Kommentar

Norske medier vier minimalt med tid og plass på Obamas valgnederlag. Det er politisk uvelkomment. Ikke for rart for de har sin egen Obama de skal selge.

Og de selger ham hele tiden. I dag kunne NRKs morgensending fortelle at 1 av 2 nordmenn vil ha Jonas Gahr Støre som statsminister. Det høres imponerende ut. Til man spør etter kilden. Det er NRKs eget statsministerbarometer. Når man vet hvor små utvalg som presenteres som representativt og hvor mange feilkilder det er, er det grunn til å være skeptisk.

Nyheten er først og fremst et bevis på hvor sterkt NRK og de andre mediene kommer til å kjøre kampanjen for Gahr Støre.

Der Obama var svart og hvit og representerte den ultimate liberale drøm, er Gahr Støre overklassegutten som melder seg inn i partiet for vanlige folk. Selv om det ikke lenger er partiet for vanlige folk, men et nytt, innbilt fellesskap.

Det skal godt gjøres å holde denne ballongen oppblåst. Den må ha stadig tilførsel av varmluft.

Sosialister bruker andres penger. Liberale bruker andres frihet. Nå ser vi slutten på forestillingen om ubegrenset tilfang.

Derfor er vestlige land inne i en systemkrise. Den er størst i Europa, men mest følbar i Amerika p.g.a. USA viktige rolle som leder av den frie verden.

Det er et uttrykk fra den kalde krigens dager, og kan gi feil assosiasjoner, for dagens liberale USA er i tvil om sin egen identitet og veien fremover.

obamaalone

Den mest liberale president i USAs historie har innført et overvåkingsregime som overgår alle andre presidenter. Ingen har heller mer ubønnhørlig forfulgt tjenestemenn som har lekket til pressen. Obama har ikke noe problem med disse illiberale trekk, som er dypt uamerikanske. Han er representant for en ny type smarte suksessmennesker, som ikke ser noe problem med løsninger de selv kan leve med.

De er opptatt av fasade og riktig politisk etikette. Språket må være korrekt. Det er viktigere å si de rette tingene enn å støte grupper. Obama ble symbol på en identitetspolitikk som gjorde at han fikk stemmene til de spansktalende og selvsagt de svarte.

Men dette språket støttes av lovgivning og overvåking som sanksjonerer ukorrekte meninger om etnisitet, religion og seksualitet. Da en av sjefene for Firefox viste seg å ha støttet en anti-gay-gruppe økonomisk, gikk det ikke lenge før han måtte gå. Nylig gikk en Apple-sjef ut og sa han var gay. No problem. Denne intoleransen i den gode saks tjeneste er dypt uamerikansk, men den sprer seg fra område til område, slik at folk blir redde for hva de sier.

McCarthy i nye klær?

At McCarthy kunne komme tilbake på den liberale fløy var tidligere utenkelig. McCarthyisme var et høyrefenomen. Det viste Richard Nixon og justisminister John Mitchell, Ronald Reagan og contras.

Men etter seks år med Obama kan man si at McCarthy også kan komme tilbake i liberale klær, og mange vil nikke på hodet.

Det gjelder i særlig grad forholdet til islam. Obama har hatt særlig vanskelig med å ta inn over seg at islam herjes av en retning som ser Vesten som fiende. Det viste seg tydelig allerede under begynnelsen av hans presidentperiode. Da psykiateren Nidal Malik Hassan gikk amok på Fort Hood-basen 5.  november 2009, og drepte 13 og såret 30, bar Obamas reaksjon preg av å bli tatt på sengen. Han mistet fatningen. Massakren ble av hæren beskrevet som «vold på arbeidsplassen», selv  om alle visste det var jihad. Egentlig har Obama aldri gjenvunnet fatningen og det ble til beslutningsvegring. Med Samantha Power på laget, nå som FN-ambassadør, skulle han gjort noe i og med Syria. I stedet ble det til at han gikk tilbake på sin egen advarsel om å straffe Assad hvis han skulle våge å bruke kjemiske våpen. Denne ombestemmelsen ruver enda mer i ettertid enn den gjorde den gang, høsten 2013. Obama valgte å bli reddet av Vladimir Putin, selv om Putin på det tidspunkt for lengst hadde vist sine sanne farger.

Liberale ideer kolliderer med virkeligheten og Obama blir slått ut. Han orket ikke ta inn over seg ISIS, for i hans verden står islam for fred. Jihadismen er bare en avart, noe marginalt, som lar seg bekjempe med droner.

Igjen forsto ikke Obama at han ved å bruke droner og spesialsoldater i kill operations undergravde tilliten han hadde hos kjernevelgere på venstresiden. De var blant hans mest entusiastiske. Nå fikk de the drone warrior.

Den siste olje?

Jonas Gahr Støre har noe av det samme problemet i forhold til miljøbevegelsen og olje. Han slipper å avgjøre om han skal gå til en fjerde krig mot et muslimsk land. Men hans valg i forhold til olje er like skjebnesvangert.

Det er ingen tvil om at Gahr Støre fridde til miljøbevegelsen på AUF-leiren i sommer og at han gikk inn for tanken om at mye av de påviste oljereservene må bli liggende. Da våknet LO og oljeindustrien og Gahr Støre måtte skyndsomt unnskylde seg med at han selvsagt snakket om kull, ikke gass og olje.

Han leser Naomi Kleins siste bok som er et oppgjør med kapitalismen. Gahr Støre vil gjerne være på parti med ungdommen og fremtiden. Når miljøbevegelsen og oljeindustrien er på kollisjonskurs får han et problem.

Pose og sekk

Den overgangen til grønn utvikling som EUs målsetning gir inntrykk av, gjelder ikke Norge. Eller: hvis vi skal få råd til den må vi pumpe opp enda mer olje. Det er selvsagt en variant av dette budskapet Gahr Støre vil forsøke å selge, slik Jens Stoltenberg solgte «høyere vekst» som svar på klimaproblemene.

Men det er en løsning miljøbevegelsen ikke finner seg i. Gahr Støre må velge.

Dagens Næringsliv kunne tirsdag fortelle om Norges nye superfelt: Johan Sverderup. Det inneholder mellom 1,8 og 2,9 milliarder fat olje og er det tredje største i norsk historie.

Statoil venter samlede inntekter på 1.350 milliarder kroner og 670 milliarder i skatteinntekter.

Er det noen som forventer at Arbeiderpartiet vil kunne si nei til dette? Feltet skal starte produksjonen i 2019. Utbyggingen vil koste mellom 170 og 220 milliarder kroner. Den vil skape 51.000 årsverk. Er det noen som tror at noe parti med lyst på makt vil klare å si nei til denne utbyggingen?

Hele vår velferd er bygget på olje. Likevel snakker vi lite om de valg vi står overfor. Vi later som om vi kan oppfylle FNs klimamål. Vi kan det hvis vi bruker inntektene av olje og gass til å gjøre Norge grønt, men da må vi samtidig se bort fra alle karbonutslippene som vår eksport medfører. Stort nærmere hykleri og dobbelt bokholderi er det vanskelig å komme.

Unntaket?

Det er alltid en unnskyldning for Norge, til å si at vår olje og gass er renere enn andres og erstatter noe enda skitnere. Men hvorfor kan ikke andre bruke samme unnskyldning?

Liberal er blitt ensbetydende med å si en ting og gjøre noe annet, med ikke å ville se eller ta konsekvensene av egne handlinger. På små områder kan man gjøre det, men ikke når man er en så betydningsfull energinasjon som Norge.

Det gjør noe med oss at vi ikke tar ansvar. Vi bruker dobbeltmoralen til å seile videre langs samme kurs som bare får problemene til å vokse. Vi foretar ikke den omstilling som er tvingende nødvendig, som slanking av offentlig sektor, og en brutal oppvåkning til nivået i skolen, sykefravær, utilstrekkelig forsvar og lissom-integrering.

Kjøper seg tid

Jonas Gahr Støre er blitt symbolet på at dagens politikk skal fortsette en stund til. De nye smarte satser på at de skal lure folk til å kjøpe de samme løsningene under et annet navn. De kjøper seg tid og tror det vil dukke opp noe. Underveis blir operatørene kyniske. Det handler bare om å beholde makten.

Obama sprang ut av en venstreside i USA som sjelden eller aldri har hatt makt. Den har vært mot USA, mot at USA skulle blande seg inn, være verdens politimann og være den unike nasjon. Obama sa det eksplisitt: alle nasjoner tror de er unike.

Obamas visjon minnet sterkt om Europa. Men på fundamentale punkt er selv en liberal amerikaner u-europeisk. Derfor har selv New York Times mistet gløden for Obama.

Totalitære fristelser

Gahr Støre står overfor noen tilsvarende valg i forhold til klima og olje. Filosof Arne Johan Vetlesen skrev i Klassekampen tirsdag at verden må velge: kapitalisme eller kloden. For Vetlesen er valget enkelt: Naturens lover lar seg ikke forandre, men det gjør kapitalismens. Ergo må kapitalismen vekk.

Dette er samme budskap som vi har hørt siden Club of Rome-rapporten og Georg Bostrøm på 60-tallet. Allerede den gang lød dommedagsbudskapet.

Gahr Støre er både lydhør og ideologisk nok til å forstå appellen. Han ville gjerne ridd den grønne bølgen, det ville vært i tråd med hans bakgrunn: Han trenger ikke ta økonomiske hensyn.

Men i denne appellen ligger en totalitær fristelse: Miljøbevegelsen ligger tett opp til sosialismen og marxismen som mener den vet hva som er historisk rett og derfor har rett til å bruke makt for å omforme historien i riktig retning. Denne visshet har gjort at sosialister føler seg berettighet til å opptre udemokratisk.

Tillit vs den gode sak

Her kan noen av sosialismens verste trekk slå igjennom. Vi ser allerede tendenser til stadig mer kontroll med borgerne. I den gode saks tjeneste.

Denne prosessen er en farlig vei: Obama beskrev en bane hvor liberalitet kom til å bety en omdanning i autoritær, oppdragende retning. Overklassegutten Gahr Støre har det i fullt monn. Overlegenhetsfølelse og smartness løper sammen med sosialistisk «oppdragelse». Man vet hva som er best og vissheten gir seg utslag i arroganse.

Men slik er ikke demokratiet. Demokrati betyr tillit til velgerne. Gahr Støre snakker i bøtter og spann om tillitssamfunnet. Men tillit går begge veier. Makten må vise folket tillit, ellers er den ikke noe verdt. Hvis Makten ikke stoler på folket, opphører tilliten.

Systemkrise

Det er det liberale systems krise og USA kommer garantert til å studere Obamas vekst og fall. Det er historien om dem selv. USA har ressursene. Men hva med Norge? Kunne vi ikke forsøke å foregripe begivenhetene og ikke insistere på å gjøre samme feil om igjen. Norge har garantert ikke de ressursene USA har.

Frihet er kostbart og kan skusles bort. Den er ikke lite lett å gjenvinne.