Kommentar

Det er tvilsomt om forsøkene på å påføre mennesker skam på miljøets vegne vil føre frem i det lange løp. Menneskets forhold til naturen er millioner av år gammelt og ordet «skam» virker å være oppfunnet i rom hvor man ikke vet hva natur er. Ridning i strandkanten i Baltikum 9. august. Foto: Kacper Pempel/Reuters/Scanpix

Også tidligere har jeg hatt gleden av å diskutere hvorvidt den ene eller andre underlige sykdommen finnes som mer enn bare en betegnelse, ikke minst i denne  artikkelen, men vi lever jo etter sigende i svært dynamiske tider så en oppfølger kan nå, fem år senere, være på sin plass. Det hele tvang seg dessuten på da jeg for litt siden ble gjort kjent med eksistensen av – prinsippet er for postkartesiansk å regne: «noe omtales, altså er det» – ytterligere et knippe nytilkomne psykososiale sykdommer, nemlig flyskam , økologisk sorg  og klimaangst. Alt dette er fæle greier, får man inntrykk av i hovedstrømsmediene, og dessuten så absolutt ikke tilstander man lærte om «den gang da far var ung». En fellesnevner for farsottene later til å være mer enn gjennomsnittlig fortvilelse ikke bare over at «jorden går under», at «kloden koker» og lignende, men også over at vi, de skyldige i katastrofen, ikke skjerper oss og snur utviklingen. Og virkelig: Hvis eller når selve livet er truet, hvilket altså i følge mange nå er tilfellet, så er det vel ikke overdrevent å reagere med en smule hodepine eller ulystfølelse, er ikke dét åpenbart?

Kanskje, men kanskje ikke. Både mot premissene og den etterfølgende slutningen finnes et og annet å innvende. Hva angår førstnevnte, altså påstanden om at menneskeskapt ulykke er hovedårsaken til samtidens klimaproblemer, nøyer jeg meg med å lenke til dette bokstavelig talt skremmende og typiske propagandainnslaget som NRK står bak. Hvis ikke kolportering av denne typen markskrikersk, tvers igjennom uvitenskapelig skremsels-TV er tilstrekkelig til at formidleren mister all troverdighet som part i en vettug diskusjon om et viktig tema, så kan man bare la alt håp fare om at offentlige beslutningsprosesser skal baseres på rasjonelle vurderinger. Prinsipielt naturvitenskapelige spørsmål – og klimaforandringer hører så definitivt hjemme i denne kategorien, i hvert fall hvis de er reelle – skal ikke avgjøres ved å måle hvem som roper høyest og med mest dirrende, følelsesmettet stemme. Skjønt denne siden ved saken lar vi heretter ligge: Siden ikke alt kan diskuteres og plukkes fra hverandre i én liten artikkel, skal vi nøye oss med en gjennomgang av selve fenomenene, altså de påståtte sykdomsreaksjonene, ikke hvor velbegrunnet misnøyen med den nåværende klima- og næringspolikken måtte være, den som angivelig er skyld i «menneskeskapt overoppheting av kloden». 

Er det lett å skremme barn? Ja, det er faktisk forbasket lett hvilket enhver som har underholdt egne sønner og døtre med folkeeventyr og lignende, kan bevitne. Samtidig later skrekken som sådan til å ha en aldersuavhengig egensødme, jamfør ungdommer og andre som hengir seg til skrekkfilmenes univers for der å kjenne pelsen reise seg på ryggen uten å måtte være en hund som havner i slåsskamp minst én gang per spasertur. Behovet for spenning finnes i oss alle og vi stetter det på ulike vis, også ved å kjæle for de verste fantasiene. 

På et eller annet tidspunkt i livet kan man imidlertid ikke lenger forvente at far skal trøste og forsikre om at det skremmende bare er oppdiktede fortellinger, samtidig som han mentalt sparker seg på leggen over å ha servert den lille noe i overkant uhyggelig for alderen. Det samme gjelder med dem som går alene på kino for å oppleve «kultur» av typen nazizombier som reiser seg av snøen og kommer ut av skjermen med hatefulle blikk; slike barn, ungdommer eller enda eldre har tatt skrittet over i voksenverdenen og får følgelig i prinsippet klare seg som best de kan, uten hjelp fra andre. Insisterer man på å oppholde seg ved komfyren i kjøkkenet, der ildtungene slikker og grytene putrer, er man nødt til å finne seg i at varmen til tider blir ubehagelig. Tilsvarende gjelder også for møter med andre utrivelige sider av virkeligheten.

Selv innen snøfnuggverdenen må hovedregelen således være at man må klare det meste selv, inklusive sørge for at egne emosjonelle reaksjoner på ulike former for motgang ikke blir inkapasiterende. Dette er ganske særlig tilfellet siden hverken det generelle verdenslageret eller den enkelte nærstående voksenpersons private reserver av medynk og trøst er uendelige, faktisk langt derifra. Dessuten er det så at det overalt, også i Norge, finnes godt om elendighet fremkalt av sykdommer som er ulike mindre flyktig-fasjonable enn de ovenfor nevnte.

La det være uttrykt i klartekst: En del mennesker – barn så vel som voksne og gamle, og slett ikke få innen noen av aldersgruppene – lider av plagsomme, stundom smertefulle og endog dødelige sykdommer som man slett ikke har medisinsk kontroll på, ikke engang i «verdens rikeste land». De aller, aller fleste av disse pasientene får ikke sin skjebne detaljutlagt på medienes kjendissider og ville antagelig heller ikke ønsket slik oppmerksomhet. De lever sin gjenværende tid i mer eller mindre ensomhet, for visse reiser er vi alle nødt til å foreta alene, og ofte med betydelige eksistensielle besvær lagret utenpå og i tillegg til de fysiske og psykiske sykdomsrelaterte «utfordringene» de strever med. Disse arme menneskene har min største sympati, for dem ønsker jeg at vi skal sette inn alle tilgjengelige økonomiske, kognitive og empatiske ressurser, men de nylidende som angivelig ligger under for moderne «klimasyke»?

Ha meg unnskyldt, men ulike typer hypokondere og selvskadende synes jeg rett og slett ikke fortjener samme medkjensle fra samfunnets side som bør bli reelt syke til del. Kan hende er det umoderne, kan hende er det mannlig ufølsomhet eller noe annet lignende som vitner om at jeg er «out of synch» med samtiden, men kan ikke noen fra samfunnsledelsen snart gå opp på talerstolen og si med rungende utestemme: «Nå er det nok! Nå må alle slutte å syte og tulle og straks gå tilbake til sitt arbeid eller sin skolegang!»

I Nord-Norge har vi et ordentlig fint ord som jeg faktisk ikke er sikker på om brukes nasjonalt, men både klang og innhold passer perfekt til beskrivelser av tilstander preget av økologisk sorg, klimaangst og flyskam: Fjottat. For det er nettopp fjottatt det er, og dessuten uendelig toillat, selvopptatt, ekshibisjonistisk og liksomsykt; det kjennes riktig befriende å bruke enkle, folkelige ord til å sette disse tilstandene i relieff mot annet som rammer mennesker, både i vårt og andre land og innen alle aldersgrupper. 

Vi har ikke nok ressurser til, og skal heller ikke prioritere, dikkedulle-behandling av innbilt syke som har tenkt seg angst til ved å grunne over innbilte problemer. Hva mer er, selv om eller når problemene ikke er innbilte, så må man av og til sette foten ned og si at dessverre, saken kan i utgangspunktet være alvorlig nok, men besværet er en del av det å være menneske, så dette får hver og én ordne opp i og klare selv. Som eksempel på sistnevnte situasjon tenker jeg på de mange som under den kalde krigen gikk rundt og følte redsel for at de skulle få en atombombe i hodet, og som rett og slett var svært lite begeistret for tanken. Ja, risikoen fantes og noen ganger var den dessuten klart mer uttalt enn ellers, men man kunne likevel ikke overgi seg til sin egen frykt, sitt eget psykiske ubehag i sakens anledning. Visst, du kunne bli bombet godt og grundig død, men slik var nå en gang stoda for oss alle. Lev videre, «keep calm and carry on» som man sa i London under blitz-bombingen høsten 1940.

Mestring, ikke minst av egen engstelse, er bra mens det er det motsatte å degges for og bli stakkarsliggjort av dem som er gitt ansvar og makt i samfunnet. Jeg vet jo at stoisk holdning  til livets viderverdigheter og farer ikke lenger formidles som ideal i skolen, den øvrige offentlighet eller de fleste hjem, men man gjør ikke den oppvoksende slekt noen tjeneste ved å sykeliggjøre dem, heller. 

Endelig er det både faktisk feil og uetisk å innbille barn og andre naive (jo, barn er nettopp godtroende, men som regel er dette en aldersbetinget, temporær naivitet voksne burde holde seg for gode til å utnytte) at politikere og andre myndighetspersoner innen eksempelvis oljeindustrien illvillig «stjeler fra de unge» eller på annet vis bevisst unnlater å tenke på fremtidens farer når de gjør jobben sin. De gjør nok for de aller flestes vedkommende sitt beste, de som andre, skaffer verdier til landet og forsøker å fordele midlene på best mulig måte. 

Særlig innen en mediekultur der det ofte, høyt og skingrende advares mot konspirasjonsteorier dersom noen tviler på samfunnselitens klokskap og ansvarlighet i alt som har med migrasjonspolitikk å gjøre, er det merkelig at man tillater nettopp samme mistenksomhet («de gjør det mot bedre vitende!») på klimaområdet. Den manglende konsistensen i argumentasjonen er dypt bekymringsfull.

Dessverre passer en slik «luft i hodet»-holdning bare så altfor godt til den generelle logikkmangelen som preger diskusjoner rundt klimaspørsmål. Man må med sorg konstatere at når vettløyse og føleri gjøres til norm og ideal, så borger det for problemer ikke bare i nåtiden, men også fremover.

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Les også

-
-
-
-
-
-