Kommentar

Mannen som ledet angrepet på den amerikanske ambassaden i Bagdad nylig, Hadi al-Ameri, besøkte Det hvite hus 12. desember 2011. Man kan si det er unfair å legge for mye i det, for al-Ameri var bare en blant mange i statsminister Nouri al-Malikis følge.

Og likevel er det megetsigende. Nouri al-Maliki var Irans mann og Obama kurtiserte Teheran for å få på plass atomavtalen. Obama var villig til å gjøre nærmest hva som helst for å få den på plass. En jumbojet fullastet med dollar i kontanter landet samtidig som et amerikansk gissel ble satt fri, men fortsatt sitter amerikanere i iranske fengsler.

Obama fortsetter samme politikk som George McGovern førte under Vietnam-krigen. McGovern ville ha fred med Vietcong og Nord-Vietnam for enhver pris.

Obama ville avslutte amerikanernes militære engasjement i den muslimske verden. Derfor nektet han å gå inn i Syria og ville heller ikke se trusselen fra IS da den dukket opp.

Derfor avskaffet Obama begrepene «krigen mot terror». Det var bare ekstremisme som fenomen og det kunne ha mange fornavn.

McGovern tapte så det suste. Men Obama tok opp igjen tråden med en utstrakt hånd til USAs fiender.

Dette forklarer hvordan Demokratene har kunnet gå så langt til venstre på få år. Obama la det ideologiske grunnlaget.

The Squad: Ilhan Omar, Rashida Tlaib og Alexandra Ocasio Cortez er ektefødte barn av Obama.

Mediene som propaganda- arm

Før han stilte til valg kom det frem at Obama mente at USA var et så rasistisk samfunn at selv svarte var rasister – mot sine egne. Han hadde skrevet et lengre essay som var så radikalt at han aldri hadde blitt valgt hvis det hadde kommet frem. Men mediene sørget for å begrave det.

De samme mediene som ble motstandere av Vietnam-krigen, ble senere forsvarere av kandidaten som de følte representerte dem.

De ble således et establishment som var villig til å tildekke og manipulere for at sannheten om Obama ikke skulle komme ut, og senere sannheten om hans politikk. Dette representerer et stort og viktig skifte i amerikansk politikk. Fra å ha vært establishment, ble New York Times og Washington Post og tv-kanalene nå anti-establishment-establishment. Man lot som man fortsatt var i opposisjon lenge etter at man hadde fått makten.

Derfor ble Obamas åtte år en eneste lang glorifisering fra medienes side, til tross for at ingen tidligere president har forfulgte så mange journalister som Obama.

Da deres wonderboy måtte gå av, ble plassen besatt av en ikke-politiker som sa han skulle rive alt Obama sto for. Det forklarer noe av raseriet mediene følte for Trump.

Privilegier er også diskriminering

Der John F. Kennedy hadde vært USAs Camelot – eventyrhoffet – var Obama inkarnasjonen av et rasemessig utsonet USA: en smart, svart, pen president, som Joe Biden nedlatende sa. Han var deres «boy», men det å behandle en president som noe man måtte beskytte var også en form for diskriminering. Obama ble veldig høy på seg selv.

Obama gjenåpnet den politiske kløften fra Vietnam-krigen med sin islam-vennlige politikk, både hjemme og ute.

Men konflikene har ikke forsvunnet eller latt seg mane i jorden, og Irans oppførsel er slik at det er Trump som får rett.

To måneder før stormingen av ambassaden, oppfordret Den øverste leder på lederplass i Kayhan, irakerne til å besette ambassaden.

New York Times skrev at det var «mourners» – sørgende – som angrep ambassaden i Bagdad. Det ble de nødt for å trekke tilbake. USA har ofret så mye blod i Irak at millioner vet at Badr-brigaden er «killers», ikke mourners.

NRKs Kristin Solberg heller til den antiamerikanske siden, men må nevne til slutt at det var tegn på direkte iransk styring av ambassadeangrepet.

Trump gjorde det klart: -Det blir ikke noe nytt Benghazi. Trolig har også Teheran forstått at Trump ikke er noen Obama.

Fienden står på innsiden

Men det er forunderlig hvordan de antiamerikanske refleksene lever videre hos journalistene, også de amerikanske.

Tidligere er vi vant til at NRKs Midtøsten-korrespondenter var anti-israelske og anti-amerikanske. Det var et ufravikelig krav.

Med Trump har antiamerikanismen også blitt overført til dekningen av amerikansk politikk. Det er noe nytt. Anders Magnus ville aldri sagt så mye vrøvl hvis det ikke var fordi NRK deltar i krigen mot Trump.

Krig mot Trump er det samme som krig mot høyrenasjonalister på hjemmebane.

Det er for å låne et uttrykk fra FBI-agenten Peter Strzok – en insurance policy – en forsikring mot verre ting. Establishment tør ikke ta noen sjanser. De husker sin egen radikale fortid. De vet at establishment lar seg styrte.

Det Obama neppe så for seg var at de han satset på i den islamske verden  skulle kaste skygger tilbake over hans egen politikk lenge etter at han hadde forlatt scenen. Det samme gjelder politikken overfor Nord-Korea og Kina. Trump viser at det er mulig å stå opp mot religiøse og ideologiske diktaturer, og endog vinne.

Det er et budskap amerikanerne forstår. Det er et budskap som harmonerer med deres arv og stolteste tradisjoner. Europeerne burde merke seg det. Det var dette USA som reddet Europa to ganger.

Amerikanerne vet at det blir ikke noe nytt Benghazi under Trump. Men det er også de som håper på et, også i Europa.

 

 

 

 

 

 

Kjøp Hege Storhaugs bok «Islam. Den 11. landeplage» fra Document Forlag her!