Kommentar

Trump møter besøkende på sørenden av plenen foran Det hvite hus torsdag 18 januar, etter at han har vært i Pittsburgh. Foto: Yuri Gripas / Reuters / Scanpix

Det er ett år siden Trump ble innsatt. For første gang kunne vi torsdag høre Tove Bjørgaas snakke på en annen måte om Trump. I Dagsrevy-innslaget lot hun noe av tvilen og resultatene komme Trump til gode. Det var ikke de vanlige forbannelsene. Hun fulgte opp i nyhetsmorgen fredag: Selv om meningsmålingene er lavere enn vanlig for en president som bare har sittet et år, sier amerikanere flest at de har fått det bedre. Måten Bjørgaas ordla seg på tilsa: Det kommer til å gå bedre for Trump. Han er over kneika. Denne spirende anerkjennelsen markerer et viktig skifte: Det er ikke bare en motvillig aksept av at han er president, men et skritt på veien mot å se Trump fra en annen vinkel: Hvorfor har han klart seg? Kanskje han har noe å fare med? Hva er det egentlig han står for?

Hvis denne erkjennelsen får feste seg, sprekker fronten, La Resistance, som Hillary sa hun ville bli leder for. Fronten hittil har vært massiv. Mediene har spilt førstefiolin. Men hva har de oppnådd? De har kjørt på en Russia collusion-story som det ennå ikke, over ett år senere, er funnet bevis for. Selv demokratene innrømmer det i svake øyeblikk.

Mediene har i sin iver etter å felle presidenten kjørt ut storyer som  har vist seg å være misvisende.  Ikke en gang, men mange ganger. I et tilfelle sank Dow Jones 350 poeng.

I stedet er det en helt annen story som seiler opp: At Clinton-systemet lyktes å korrumpere amerikanske institusjoner slik at de samarbeidet for å forhindre at Trump ble president, og da det mislyktes,  for å ødelegge ham. Liberale medier skriver ikke om avsløringene som Sean Hannity og Tucker Carlson kommer med hver eneste natt. Det er kongresskomiteene som gjør jobben. De har makt til å kreve dokumenter utlevert og tjenestemenn innkalt til høring.

Torsdag fikk medlemmene av etterretningskomiteen i Representantenes Hus utlevert et memo på fire sider som dokumenterte politisk overvåking. Republikanerne sier det er så alvorlig at offentligheten har krav på å få vite det.

Hvordan vil velgerne reagere hvis de får vite at det var Obama og Hillary som misbrukte FBI mot deres egen valgte president? Hvordan vil demokratene ligge an når de stemmer mot offentliggjøring?

Demokratene håper de skal holde Bob Muellers granskning gående slik at mistanken består frem til Kongress-valget i november. Men mistanke er ikke nok til å svekke presidenten. Han har vist at han tåler det.

Republikanerne har noe håndfast: De nøster seg bakover og rapporten som den britiske eks-agenten Christopher Steele fikk laget, er sentrum i et stort spindelvev: Den ble bestilt og betalt for av Hillary og demokratene, og laget av en brite med lang fartstid fra Moskva. Det var russerne som leverte «varen». FBI var med på spillet. De brukte rapporten overfor spesialdomstolen som gir tillatelse til overvåking. Ingenting av det som står i rapporten er verifisert. Hvordan var det mulig? Hvis FBI bruker en rapport de vet er basert på løse rykter til å overvåke den ene kandidaten i et amerikansk presidentvalg, og denne rapporten er bestilt og betalt for av motkandidaten, da snakker vi om en skandale som kommer til å ryste det politiske systemet.

Kanskje det er signaler om hva som er på vei som får Tove Bjørgaas til å endre kurs? Det har bygget seg opp i lang tid. Kongressrepresentantene Chuck Grassley, Tim Jordan, Lindsay Graham, Devin Nunes tuller ikke. De har steg for steg tvunget FBI og justisdepartementet til å utlevere dokumenter. De sitter nå på 1,2 million dokumenter.

Dette er amerikansk konstitusjonalisme i praksis: Forsvar for Kongressens overoppsyn og kontroll med den utøvende makt.

Det er hva amerikansk konservatisme er i praksis:  Å forsvare og bevare grunnloven. Obama mente den skulle fortolkes for sin tid. Han ville bøye både First Amendment – ytringsfriheten og 2nd Amendment – retten til å bære våpen.

Trump utløser en oppdemmet bølge blant amerikanerne. De er lei av eksperimenter, åpne grenser og identitetspolitikk.

Trumps Amerika kan gi impulser til konservativ politikk i Europa. Det er ikke slik at politikere alltid forstår rekkevidden av det de gjør.

Erna Solberg hadde et vellykket besøk hos Trump. Hun dro rett hjem for å fremforhandle en ny regjering. Venstresiden forsøker å nagle Venstre til deres løfte om ikke å gå i regjering med FrP. Når Trine Skei Grande hev seg på, var det fordi hun ga etter for en politisk tyngdekraft: Pendelen svinger mot høyre.

Tidligere var det Arbeiderpartiet som sto for trygghet og stabilitet. Nå er det Høyre. Det er en bedrift av Solberg å være arkitekten bak denne koalisjonen. Men den surfer på en politisk understrøm.

Solberg har mer til felles med Trump enn hun er klar over.

Det kommer til å bli tydeligere i 2018. Trump kommer til å bli normalisert.

Det vil få enorme ringvirkninger, i måten vi tenker politikk på.

Selv om mennesker har personlige feil og mangler kan de likevel spille en viktig historisk rolle.

Det gjelder både Donald Trump og Trine Skei Grande.