Feature

Lokalmyndighetene i London-bydelen Tower Hamlets stadfestet nylig et skarpt kritisert vedtak om å selge bronseskulpturen Draped Seated Woman, populært kalt «Old Flo», av den avdøde engelske billedhuggeren Henry Moore (1898-1986) for å finansiere løpende offentlige utgifter. Bydelen er blitt pålagt tøffe budsjettkutt av regjeringen som følge av den økonomiske krisen.

Saken har flere dimensjoner som gjør den til noe ganske annet enn å selge arvegods for å holde liv i familien. For helt vanlig arvegods er det ikke tale om, og kanskje ikke familie heller. Om liv virkelig står på spill, er vel også tvilsomt.

Sosialisten og den en gang fattige arbeiderklassesønnen Moore hadde nemlig i sin tid solgt skulpturen til grevskapsmyndighetene i London — som siden er erstattet av andre strukturer etter administrative reformer — til en brøkdel av verkets markedsverdi, under den forutsetning at det skulle vises frem på offentlig sted til glede for personer i sosialt vanskeligstilte områder. Hans halvt abstrakte bronsearbeider står da også på mange offentlige steder verden over, i England gjerne på steder som ble bygget opp igjen etter å ha blitt bombet under 2. verdenskrig.

Gjenstanden hadde altså skiftet eier med en heftelse. Den var i realiteten en gave til østkantens arbeiderklasse. Og hvem andre enn en engelsk myndighet kunne man ha større tillit til når det gjaldt det å holde en slik avtale, også etter kunstnerens bortgang? Nå er riktignok verket for tiden på langvarig utlån til en skulpturpark langt fra London, men det er ingen irreversibel ordning, og ikke et like eklatant avtalebrudd som et salg. Bydelen har kanskje sitt på det tørre juridisk, men ikke moralsk. Salget er jo rett og slett et svik mot en død mann.

Kanskje var det utenkelig for patrioten Moore, som hadde meldt seg frivillig til militærtjeneste under 1. verdenskrig og ble skadet i strid, at London ikke ville holde ord. Selv for en samtidig observatør er det vanskelig å forstå at hovedstaden i en av hederlighetens stormakter ønsker å synke så dypt i verdens påsyn. Det er ikke rart både Henry Moores datter Mary, Londons borgermester Boris Johnson samt flere kulturpersonligheter og museumstalsmenn er rasende, og finner det hele uanstendig. Er ikke den nasjonale æren mer verdt enn de tjue millioner pund sterling som salget kanskje vil innbringe?

Saken har også kulturelle og demografiske sider, som kanskje besvarer det spørsmålet negativt.

Tower Hamlets har i løpet av de ti siste årene sett en innvandringsdrevet befolkningsvekst på 30 prosent, med det resultat at 41 prosent av innbyggerne i bydelen nå er innvandrere. Disse har jevnt over kanskje ikke all verdens følelser hverken for Moore, skulpturen hans eller avtaler inngått for et halvt århundre siden av mennesker som nå er døde og ikke er deres egne forfedre? For noen av dem er damen kanskje litt støtende også?

Bydelen er ellers fattig og kraftig forgjeldet. Et høyt antall trygdede og lavtlønte bor der, og nesten halvparten av barna lever i fattigdom. Pengene fra salget vil trolig havne på bydelsordfører Lutfur Rahmans budsjett for sosialboliger, noe rådkvinne Rania Khan i administrasjonen hans med en solid dose freidighet sier er i tråd med Moores ønske om at den sittende bronsedamen skulle komme kommunens befolkning til gode. Men meningsmålinger viser altså at 55 % av innbyggerne i bydelen støtter vedtaket om salg. Anstendighetsstandarden er ikke den samme over hele London.

Det er umulig ikke å spørre seg hvilke andre minner om svunne tiders kultur og historie man vil gi offentlig blaffen i etterhvert som den opprinnelige befolkningen delvis byttes ut — og enkelte steder nesten helt byttes ut — med personer som ikke har noe forhold til fortellingene bak.

Man kan også gjøre seg betraktninger over skulpturmaterialet — bronse. I langt fattigere tider enn i dag samlet man inn midler blant alminnelige mennesker for å støpe kirkeklokker, det mest hørbare eksemplet på felles formue. I dårlige tider eller kriger har folk nektet å ofre disse sterke symbolene på enhet for å støpe dem om til kanoner eller holde i gang industrien.

I dag kommer nye mennesker til Storbritannia, og de ofrer bronsekunst for å unngå for stort tap av velstand. Det er vanskelig å tenke seg et mer formidabelt tap av stil.