Gjesteskribent

Av Andrew Gilligan

Utenfor valglokalet i Wellington Way i Tower Hamlets som i mange andre valglokaler i bydelen i går, måtte velgerne gå spissrotgang mellom supportere av Lutfur Rahman for å komme fram til stemmeurnene. Når en indisk kvinne gikk forbi dem, hørte vi en av de mange Rahman-tilhengerne skjelle henne ut for å gå «umoralsk kledd».

Den episoden gir en liten smak av det som kan være framtida for Storbritannias fattigste bydel der nå Rahman er blitt valgt til den første borgermesteren med nesten total kontroll over et budsjett på en million pund. Ved gårsdagens opptelling sa en seniorrepresentant for Labour: «Nå er dette virkelig Storbritannias Islamske Republikk.»

I de siste åtte månedene – uten noen protester fra Rahman – har denne bloggen og avisen beskrevet hans nære forbindelser til en gruppe lokale, mektige forretningsmenn og til en muslimsk supremasistisk organisasjon, Islamic Forum of Europe (IFE). De ønsker med egne ord å forandre «samfunnets infrastruktur, institusjoner, kultur, politikk og prinsipper … fra ignoranse til islam.» Rahman har ikke villet benekte disse påstandene.

Vi har beskrevet hvordan bydelens forandring fra å ha en konvensjonell byrådsleder til et borgermestersystem skjedde som et resultat av en kampanje ledet og finansiert av disse to gruppene, og hvordan IFE, med deres egne ord, ønsket å «putte en av våre brødre» i denne posisjonen.

Vi har beskrevet i detalj, igjen uten protester fra Rahman, hans særdeles problematiske to år som byrådsleder til han ble fjernet fra den posisjonen for seks måneder siden, delvis på grunn av våre undersøkelser. Etter at IFE hjalp ham fram til lederposisjonen, ble millioner av pund kanalisert til IFEs frontorganisasjoner, en mann med nære forbindelser til IFE ble utnevnt som nestleder for byrådsadministrasjonen til tross for å ikke ha noen kvalifikasjoner for jobben, og den sekulære hvite rådmannen ble tvunget til å forlate stillingen. Diverse forsøk ble gjort på å «islamisere» bydelen.

Ekstremist-litteratur ble innkjøpt til bibliotekene i Tower Hamlets.

Vi har fortalt om, nok en gang uten protester fra Rahman, hvordan han oppførte hele familier som falske støttemedlemmer for Labour for å vinne nominasjonen som kandidat for borgermester, handlinger som fikk det nasjonale styret i Labour til å gripe inn og gi ham sparken.

Men nå har Rahman vunnet valget som en uavhengig kandidat og fått mer enn dobbelt så mange stemmer som kandidaten Labour innsatte i hans sted – Helal Abbas. Som borgermester vil han ha mye mer makt enn som byrådsleder. Og i motsetning til en byrådsleder, kan ingen sparke ham før velgerne eventuelt gjør det om fire år.

Vi bør gjøre det klart hva dette resultatet var og ikke var. Dette var en klar seier. Men det var ikke en tillitserklæring fra bydelens innbyggere. Oppmøtet på 25.6% var oppsiktsvekkende lavt, og de fleste velgerne (spesielt det hvite flertallet, de er fremdeles et flertall) var ikke klar over eller hadde fått avsmak for hele prosessen. De rundt 23.000 stemmene til Rahman er bare rundt 13 prosent av velgermassen i Tower Hamlets.

Dette var ikke en seier for noe slags demokrati. Det var utførelsen av en gjennomtenkt og sofistikert plan av en liten, godt finansiert og godt organisert gruppe for å ta kontrollen over en London-bydel. De brukte ikke bare frivillige fra IFE og andre organisasjoner, men også folk betalt av Rahmans støttespillere i næringslivet. Noen finansierte også ti eller kanskje hundre tusen kopier av den mest injurierende kampanjelitteraturen som noen gang har vært sett i en britisk valgkamp, der motkandidaten Abbas ble urettmessig anklaget for konemishandling, konkurs, rasisme og fornærmelser mot islam.

Men selv dette hadde neppe vært nok hadde det ikke vært for en rekke utrolige tabber fra Labour. En annen ting dette ikke var, var Rahmans seier, det var Labours selvmål. De siste ni år har det vært dyp bekymring omkring IFE og annen infiltrasjon, samt medlemskapsjuks generelt i Tower Hamlets (i Bethnal Green og Bow har Labour vokst til over dobbelt størrelse mellom 2006 og 2008, i en periode der Labours medlemsmasse har falt over hele landet. Mange av de nye medlemmene har samme navn som folk vi kan linke til IFE.)

På grunn av dette kan Labour i Tower Hamlets ikke velge byrådskandidatene selv, det blir gjort sentralt av London-kontoret. Men denne foranstaltningen ble satt til side til fordel for den viktigere utvelgelsen av borgermester, til tross for advarslene på denne bloggen og andre steder om at Rahmans lojale velgere vil få ham valgt, noe han faktisk ble.

Så etter å ha mannet seg opp til å sparke Rahman som kandidat, klarte de ikke å følge opp dette. Valgkampanjen kom tregt i gang, og tillot ham å fremstille seg som et offer med all den emosjonelle kapitalen dette innbrakte. Framfor alt virket det som om Labour var redd for å forklare hvorfor han ble sparket.

Jeg skjønte valget var tapt for Abbas når jeg så han på BBC i forrige uke der han tre ganger nektet å si hvorfor Rahman var kastet ut. Programlederen og de indiske og hvite velgerne konkluderte forståelig nok med at dette ikke var noe særlig mer enn et spørsmål om personlig kjemi mellom to menn. De fleste indiske velgerne stemte ikke på Rahman fordi de støtter IFE, men fordi de trodde han hadde blitt urettferdig behandlet.

Hvis Labour hadde forklart folk at grunnene til at Rahman ble sparket var fullstendig gyldige, fortalt at dette valget faktisk dreide seg om demokrati og sekularisme i Tower Hamlets, og forklart at det dreide seg om hele bydelens interesser mot interessene til Rahmans bakmenn, kunne det ha stimulert tilstrekkelig mange av disse ukjente hvite og indiske sekulære velgerne til å tippe vekta bort fra Rahmans blokk. Det hadde ikke trengt å være så mange – noen få tusen ville gjort forskjellen.

Gang på gang har folk fra Labour spurt meg hvorfor denne saken ikke er omtalt mer i media. Jeg sa at det er ganske enkelt: De har ikke gitt media noe å omtale. Jeg er trygg på det jeg skriver om Rahman fordi jeg har jobbet med denne saken i over et år. I motsetning til de aller fleste journalister som ikke blir gitt tid til å gjøre dybde-research; de må holde seg til det folk vil si foran TV-kameraene eller på pressekonferansene. Men selv om seniorrepresentanter for Labour i Tower Hamlets mer enn gjerne snakket uoffisielt om dette, var det nesten ingen som ville bli sitert på noe.

Det positive med gårsdagen er som følger: Nå når Labour er opposisjonsparti i Tower Hamlets, har de i det minste fått en mulighet til å være i opposisjon. Den eneste gevinsten for partiet er at de kan distansere seg fra og kjempe mot det katastrofeområdet som Rahmans borgermestergjerning sannsynligvis vil bli. Rahman kan utmerket godt være 2010’s svar på Derek Hatton, men i motsetning til Hatton er han ikke lenger Labours ansvar. Enhver tanke på forsoning med Rahman må motstås, det kan bare gjøre vondt verre.

Til slutt noe annet som Tower Hamlets ikke er. En av mine debattanter liker å si at bydelen er et eksempel på «Tredje verden-politikk» i Storbritannia. Det finnes absolutt likheter, men påstanden er faktisk en fornærmelse mot den tredje verden. Bangladesh har fått kontroll over islamismen, IFE’s mor-organisasjon i Bangladesh, Jamaat-e-Islami, ligger på omtrent to prosent av stemmene i valg. Ingen islamistsympatisør i Bangladesh kontrollerer et budsjett på over en milliard pund. Bangladesh har ganske enkelt mindre problemer med radikale islamister enn Tower Hamlets.

The Telegraph: Labour: London borough becomes ‘Islamic republic’

Les også: The Telegraph: Lutfur Rahman: Eleven are expelled from the Labour Party

Oversatt av Bjørn Brattland