Sakset/Fra hofta

Mina Hauge Nærland oppsummerer Vladimir Putins verk som president, og kommer til et nedslående resultat. De fleste negative karakteristikker kan brukes om Putin, men på ett punkt tar hun feil: totalitært er det nye Russland ikke.

Det kan virke som smålig pirkeri, men er viktige distinksjoner.

Totalitær var et ord de italienske fascistene brukte om sin stat. De prøvde, men heller ikke den var totalitær. Det var derimot Hitlers Tyskland og Stalins Sovjetunionen. Kort fortalt vil totalitær si at ideologien gjennomsyrer alle områder av samfunnet, helt inn på soverommet. Det finnes ikke noe som heter «privat». Slik var Kina under Mao. For ikke å snakke om Pol Pot. Det var ikke rart AKP hadde sansen for Mao og Pol Pot. De ville bygge samme type samfunn.

Men et totalitært system er slitsomt å leve under. Det står under kontinuerlig press/stress. Når Føreren er død foretrekker arvtakerne ofte å slakke grepet, da blir regimet post-totalitært. Det skjedde under Khrustsjov, og da Mao døde. Men den totalitære ideologien stikker så dypt og har forandret menneskene i den grad at man fortsetter å leve etter dens normer selv om det ikke er med samme strengthet og glød som før. Først da Sovjetunionen kollapset var magien borte.

Det er vanskelig å få den til å gjenoppstå. Det er helt bestemte forutsetninger som må til. Det må være en indre glød, en overbevisning. Den finnes i dag på en helt annen kant, i islamismen og jihadismen. Der finnes klart totalitære trekk.

Hva skal man så kalle Putins Russland? Det minner en god del om Slobodan Milosevics prosjekt, bare mye større. Serbia ble en mafia-stat. Staten ble kriminell. Det er også Putins Russland.

Det kommer ikke tydelig nok frem i Hauge Nærlands ellers glimrende oppsummering: Putin ryddet ikke opp blant oligarkene og innførte ærlighet. Tvert om: han ville være top dog, og brukte KGB-generalene og teknokratene. Putin kunne høste der oligarkene hadde samlet. Alle måtte spise av hans hånd.

Jeg har ingen tro på at det blir noen maktkamp hverken før eller etter Putins avgang. Han har samlet makten i et slags Opus Dei. Det som forener dem er maktsyke og grådighet. Vissheten om at de med kontroll over en grenseløs rik stat kan tillate seg nesten hva som helst. Drapet på Litvinenko er verdt en studie.

Rikdommen kommer av at de gir blaffen i egen befolkning. Det bekymrer dem heller ikke at folketallet synker som en sten. Dette er så langt fra fedrelandskjærlighet som det går an å komme.

Det som er interessant er hvordan norske medier behandler Putin. Norsk oljeindustri svermer for Putins Gazprom-land. Likevel fortsetter journalistene å snakke som om han har visse dårlige sider, men at det ellers går bra.

Det viste seg tydlig under konflikten med Estland. Avisene anla Moskvas perspektiv. Morten Strand har anlagt en merkelig tone. Han skrev en kommentar om Estland som sluttet med at «ja, ja, de har vært uheldig med geografien». Kvalmende og uforståelig.

Det er visst jentene som må gå foran. Aftenposten har fått en ny korrespondent som utmerker seg ved et modigere språk. NRKs Arne Egil Tønset var skuffende svak og slikket russerne rundt munnen.

Hvis vi virkelig mener at det var Putins system som drepte Anna Politkovskaja, hvorfor fortsetter vi å logre med halen? Det er som vi ikke tør ta konsekvensen av vår egen kunnskap.


Det russiske demokratiet er historie.
Putin fullfører sitt totalitære prosjekt

Les også

-
-
-
-
-
-