Sakset/Fra hofta

I store deler av den vestlige verden pågår det en langsom politisk styrkeoppbygging mot ytterligere globalisering og overnasjonalisering. På den ene siden står mesteparten av den etablerte politiske klassen, akademia og pressen sammen med storindustri og finansvesen. På den andre står vanlige mennesker med en følelse av bortkommenhet, som bare unntaksvis er representert i styre og stell. Fenomener som Brexit, Trump, Sanders og Le Pen er utslag av en dynamikk hvor dette forandres.

I de østeuropeiske landene er situasjonen en litt annen. På grunn av den kalde krigen begynte globaliseringen sent, på godt og ondt: Man havnet i en teknologisk og økonomisk baklekse, som noen av landene riktignok er på vei ut av, men man beholdt en nasjonalfølelse som i hovedsak er av det gode, selv om den er vanskelig å holde helt adskilt fra en skadelig sjåvinisme.

Motstanden mot den grenseløse verden er derfor å finne også blant medlemmene av den etablerte politiske klassen i disse landene, og ikke bare blant aktivister uten makt. Hos politisk bortkomne mennesker i Vest-Europa representerer de et slags håp. Tenk om man hadde noen slike i sitt eget parlament? Likevel er det sjelden man hører noe fra dem. På grunn av språkbarrieren kan de færreste følge med i østeuropeiske medier, og i vesteuropeiske medier fremstilles de angjeldende personene gjerne som selve Fanden.

jaroslaw-kaczynski
 

Det er derfor befriende når den italienske avisen La Repubblica i et langt intervju gir ordet til Jaroslaw Kaczynski, lederen for det polske regjeringspartiet Lov og rettferdighet, som vant valget for ett år siden. I likhet med Ungarns statsminister Viktor Orban er Kaczynski imot EUs sentraldirigering. Hvis unionen ikke lytter til medlemslandene, går den i oppløsning, sier han. I Polen har det funnet sted store demonstrasjoner mot EU, i all hovedsak ignorert i Vest-Europa. Det er bemerkelsesverdig at det er venstreorienterte La Repubblica som lar det de kaller «den mest innflytelsesrike neokonservative politikeren i EU» fremføre dette budskapet. Er skepsisen mot globalisering også i ferd med å vinne frem på den etablerte venstresiden?

La Repubblica: Herr partileder, De og den ungarske statsminister Orban har sammen tatt til orde for en «kontrarevolusjon». Hva betyr det?

Jaroslaw Kaczynski: En velforberedt reformplan. Første prioritet er å styrke den nasjonale kapitalen, som i dag er altfor svak og investerer lite. Øke prisen på arbeidskraft for å styrke kjøpekraften og etterspørselen. Og dempe frykten for fattigdom, noe vi lykkes godt med. Problemet gjelder spesielt familier med flere barn. Vi er ikke tilhengere av statsdirigering av næringslivet, men en del av økonomien må forbli på statens hender. Vi vil ha mer polsk kapital i økonomien og bankene, og har allerede iverksatt tiltak med det for øye. Vi er glade for utenlandsinvesteringer, men vi ønsker å bringe mer av økonomi og finans over på polske hender. Endelig vil vi styrke patriotismen og den nasjonale identiteten, ideer som den forrige regjeringen utfordret.

Kaczynski ønsker altså å unngå «the race to the bottom». Han er ikke alene om akkurat det. I USA har både Obama og Trump tatt til orde for å øke minstelønnen. Det kan vanskelig skje med mindre globaliseringen redimensjoneres en smule i stedet for å løpe løpsk.

Men Lov og rettferdighetspartiets leder er mer opptatt av selve den politiske atmosfæren:

Er det mulig, tatt i betraktning utviklingen og trendene i dagens Europa?

Hele Europa står overfor alvorlige problemer. Den politiske korrektheten begrenser ytringsfriheten, religionsfriheten, diskusjonsfriheten, mulighetene til å treffe avgjørelser. Og vi er vitne til pressgruppenes likvidering av demokratiet. Vi bekjemper dette både i Polen og Europa. Det er derfor jeg har snakket med Orban om kontrarevolusjon, selv om vi i samsvar med polsk tradisjon foretrekker å kalle det en revolusjon som hjelper til med å gjenvinne friheten.

Ordet «likvidering» er sterkt, men har mye sant i seg. Politikere er i dag prisgitt et slags kompleks av NGO-er og pressefolk som setter dagsorden og grenser for dem fra morgen til kveld. Kaczynski vil bekjempe dette med et kulturskifte:

Hvordan skal De vinne denne revolusjonen?

I Europa burde vi alle sammen vende tilbake til tanken om nasjonalstaten, den eneste institusjonen om er i stand til å garantere demokratiet og friheten, foruten kulturenes vitalitet og store mangfold. En kulturell forening av Europa er ensbetydende med forfall, og det ville være farlig. Hvis Europa vil være en global supermakt og opptre som sådan, kan det ikke kaste vrak på nasjonenes kulturelle identiteter. Det kan unngås. […]

Men mange europeiske ledere, som Juncker og Schulz, kritiserer dere svært skarpt. Er kompromisser mulige?

De vil ikke at vi skal regjere. Vi er ubekvemme, vi er ikke «korrekte». Og Polen er et stort land. Jeg er blitt fortalt at siden Ungarn er et lite land, kan det få noen innrømmelser. Men ikke Polen. Men vi er medlemmer av EU og NATO, økonomien er voksende, de nasjonale finansene er stabile. Den som angriper oss, vil ikke komme noen vei. Polen forblir Polen.

Er det noen som kan forestille seg en norsk partileder som erklærer at Norge forblir Norge? Eller en svensk… nei, glem det. En strofe i nasjonalsangen der til lands forkynner om Sverige at «jag vet att du är och du blir vad du var», men det lyder i våre dager som en dårlig vits.

Kaczynski møter ingen større forståelse sentralt i unionen. Han klager sin nød over at Brussel opptrer høflig overfor Tyrkia, men med verbal brutalitet overfor Polen. Hva er det for slags union?

Hvordan ser De på Europas fremtid?

Europa forandres hurtig, etter min oppfatning ikke til det bedre. Populistene styrker seg overalt, fra AfD i Tyskland til Marine Le Pen i Frankrike. Jeg tror ikke at hun kommer til å vinne valget. Men hun er ung, hun har ennå tid. Eller ta Liga Nord, eller de populistiske partiene i Skandinavia. Jeg vet ikke hvordan Europa vil se ut om seks år. I Italia er Femstjernersbevegelsen i ferd med å gå forbi det største regjeringspartiet. Et antieuropeisk parti er på popularitetstoppen i Nederland. Vi observerer besynderlige antieuropeiske krefter på venstresiden i Hellas og Spania.

Konsekvensene av passivitet vil etter Kaczynskis oppfatning bli fatale for EU:

Enten reformerer vi EU, eller så faller unionen sammen.

Valget står mellom reformer i samforståelse med hver medlemsstat, eller oppløsning. Det er bedre å kurere pasienten hjemme enn på sykehuset, og Europa er fortsatt hjemme.

Kaczynski står last og brast med Orban i migrasjonsspørsmålet. Nasjonalstatene bestemmer hvor skapet skal stå:

Ved folkeavstemningen om migrantene fikk ikke Orban høy nok valgdeltagelse til at den ble gyldig. Dette styrker europeerne som er tilhengere av et multietnisk samfunn. Hva forventer De?

Jeg tror ikke at Orban har tapt. En valgdeltagelse på over 50 prosent ville ha vært bedre. Vårt parti er absolutt motstander av enhver rasisme og antisemittisme. Men den som kommer til et land, må respektere reglene der. Vertslandet har rett til å kreve det. Noen europeiske land har skapt konflikter fordi de har glemt disse reglene. Et annet problem er de muslimske migrantenes aggressivitet, særlig mot kvinner.

Han avviser tvert at EU kan pålegge kvoter av asylsøkere til bosetning i Polen.

Brussel anklager dere for å vise altfor liten solidaritet. Hva sier De til det?

Vi føler presset, men vi kommer ikke til å bøye oss. Problemet er beslutningene truffet av Angela Merkel, med mindre tilfeldige beslutninger er mulige også i det stabile, velordnede Tyskland. Merkel kan ikke innrømme feil uten å risikere sin avgang. Eller kanskje det ligger en overbevisning, en feilaktig sådan, om at det er til fordel for den tyske økonomien bak det å invitere migrantene til å komme til Europa uten å konsultere de europeiske partnerne. Eller kanskje de ville puffe London ut av EU ved å styrke nei-siden ved hjelp av frykt for migrantene. Storbritannia er en altfor hard nøtt å knekke for tyske tenner. Kanskje Berlin ville kvitte seg med en sterk konkurrent i EU. Ellers glemmer både EU og Tyskland at mer enn en million ukrainere er velkomne flyktninger i Polen. Husker De da Oriana Fallaci spurte hvorfor andres beslutninger skal ha konsekvenser for våre liv? Vi kommer ikke til å finne oss i obligatoriske kvoter.

Blant nasjonalkonservative personer i Vest-Europa er det en viss mangel på personer med et veloverveid forhold til USA og Russland. Skepsis mot finansbransjens for store makt tipper lett over i fanatisme og tvilsomme teorier, og sansen for fedrelandskjærlighet over i ukritisk Putin-dyrkelse. I Polen er den geopolitiske dømmekraften i behold:

I hvilken grad fryktere dere russernes militære provokasjoner?

Russernes aggressive provokasjoner pågår uavlatelig. Også våre jagerfly er med og sikrer de baltiske landenes luftforsvar. Jeg tror dette vil fortsette i lang tid. Vi kan bare normalisere situasjonen hvis Russland forstår at de møter en mur. Moskva er i dag i ferd med å bruke opp sine ressurser, slik det skjedde i Sovjetunionen mot slutten av dens eksistens. Vi forventer i særdeleshet NATOs solidaritet. I dag er situasjonen bedre enn tidligere. Uansett hvem som blir USAs neste president, forplikter vi oss til å ha et godt forhold til vedkommende.

Kaczynski lar seg altså ikke skremme av at Trump mener at europeerne bør betale mer for sitt eget forsvar. Enhver må først og fremst gjøre sin plikt. Han opptrer som et voksent menneske. En sjeldenhet i våre dager.

 

La Repubblica

Mest lest