at vår innvandringspolitikk fører til at vi har fått en stor gruppe muslimer som er villige til å begå de mest redselsfulle handlinger og hva en slik tilstedeværelse gjør med samfunnet vårt.

Det er muslimer som myrder i Midtøsten, muslimer som har så stor oppslutning i Norge at vi må kalle en jente som står opp mot dem for en helt. Det sier alt om hva som har skjedd.

Et annet forhold ved den siste tidens muslimdebatt, er påstanden om at kritikk av islam fører til radikalisering. Jeg har imidlertid til gode å se at noen stiller spørsmål ved en religion som åpenbart er så skjør at selv noe så uskyldig som verbal kritikk kan føre til ekstrem vold fra religionens tilhengere. Det er selvfølgelig noe med islams etiske utgangspunkt som er en forutsetning for denne risikoen for voldsutøvelse, men ingen tør å ta tak i et slikt grunnleggende spørsmål. Man tviholder på troen om islam som en fredelig religion, men presterer å gi FrPs milde anklager ansvaret for unge muslimers radikalisering. Det er en selvmotsigelse av en slik dimensjon at det ikke bare en elefant i rommet vi snakker om, men en hel flokk av trampende afrikanske kjemper.

At ingen orker å drøfte Fatens plass i det muslimske landskapet, er ikke mer enn forventet.

Det er interessant at de siste dagers hendelser, hendelser som har hatt som formål å humanisere islam, har hatt den motsatte effekten.  Islams sanne ansikt trer stadig tydeligere frem.