Kommentar

Det er mange likhetstrekk mellom folkeopprøret som pågår i Libanon, og revolusjonen i Ukraina. Begge steder har vanlige folk presset en regjeringsleder eller statsleder til å gå av – om veien ryddes for opposisjonen i Libanon gjenstår å se. I tillegg er uoppklarte attentat en viktig del av bildet (selv om det var valgfusket som direkte utløste oppstandelsen i Ukraina) – i Libanon drapet på forrige statsminister Rafik Hariri og flere andre med ham, i Ukraina ekstremt makabre drapet på journalisten Georgiy Gongadze. I Ukraina er flere høyt rangerte politioffiserer siktet for likvideringen, og president Jusjenko plasserte i går skylden hos sin forgjenger – Leonid Kutsjma. I Ukraina handlet den politiske konflikten til dels om Russlands innblanding i ukrainsk politikk via den russisk-orienterte Kutsjma og regjeringen, i Libanon er den syriske innblandingen mye mer synlig og merkbar, en rell okkupasjon, med nærvær av soldater og etterretningsfolk som mistenkes for å ha planlagt og gjennomført attentatet på Hariri.

I dag krever opposisjonen i Libanon at Syria må trekke ut alle soldater og etterretningsfolk. Det er imponerende når folk trosser alle trusler og går ut i gata for å kreve å bli hørt. Det tok dem to uker å presse Karami til å gå av, enda han var støttet av to presidenter – Lahoud og Assad.
I østeuropeiske land har vi sett det flere ganger, det er fascinerende, at det skjer i et arabisk land i Midtøsten er mer enn fascinerende. Både folk som intervjues i gata og opposisjonspolitikere virker uredde og overraskende optimistiske – de synes å tro på den prosessen de har begynt. De virker overbevist om at de kan vinne. Det motsatte er ikke et mulig alternativ – at syriske soldater blir værende. Opposisjonen forlanger at Syrias president beordrer styrkene hjem.

Opposisjonen forlanger ikke bare at president Lahoud skal følge statsminister Karami og gå av, men også at lederne for etterretnings- og sikkerhetstjenestene går. Deretter vil opposisjonen danne regjering – uten syriske marionetter.

Syria har mulighet nå til å trekke seg ut av Libanon uten å tape ansikt – det pågår en diplomatisk aktivitet i Midtøsten for å få til en tilbaketrekking på bakgrunn av Taif-avtalen (fredsavtalen) og FN-resolusjonen som krever tilbaketrekking. Syria kan få muligheten til å «oppfylle» sine internasjonale forpliktelser. Syria er under voldsomt press fra mange kanter.

Er det som skjer i Libanon en begynnende «demokratispredning» som USA og enkelte andre håpet skulle skje i kjølvannet av at Saddam ble fjernet fra makten? I går sa USAs utenriksminister Condoleezza Rice i et TV-intervju (ITV) at Syria står i veien for en bedre utvikling og framtidig demokrati for folkene i Midtøsten, gjennom sine militære operasjoner i Libanon og støtten til terrorgrupper. Syria ødelegger framtiden både for libaneserne og palestinerne. I januar gikk irakerne i stor antall til valg under de antagelig mest livsfarlige forholdene noensinne, noe sted, og viste hva slags framtid de ønsker. Det var et valg irakerne turte å risikere livet for. Det har nok vært til ufattelig stro inspirasjon for veldig mange andre mennesker som lever i Midtøsten under regimer og forhold de ikke har valgt og ikke vil ha. I Irak sto velgerne bak det egentlige opprøret og motstandskampen – ved å svare på voldstrusler og voldshandlinger ved å bruke stemmeseddelen. I Libanon har opprøret så langt også foregått med fredelige midler. Dette er modige mennesker. Det kan love godt for Libanon, og forhåpentlig opprettholdes presset på Syria for at det ikke skal skje et tilbakeslag i Libanon.

Leaving Lebanon?

Targeting Damascus

Reputed names of Gongadze’s killers