Kommentar

Den greske tenker, Heraklit (540/35 – 483/75 f.Kr, , er allment kjent for ordene om at man ikke kan stige ned i samme elv to ganger. Den vil alltid være forskjellig. Det ligger en dybde i dette som man først forstår ved årenes modning.

 

heraklit

Man har ikke full frihet til å velge som man vil. For også andre velger.

Da Barack Obama trakk amerikanske styrker ut av Irak, overlot han landet til Iran. Det var et forutsigelige resultat. De to land hadde lenge kjempet om innflytelse. Med USA ute var resultatet gitt.

irak.badr.brigade.amir.suleimani

Leder av den iranske Al-Quds-styrken, general Suleimani, (t.h) sammen med en kjent iransk-støttet shia-milits utenfor Tikrit. Det het seg at regjerngshæren skulle ta byen på noen dager, men det var shia-milits og amerikansk presisjonsbombing som drev IS ut, til en høy kostnad. Innbyggerne har ikke noe å vende tilbake til. Suleimani er en fiende av USA, når USA må støtte seg på slike menn, har det stilt seg i en dårlig posisjon.

Da så den sekteriske krigen brøt ut i Syria, var Iran den selvfølgelige beskytter av shiaene. Krigen var også en kamp om regionalt hegemoni og en overlevelseskrig. Statsminister Nouri al-Maliki ødela på kort tid det samhold og den goodwill som amerikanerne hadde klart å bygge opp mellom sunnier og shiaer. Da IS begynte sin fremrykking var det lite å hente hos sunniene. De var fed up med Bagdad. Følgelig var det bare shia-militser som kunne by IS nevneverdig motstand. Regjeringshæren smeltet vekk.

USA befant seg derfor i en umulig posisjon: Det kan ikke la IS seire, men for å gjøre motstand må det alliere seg med shia-milits som er styrt av Iran, og har vist alt annet enn vennlige hensikter.

Det er i det hele tatt uforståelig med tanke på USAs erfaringer med Iran i Irak – veibombene kom fra Iran, drapet på flere amerikanske soldater i Kerbala var styrt av Al-Quds-styrken, – at Barack Obama kunne få det for seg at Iran kunne bli en strategisk alliert. Det forutsetter et hamskifte i Teheran, at mullahene skal slutte å være teokrater.

It is not going to happen.

Da Obama tiltrådte gikk iranerne ut i gatene, i juni 2009. I ettertid fortoner dette seg som et historisk øyeblikk Obama unnlot å gripe. Hvis han hadde stilt seg på det iranske folkets side, kunne mye gått annerledes.

Det er riktig at Iran kan spille en nøkkelrolle i regionen, men da som et demokratisk land. Nå spiller det ut en dødsdans med sunni-islam.

De gamle filosofene har til alle tider lært herskere om hva de kan og hva de ikke kan. En elementær læresetning er at man ikke kan gjøre to ting på én gang.

Obama er den ultimate liberaler, som tror at alle muligheter står åpne til alle tider.

Det gjør de ikke i Midtøsten. Der lukkes dører hele tiden, og nye åpnes.

De som lukkes er forspilte muligheter, og de som åpnes er dørene til mer krig og destruksjon.

I denne situasjonen vil Obama sende nye 450 instruktører, til en regjeringshær som er siamesisk tvilling med shia-militsen. Det er ikke deres voldsforbrytelser som er det verste, selv om de er ille nok i seg selv, det er at verdens eneste supermakt er alliert med et teokratisk regime som ikke er stort bedre enn de det bekjemper. Begge er sekteriske, antidemokratiske, teokratiske og antisemittiske i den mest religiøst apokalyptiske betydning.

At Obama har latt USA havne i en slik rolle gjør at hverken fiender eller venner tror på ham. De har ikke tillit til hans dømmekraft og statsmannskunst. De ser seg om etter andre løsninger.

Hvorfor betyr dette noe for oss?

Hvis man virkelig mener noe med at man vil hjelpe mennesker, så forstår man at det er politiske valg som bestemmer om folk får leve eller må dø.

Ellers blir «den humanitære innsatsen» bare noe som kommer og tar seg av resultatet av krigene. Man lukker øynene for årsakene, og kaster seg inn i «hjelpen».

Så tett som Europa er på krigen er en slik oppførsel rystende uansvarlig. USA risikerer å tape sin supermaktstatus. Vi risikerer å tape noe langt mer. Våre ungdommer gløder for IS og drar ned for å ofre seg for jihad. Den gløden det offisielle Norge mobiliserer for Syria-flyktningene er en slags kompensasjon for det vi ikke vil forstå.

Men det må vi.