Newsweeks Owen Matthews and Anna Nemtsova hadde i slutten av februar en knusende artikkel om Dmitrij Medvedev under den megetsigende tittel: Moscow’s Phony Liberal.

Bildet av Medvedev var drepende: Han fpr akkurat så lang løpestreng som herren tillater.

Stilen er annerledes, mykere i kantene, mer moderne: Medvedev blogger, mens Putin ikke bruker datamaskin.

Men ingenting av det Medvedev har lovet: å rydde opp i korrupsjonen innen politi, rettsvesen og offentlige myndigheter, har russerne sett antydning til. Tvert om: forholdene er verre enn noen gang.

Hvordan skulle Medvedev kunne det? Korrupsjonen er skapt av og maktklikken rundt Putin. De er supermafiosi. Man dreper ikke høna som legger gulleggene.

Men misnøyen blant folket er så stor at man trengte noen som kunne gi den utløp.

Dette er et langt dystrere bilde av Russland enn det norske medier tegner. NRKs Morten Ruud har vært forsiktig, men ikke direkte løyet. Det er verre med NRKs påtroppende Hans Wilhelm Steinfeld som gang på gang har skrytt av Medvedev som en intellektuell som skal gjenoppbygge det sivile samfunn. Det har aldri vært grunnlag for å påstå noe slikt. Newsweeks artikkel viser at Medvedev kun er en nikkedukke i Putins teater.

Det er et problem for NRK og norsk offentlighet at Steinfeld har problemer med å ta inn over seg naturen til Putins forbryterstat. Steinfeld snakker fortsatt som om Putins stat har en skinn av legitimitet. Hvis den har rester av det er det på tross av Putin.

Ty og vy

Putin is the senior partner in the relationship, the one who continues to address the boyish-looking Medvedev by the familiar ty, a Russian pronoun reserved for underlings (Medvedev uses the more respectful vy). There’s no question that Medvedev is full of smart ideas. But these good ideas serve as little more than window dressing meant to give a new, liberal gloss to Putin’s authoritarianism. The bottom line is that Medvedev remains a loyal member of the Putin team, and his role in it is clearly defined: to reform Russia’s creaking economy and prevent social unrest while ensuring that real power remains firmly in the hands of Putin and his circle of ex-KGB officers, known as siloviki. In fact, rather than undermining the system created by Putin, Medvedev’s reforms are actually strengthening it. Current Western analyses follow a longstanding tendency to misread the Kremlin by seeking to find within it a familiar contest of liberals versus conservatives. The reality is that «liberals» led by Medvedev are not challenging the siloviki; they are at their service.

Et nytt imperium

Sovjet var et eksternt imperium, backet opp av en militaristisk stat og et hemmelig politi. FSB har erstattet det med et økonomisk. Også det hadde forløpere under KGB: Gulag-arkipelaget var også et øknomisk system for utnyttelse av fangene som slavearbeidere.

Med rovdyrkapitalismen oppsto helt nye muligheter. FSB har store økonomiske interesser. Det samme har toppbyråkratene rundt Putin. Uansett hva Medvedev måte ønske: han får ikke lov å opprette organer som kan gå dem etter i sømmene. Det vil si at all opprydding på forhånd er utelukket.

Federal Security Serv-ice, or FSB, Putin’s alma mater and the ultimate core of his power. Also off–limits are the personal business freedoms of top Putin lieutenants, the senior bureaucrats who control giant state corporations like Gazprom and Rosneft, and the state arms businesses. Underpinning it all is the greatest taboo: the creation of any institution such as independent prosecutors, press, or political parties that could challenge or investigate these private empires.

Systemet vil ikke tillate at noen utenfra kritiserer det. Derfor er ytringsfriheten og mediene knektet. Det vil heller ikke tillate at noen etterforsker det. Når hverken ytringsfrihet eller etterforskning funger, vokser korrupsjonen.

Oppklares aldri

Ingen av de politiske attentatene i Putins tid er blitt oppklart. Det samme gjelder de økonomiske skandalene, som også ofte involverer drap. Heller ikke her blir noen dømt.

De skyldige nyter med andre ord immunitet. Det signal oppfatter omgivelsene, og det tilskynder til enda mer korrupsjon.

A more shocking example of the jarring disconnect between Medvedev’s vision of cleaning up the police and the sordid reality is the case of Sergei Magnitsky, a lawyer who tried to expose a $500 million tax fraud apparently perpetrated by crooks in the tax police with links to the FSB. Magnitsky was jailed by the same police he had accused, and died in November of pancreatic failure after nearly a year in Moscow’s most horrible prison. Medvedev publicly deplored the death and vowed that heads would roll. But instead of a sweeping round of arrests at the upper echelons of the police, tax service, and FSB—all of which were clearly implicated in documents gathered by Magnitsky—only a handful of lowly officials have lost their jobs over the case, and no one was prosecuted. Even Medvedev’s latest purge of police is less substantial than it seems: most of the layoffs will be from police headquarters in Moscow, not bad apples on the street. According to Olga Kryshtanovskaya, an expert on the Russian elite who has worked for the Kremlin, that’s a clear sign that for all Medvedev’s talk, he is «careful not to break the spine of the machine» of bureaucratic and police power created by Putin.

Ambassadene skriver rapporter hjem. Det virker som den norske regjering er langt mindre oppsatt på Shtokman-utbyggingen idag enn for et år siden. Grunnen skal nok finnes i skandaler som Magnitskij.

Redde byttet

Hvem har Medvedev plukket til å rydde opp? Noen av de samme mennene som bygget det korrupte systemet. Men de sier idag de rette tingene. Hva kan det komme av?

De snakker til galleriet, dvs. for å dempe misnøyen. Men det finnes også en reell grunn til å blidgjøre utlandet: siloviki – de korrupte FSB-folkene – ønsker å få amnesti for de tusenvis av milliarder de har stjålet. De ønsker å forsikre seg om at de ikke på noe tidspunkt vil bli stilt til ansvar.

Først sørger de for at opposisjonen hjemmer bastet og bundet. Deretter søker de allierte i utlandet. En av de sentrale spillerne er Vladislav Surkov, arkitekten bak filosofien om det autoritære demokratiet.

Another key reason not to put much faith in Medvedev’s opening can be found by looking at the personnel he has assigned to execute it. Turns out they’re the very same people who helped tighten the reins under Putin, dismantling democracy and limiting free speech. Exhibit A is Vladislav Surkov, who led a recent Kremlin-sponsored delegation of top civil–society activists to Washington, where they spoke openly about Russia’s pervasive corruption and sought advice from the Americans on cleaning it up. Surkov has also written a series of newspaper articles outlining the Kremlin’s new liberal vision, emphasizing Medvedev’s idea of a «Russian knowledge economy.» But just five years ago, he was the creator of such deeply illiberal ideas as «sovereign democracy»—a system that still prevails in Russia and requires all parties to support the president for the supposed good of the nation. Before that, Surkov also founded the xenophobic Nashi youth movement. Thus his new role has engendered widespread skepticism among Russian rights activists. «I cannot believe I was actually sitting at the same table with Surkov and other Putin people talking about Russian corruption to Americans,» recalls Elena Panfilova of Transparency International Russia about the Washington trip. Clearly Surkov remains one of the Kremlin’s leading ideologues, with the only difference that the current party line he peddles happens to be superficially a little more liberal than the previous one under Putin.

Problemet for Putins menn er at de ikke kan skape vekst med dagens korrupsjon. Hvis de skal få mer effektivitet og økt kunnskapsindustri må de tillate mer fri meningsdannelse og kritikk. Men det tør de ikke. De er låst.

Samtidig er deres røveri av nasjonens ressurser så gigantisk at sannheten før eller siden må komme frem: 200-300 milliarder dollar i året! Selv Jeltsins oligarker blir smågutter.

However, there is still another reason top bureaucrats need people like Medvedev, and it is the most cynical of all: to secure all the money they stole during a decade in power. Since Putin came to office in 2000, Russian officials are estimated to have skimmed some $200 billion to $300 billion a year from the economy, according to Transparency International Russia’s Panfilova. To keep these ill-gotten assets safe, Russia’s kleptocrats need to ensure that future generations of leaders never try to bring them to justice and that foreigners don’t pry too deeply. «All the Kremlin’s money is abroad, and [the siloviki] realize they should make friends with the Americans in order to provide themselves and their money some security,» says Panfilova. The best way to avoid scrutiny is to seem to lead, or at least endorse, the cause of reform—or so the thinking goes.

Autokrater som ikke stoler på folket og ikke våger å løsne tøylene er et tilbakevendende problem i russisk historie. Den spesielle form for Makt henger blytungt rundt halsen på russerne.

Putin og Medvedev forsøker seg med lissom-reformer. Men de er av begrenset holdbarhet. Det russerne ser er at korrupsjonen herjer med dem. Det er ikke private: det er kriminelle som har kapret staten som utbytter og herser med dem. Putin og Medvedev nyter latterlig høye popularitet, men det er en skjør popularitet.

Derfor våger Putin aldri slakke grepet.

According to a recent Gallup poll, 93 percent of Russians believe that the government is not doing enough to fight corruption. Yet it is also the one thing that Medvedev can’t tackle without damaging the interests of Putin and the clique of top bureaucrats who put him in office. «How can they possibly fight a mechanism they invented themselves?» asks Panfilova. The answer, of course, is that they can’t. As the experience of countless countries has shown, a corrupt system cannot reform itself; it takes outside institutions like a free press, independent prosecutors, and opposition politicians to fight their way in and make the necessary changes.