Nytt

Da NRKs program med det fortreffelige navnet Ekko gikk på lufta torsdag morgen, åpnet programleder Martin Jahr med noen ord om Donald Trump og Marine Le Pen.

-Nå bygger vi muren mot Mexico, sier den oransje presidenten og peker på sin egen underskrift på arket.

-Jeg liker Frankrike fordi det er fransk, hyler den lyshårete damen fra podiet.

Dermed var tonen satt for det videre innholdet i et innslag der det overordnede temaet var «En usikker fremtid». Programlederen visste hvor han skulle sette fokus.

-Når vi nå snakker om en usikker fremtid, kunne vi ha snakket om klima. Vi kunne ha snakket om Midtøsten. Vi kunne ha snakket om migrasjonen, men vi valgte demokrati og ytterste høyres forhold til demokrati og handel.

NRKs narrativ er som vanlig at migrasjon og islamisering ikke truer fremtiden. Trusselen kommer derimot fra dem som ønsker å stoppe migrasjonen og islamiseringen av Europa. Dette er Fake News i stor skala.

En av gjestene i studio var historiker fra Civita, Bård Larsen. Larsen er nylig omtalt på Document i forbindelse med en kronikk han hadde i Aftenposten tidligere denne uken. I Ekko kjørte Larsen langs det samme Aftenposten-sporet.  I kjent Larsen-stil viste historikeren liten vilje til å forstå vanlige folks bekymringer, men var god på å fremmedgjøre europeere som leter etter løsninger på de enorme problemene som har fått utvikle seg på kontinentet.

-De høyrepopulistiske partiene ligger veldig langt til høyre. De er autoritære partier. Dette er veldig radikale folk som har en idé om at våre samfunn invaderes av horder av muslimer, og at dette gjøres bevisst av et ambisiøst EU.

Er det bare en idé at våre samfunn har tillatt muslimer i milliontall å komme til Europa? Skulle ønske du hadde rett, Larsen. At det kun var en idé og ingen virkelighet.

Larsen forklarte at europeere er vant til det liberale demokratiet som er bygget på maktfordeling og beskyttelse av minoriteter. Larsen er bekymret for de høyrepopulistiske partiene fordi de ønsker noe ganske annet; et flertallsdemokrati der det gjelder å velge inn egne ledere og i neste omgang endre forfatningen.
Larsen vil ikke forstå at det nettopp er det liberale demokratiet europeerne nå ser som truet, og derfor vokser de såkalte høyrepopulistiske partiene. Disse partiene forstår folks uro, men Larsen tegner et annet bilde av dem.

– De går rett på konstitusjonene. De går rett løs på valgordninger, så de kan sikre seg ganske brutale grunnlovsendringer som går rett inn i nerven på demokratiet.

Det er ikke for å ødelegge demokratiet, men i håp om å redde det at man søker lovendringer. Man ser at utviklingen må snus om ikke folk flest, minoriteter, kvinner og homofile skal miste all makt til unge, virile menn.

Larsen gjør selv noe brutalt. Han trekker noen paralleller. I samme åndedrag nevnes Polen, Ungarn og Tyrkia. Ungarn blir elegant puttet i samme sekken som Tyrkia. Begge betegnes som hybridregimer; en blanding av demokrati og et autoritært regime. Larsen vedgår riktignok at Tyrkia er på veg mot et klassisk diktatur, men sammenligningen med Ungarn ligger fast – og «Polen snuser på det samme».

Islamisten Erdogan er i ferd med å omforme Tyrkia til noe europeerne er redd for. Erdogan styrer med jernhånd. Opposisjonen knebles, mennesker fengsles kun på mistanke og landet islamiseres i rekordfart. Lovforslaget om at voldtatte jenter giftes bort til overgriper så at denne slipper straff, var en kraftig påminnelse om hvor Tyrkia er på veg. Europeerne ønsker ikke denne islamiseringen.

Denne tyrkiske diktatoren sammenligner Larsen glatt med politikere som forsøker etter beste evne å stoppe islamiseringen og folkevandringen til Europa. Ungarns leder, Viktor Orban er én av dem som klarest har stått opp for eget folk mot de fremmede.

Stadig flere europeere stemmer på politikere som snakker sant og som vil lukke døren til Europa. Velgerne ønsker politikere som beskriver virkeligheten slik velgerne selv opplever den. Problemene de selv føler på kroppen må bli forstått. Kontoen for dialog og toleranse er i ferd med å tømmes. Velgerne vil bli sett, de vil bli hørt, de vil bli forstått – ikke fortalt løgner til.

Hvis Civita-historikeren er redd for de såkalte høyrepopulistiske partiene, må han gjøre som dem og snakke sant om hva som foregår. Å presentere Erdogan og Orban som to alen av samme stykke og late som at fremtidstruslene kommer innenfra, er en historie gått ut på dato. Denne virkelighetsforståelsen hjelper ingen andre enn dem som ønsker et enda mer splittet Europa. Er det dit NRK, Civita og Larsen vil?