Gjesteskribent

Av Terje Wagener:

„Sannsynligvis det viktigste valget siden 1989″. Dette var overskriften til valgutgaven av ukemagasinet Polityka. Det viste seg at velgerne delte denne oppfatningen; 55 % er det største fremmøtet siden 1991, i et land der valglokalene ikke er kjent for å overstrømmes av folk. Ved siste parlamentsvalg f eks var fremmøtet 40 %. Ikke engang i det første tilnærmede frie valget i Polen, i 1989, var det mer enn 62 % av de stemmeberettigede som fant det bryet verdt å møte opp – og det valget var i praksis en folkeavstemning for eller mot det kommunistiske regimet. Enkelte har hevdet at valget for to uker siden var like viktig. Dette er kanskje å gå litt langt, men i hvert fall lyktes det å mobilisere folk. Særlig var det unge velgere og folk fra byene som strømmet til urnene i uvanlig stort omfang denne gang. Og resultatet var en knusende seier for det liberalkonservative Platforma Obywatelska (PO – ‘Borgerplattformen’) og partiformannen Donald Tusk, som overtar makten etter to år med regjering ledet av det nasjonalkonservative Prawo i Sprawiedliwość (PiS – ‘Lov og rettferdighet’)

Hva var det som lokket velgerne til valglokalene? Dette var et valg for og imot PiS, og PiS vil først og fremst si Jarosław Kaczynski, den eneveldige partiformannen. Få mennesker har samme evne til å vekke avsky hos folk. Mannen er notorisk ute av stand til å samarbeide. Han er alle koalisjonspartneres skrekk og har skapt et nytt politisk begrep: ‘politisk siderett’- en koalisjonspartner som blir spist opp av det største partiet i regjeringen. Han har ingen hemninger mot å feste de mest infame merkelapper på sine politiske motstandere: noen uker før valget hevdet han f eks at et eventuelt nederlag for PiS i valget ville være sammenlignbart med innføringen av unntakstilstanden i 1981 og tidligere har han sammenlignet PO og resten av opposisjonen med det kommunistiske sikkerhetspolitiet. Han er tilsynelatende blottet for karisma; et lite tiltalende utseende, en evig ungkar som bor hjemme hos mamma. Hans mest karakteristiske trekk som taler er en tunge som til stadighet stikker ut for å væte leppene.

Allikevel; noe av det som kan fortone seg som svakheter kan i den polske virkeligheten utgjøre en styrke. Polen er et land der politikere nyter usedvanlig lav tillit. Kaczynski-brødrene har lyktes i å fremstilles seg selv som outsidere, som det folkelige motstykket til den politiske eliten. Eliten fremstilles som en gjeng prinsippløse horer, som lever på oligarkenes nåde og som selger Polen for å skaffe seg innpass i europeiske politiske salonger. Polen styres nemlig ikke av folket, men av klikker av oligarker som brukte sine posisjoner i det gamle kommunistpartiet til å tilrane seg statsbedrifter etter kommunismens fall. Yndede hatobjekter er avisen Gazeta Wyborcza (etter min mening uten tvil en av Europas beste aviser) og dens redaktør, den verdenskjente journalisten og tidligere opposisjonelle Adam Michnik, samt tidligere sentralbanksjef og finansminister Leszek Balzerowicz, mannen bak de økonomiske reformene som tok Polen fra å være en av de mest tilbakeliggende økonomiene i den tidligere østblokken til en lederposisjon i denne gruppen.

Konspirasjonsteoretikerne, som det er mange av i Polen, fikk blod på tann etter at deler av det tidligere regjeringspartiet SLD (arvtagerne til det gamle Kommunistpartiet) var involvert i en stygg korrupsjonsskandale i 2002. Denne saken fikk et etterspill i form av en parlamentarisk granskingskommisjon som var en total ydmykelse for SLD. Partiet, som vant en brakseier med 40 % av stemmene i 2001, ble redusert til et miniparti. I tillegg tjente kommisjonen som karrieremessig springbrett for PR-kåte politikere både fra PO og PiS, og tanken om ‘POPiS’ ble født – en koalisjon mellom PO og PiS som skulle rydde opp og renske ut og knuse patologiene en gang for alle.

Overraskende vant PiS både parlaments- og presidentvalget (Jarosławs lojale bror Lech overtok presidentembetet), men koalisjonen ble det ikke noe av. PiS gikk imidlertid i gang med oppryddingsarbeidet på egen hånd, først som mindretallsregjering og deretter som den grådige og koalisjonspartnersultne storebroren i trespann med agrarpopulistene i Samoobrona og det katolsk-nasjonalistiske LPR. Problemet med trespann er at hundene av og til drar i forskjellige retninger, men her gikk det heller på at den største hunden hele tiden prøvde å fortære de to minste hundene. Hele påtaleapparatet og alt som kunne krype og gå av agenter og overvåkingsfolk ble brukt til å sette opp feller for juniorpartnerne, mens parlamentarikere fra de to partiene ble lokket over til de grønne engene og ministertaburetter i PiS.

En anklage som hyppig ble rettet mot SLD-styret var nepotisme. SLD var beryktet for å plassere ‘sine’ overalt; i departementer og alskens offentlige organer, i statsbedrifter og ikke minst statlig radio og TV. Dette fenomenet – at ett parti tilegner seg hele statsapparatet på denne måten – har til og med et navn i Polen: ‘TKM’, ‘Teraz kurwa my!’, som betyr noe sånt som ‘Nå er det faen meg vår tur!’. PiS kunne ha forsøkt å innføre regler og prosedyrer med sikte å på å umuliggjøre en slik total maktovertagelse, men valgte en annen løsning: mer nepotisme, men med motsatt fortegn! Resultatet var ‘TKM’ i hittil ukjent skala, der selv ikke den mest ubetydelige lille kontorrotte kunne sitte trygt uten å stå i partiboka.

Statlig TV ble gjort til et rent propagandaorgan for regjeringen. (Den ensidige dekningen til fordel for PiS ble bemerket av de internasjonale observatørene som var til stede ved valget.) Den usedvanlig hyperaktive og avlyttingsglade justisminister/riksadvokat (!) Zbigniew Ziobro serverte et sultent publikum daglige pressekonferanser der konspirasjoner og korrupsjonsskandaler ble avdekket i øst og vest. Ikke minst ble det opprettet et nytt organ, CBA, ansvarlig for bekjempelse av korrupsjon. For første gang var makten i hendene på ‘vanlige folk’ og tv-seerne fikk nyte synet av samfunnstopper iført håndjern.

Få, om noen, av disse høyt annonserte skandalene resulterte i noen konkret anklage. Veldig mye tyder på at flere av affærene var rene provokasjoner iscenesatt av CBA (les: PiS) selv, uten at det forelå noen skjellig grunn til mistanke. Allikevel gjorde de nytten som partipropaganda, og urokråka Andrzej Lepper – lederen for Samoobrona – måtte gå av som visestatsminister og landbruksminister etter en korrupsjonsanklage. Inspirert av gunstige meningsmålinger som viste at folk verdsatte PiS’ administrative rengjøring, gikk Kaczynski, sammen med Tusk, inn for nyvalg.

Så å si alle kommentatorer mente Tusk begikk en strategisk bommert da han bestemte seg for nyvalg. Tusk fortonte seg i de siste par månedene før valget mer og mer som en evig taper. Skribentene (og dem er det mange av i Polen) spådde hans politiske død og mulig oppløsning av hele Platforma. Etter et par spektakulære arrestasjoner av toppolitikere i august hadde PiS et forsprang på meningsmålingene og de fleste mente løpet var kjørt.

En tv-debatt mellom Tusk og Kaczynski, der Tusk til alles overraskelse massakrerte tvillingen, snudde stemningen. Men siste uke før valget trakk PiS ut det de trodde var et ess av ermet – et båndopptak der den kvinnelig PO-parlamentarikeren Beata Sawicka mottar bestikkelser. Bestikkelsene var reelle nok, men det kom fort frem at Sawicka hadde blitt kurtisert av en kjekk og velkledd CBA-agent gjennom nesten et år og at CBA etter alt å dømme ikke hadde hatt noen som helst grunn til å iverksette noen aksjon mot henne i utgangspunktet. Er det statens oppgave å bruke skattebetalernes penger til å manipulere ellers presumptivt lovlydige mennesker til å begå kriminelle handlinger? Ja mente statlig TV, og spilte lydbåndene igjen og igjen, mens CBA avholdt pressekonferanser der de advarte velgerne mot å stemme inn korrupte kjeltringer.

Alikevel var dette altså ikke nok. PO gjorde et brakvalg og fikk over 41 % av stemmene.
Den knusende seieren – over 9 % mer enn PiS – tok de fleste på senga. For Tusk var dette en stor personlig triumf, et dundrende ’up yours’ til alle dem som hadde avskrevet ham. Viktig var det at opposisjonen oppnådde nok stemmer til å blokkere presidentens veto.

Hva er hemmeligheten bak seieren til PO, som er det beste resultatet noe parti har oppnådd siden frie valg ble innført i Polen? POs suksess må først og fremst forklares med hatet mot PiS. Mange mennesker, særlig i storbyene, skammet seg rett og slett over at landet deres ledes og ikke minst representeres internasjonalt av de etter manges mening trangsynte og sjåvinistiske tvillingene. Mange – ikke bare det juridiske miljøet og intellektuelle – så seg lei på maktmisbruken. Særlig etter den før nevnte Sawicka-affæren virket det som om folk flest rett og slett gjennomskuet PiS’ metoder.

For det andre mangelen på alternativ. LiD, Venstredemokratene, er for mange fortsatt synonymt med det ’postkommunistiske’ SLD, selv om LiD var en valgallianse mellom forskjellige partier, inkludert det liberalistiske Parti Demokratyczna, et parti med mange gamle kjemper fra Solidaritet i rekkene sine. I dette valget gjaldt det dessuten å få fjernet PiS fra makten. PO var det eneste partiet med en realistisk sjanse til å slå PiS, så mange stemte PO av rent taktiske grunner. Om SLD/LiD overlever eller om det oppstår et nytt parti på venstresiden i polsk politikk, er et åpent spørsmål.

Hva nå? PO har ikke rent flertall, så det blir en koalisjon med PSL, Bondepartiet. Sannsynligvis vil det oppstå parlamentariske granskingskommisjoner for å se nærmere på de utallige tilfellene av maktmisbruk fra den forrige regjeringens side. Forhåpentligvis vil disse granskingskommisjonene ha samme virkning for PiS som for SLD for 4 år siden: en total ydmykelse og radering av PiS som parti og null sjanse for gjenvalg for den allerede lite populære presidenten. Dessverre er ingenting gitt her. Selv om maktmisbruken til PiS etter min mening er mer alvorlig og omfattende enn det SLD gjorde seg skyldig i, har Kaczynski- brødrene ni politiske liv og også tidligere vist at de kan komme tilbake. Noen udelt fiasko var på ingen måte valget for PiS heller. PiS oppnådde 32 % av stemmene (mot 27 % ved forrige valg), og i tillegg til å stjele velgerne fra sine tidligere koalisjonspartnere klarte partiet å mobilisere mange velgere som ikke stemte ved forrige valg. Den nevnte justisminister/riksadvokat Ziobro er fortsatt en av landets mest populære politikere. Og polske velgere er notorisk illojale; de kan uten videre vende ryggen til PO igjen. Det er med andre ord lite som tyder på at dette er Kaczynski- brødrenes politiske endelikt. Jarosław Kaczynski har et anlegg for intrigemakeri og et politisk overlevelsesinstinkt som gjør at han aldri må avskrives.

Allikevel: PiS, i hvert fall under Jarosław Kaczynskis ledelse, har bevist for alle og enhver at de er ute av stand til å samarbeide med noen som helst og at de ikke unnser seg for å benytte de groveste knep for å samle all makt i sine hender. Et slikt parti vil nok kunne vinne endel stemmer, men vil forhåpentligvis holdes langt unna regjeringskorridorene.

Terje Wagener jobber som norsklærer i Gdansk.