Sakset/Fra hofta

Tanken har meldt seg: Hva vil hovedstrømsmediene si den dagen avsløringene om Hillary, FBI, justisdepartementet og Obama slår inn slik at de ikke lenger kan ignoreres?

Fra midten av forrige uke da FISA-rapporten om politisk misbruk av overvåking ble lagt frem, begynte klokken å tikke. Det ble allerede fra starten klart at den kom til å bli offentliggjort. Det kan etterretningskomiteen i Representantenes hus bestemme på egen hånd og der har republikanerne flertall. Presidenten kan nedlegge veto innen fem dager, men det kommer aldri denne presidenten til å gjøre.

Rapporten kan leses i et eget sikkerhetsklarert rom i Kongressen og per igår hadde 180 av 220 republikanere tatt seg tid, midt oppe i budsjettbråket. Ingen demokrater hadde tatt seg bryet, kun de som er medlem av komiteen. Demokratene stemte også mot at hele Kongressen skulle få lese rapporten.

Eksplosiv

Den er på bare fire sider, men skal være eksplosiv. Representantene har ikke lov til å fortelle om innholdet, men de kan beskrives sine egne reaksjoner, og de har vært sterke:

«Having read the memo I was shocked, absolutely shocked — shocked and disappointed,» said Rep. George Holding, a former United States attorney from North Carolina who often used FISA in his former work. «I can’t say anything about what’s in the memo…but I think anyone reading this would quickly understand that the process was abused.»

Foreign Intelligence Surveillance Act, FISA, gir National Security Agency lov til å lytte på all kommunikasjon utenfor USA, og fanger også opp når amerikanere «snakker» med utlendinger. Det er en meget potent lov som Kongressen vedtok etter 9/11. Hvis Obama-administrasjonen har misbrukt den politisk for å stanse en kandidat til presidentvalget vil det være uten sidestykke i amerikansk historie. Watergate er et plask i sammenligning.

Amerikanerne er vant til at andre profilerte republikanere uttaler seg, som Jim Jordan og Trey Gowdy. Men George Holding pleier ikke ta ordet. Han er tidligere påtaleansvarlig fra Nord-Carolina,  og har selv søkt spesialdomstolen om tillatelse til overvåking. Når en slik person uttaler seg så sterkt, spisser amerikanerne ørene.

Lallende medier

Men europeiske medier har ikke viet skandalene som rammer Hillary og Obama-administrasjonen oppmerksomhet. De har holdt fokus på Russia collusion levende. Ved ettårsdagen for innsettelsen var det igjen et spørsmål ikke om, men når Trump vil bli avslørt.

Medier utenfor USA registrerer ikke hva som foregår.

Dette minner om hva Terje Tvedt beskriver i sin bok Det internasjonale gjennombruddet.

Konteksten er Bondevik-regjeringens melding fra 2004 om en Helhetlig utviklingspolitikk:

I Bondevik-regjeringens melding fra 2004 om en «Helhetlig utviklings- politikk» het det at verdiene norske politikere ville fremme globalt for å skape utvikling og redusere fattigdom, i praksis var verdier delt av alle. Regjeringen understreket med et eget beskrivende kapittel at det ble en stadig «større global enighet om utviklingspolitikken».

Tidligere hadde bistandspolitikken basert seg på tilfredsstillelse av grunnbehov, mat, vann, sanitærforhold osv. Dette var verdier venstresiden hadde sans for.

Nå skjedde en stor endring: «Utvikling» ble definert som en rettighet og noe alle egentlig ville.

Et columbi-egg

Historien hadde en retning, et mål, og dette ble koblet opp med rettigheter, dvs den franske revolusjon.

Med et slikt mandat fra historien og idealenes verden var det ikke grenser for hva man kunne vedta:

Regjeringen ba f.eks. Stortinget i meldingen ta stilling til et mål om at likestilling i grunnskoleutdanningen skulle realiseres, «fortrinnsvis innen 2005».

Altså: Regjeringen ba Stortinget, i fullt alvor, diskutere hvordan en skulle få likestilling mellom gutter og jenter i grunnutdanningen innen ett år, over hele verden, inkludert i land som Afghanistan, Colombia og Etiopia. Stortinget sluttet seg til denne målsettingen i 2004. Universalismens semantiske dominans eller universalismebegrepets makt gjorde følgelig virkeligheten uvirkelig; de som ikke var enige med «oss», eksisterte ikke, eller de ble ikke trukket innenfor rammene av det bildet av «den andre» som bistandsrelasjonen skapte (se nedenfor i kapittel II og III for konkrete eksempler på dette).

Virkeligheten kan vedtas

Her er det mye man kan nikke gjenkjennende til: Amerikanernes tro på nasjonsbygging er ingenting mot den hybris norske stortingspolitikere legger for dagen.

Hvordan er/var det mulig? Tvedts forklaring er at ideologien ble som en boble man gikk inn i. Den norske eliten ble en samling autister:

«Utvikling» var altså i denne meldingens terminologi og forståelse av samfunn så de nitivt blitt samfunns normaltilstand. Dette historisk sett svært komplekse fenomenet var med et enkelt pennestrøk blitt for- vandlet til en rettighet; til noe alle hadde «rett» til. En slik forestilling om «rett til utvikling» forutsetter en idé om at historien går svanger med utvikling, og så forutbestemt og lovmessig, at ethvert individ med rett kunne kreve sin skjerv av den, ved simpelthen å vise til sine universelle juridiske rettigheter overfor sin stat, eller «verdenssamfunnet». Enn videre: Da denne meldingen ble fremmet og vedtatt av Stortinget i 2004, og det ble insistert på at det var enighet internasjonalt om de ideene Norge bygde sin «helhetlige utviklingsstrategi» på, så forutsatte det at Stortinget og hele det humanitær-politiske komplekset avviste at verden eksisterte som en virkelighet utenfor den norske offentlige beskrivelsen av den.

Denne autismen er noe som den liberale eliten i Vesten deler. Hysteriet rundt Trump er en målestokk på hvor langt man har beveget seg inn i en ideologisk tåkeheim, ute av stand til å forstå andre måter å tenke på.

Unntakstilstand

Det liberale systemet gikk derfor over i unntakstilstand da Trump ble en alvorlig utfordrer. Deres dekning minner om en form for autisme.

Når vi går ned på nasjonalt plan og den enkelte journalist ser vi at det er uttrykk for en slags hjelpeløshet.

Anders Magnus er ingen dumming, men i dekningen av Trump er han helt bakpå.

I dag var avsløringene av FBI tema i Nyhetsmorgen. Innfallsvinkelen var noe kuriøs: De manglende SMS’ene til Peter Strzok og Lisa Page, de to FBI-ansatte som hadde hånd om etterforskningen av Hillary, og avhørte Michael Flynn. Strzok var på ledernivå innen kontraetterretning og Page var juridisk rådgiver for FBISs nestsjef Andrew McCabe.

Opportunt for hvem?

Programleder Birger Kolsrud Jaasund hadde problemer med å få grep på saken. Den ble introdusert som at et par agenter i FBI hadde vært pro-Hillary.

-Hvem er disse folkene, spurte Jaasund.

-Det er vanlige politimenn, svarte Magnus.

Javel, hvordan kan det da være noe å bråke for? tenkte Jaasund og sa:

-Kommer ikke denne saken litt vel opportunt for å avlede oppmerksomhet fra Trumps sammensvergelse med russerne?

Magnus forsøkte å forklare at kongresskomiteer forsøkte å granske FBI, men ble avbrutt av Jaasund:

-Nå er vi nede på detaljnivå.

Jaasund hadde ikke forutsetninger for å forstå hva det handlet om, og Magnus har fulgt for dårlig med til å kunne forklare saken i lettfattelige språk.

Slik faller den viktigste politiske historien i USA mellom to stoler: Redaksjonen hjemme i Norge ønsker ikke vite hva som skjer på høyresiden og med det mener de Det hvite hus og republikanerne. Det avvises i utgangspunktet at de har noe å fare med. Selv når det er aviser som Washington Post som avslører at Hillary betalte for Steele-rapporten, drittpakken om Trump, går det ikke inn.

Drypp, drypp

Avsløringene av Obama & Hillary har kommet drypp, drypp. Story etter story. Medienes problem er at de avskriver avsenderen som utroverdig. NRK vil ikke sitere Fox, selv om det er USAs største. Dette er en overføring fra 60-tallet, da Bild og Springer-pressen var studentenes fiende. NRK med sine 1.700 journalister og snart 6 milliarder i budsjett, later som om de fortsatt representerer tradisjonen fra 68. De klarer ikke fatte at det er de som er dagens Springer.

Tolkningen av verden er dikotomisk; sort/hvitt. De som sier at man ikke skal skjære alle over en kam, gjør det hele tiden.

NRK spiller russisk rullett. En dag ligger det en ekte kule i kammeret.

Etterforskningen av FBI, justisdepartementet, Obama-administrasjonen og etterretningstjenestene er en skandale som kommer til å forandre USA.

Ved sitt alt-eller-intet-spill har demokratene sørget for at de kommer til å falle med et brak.

Den eller de som utfordrer det amerikanske prinsippet om separasjon mellom den utøvende, dømmende og lovgivende makt, utfordrer selve grunnlaget for Amerika. Det er et forsøk på statskupp.

Slik kommer det også til å bli oppfattet: Obama og Hillary forsøkte å kuppe makten innenfra.

I det øyeblikk Trump vant, var spillet over. De har motsatt seg opprullingen i over ett år. Men nå begynner resultatene å vise seg.

For egen del må vi spørre: Hvorfor skal vi betale lisens til en statskringkaster som driver systematisk desinformasjon? Hvorfor skal vil betale for å bli dummere?

Kjøp Sir Roger Scrutons bok fra Document Forlag her!