Kommentar

Russisk politikk er opptatt av hva som skjer ved presidentvalget i 2008. Man er ikke opptatt av et normalt, demokratisk maktskifte, men hvordan Putin og hans sirkel skal beholde makten. De kan gjøre det ved å blåse opp faren for en ytterliggående nasjonalisme, eller ved en konstitusjonell vri som å innføre parlamentarisme. Ukraina skremmer.

Det er Misha Lipman fra Carnegie Moscow Centers Pro et Contra journal som gjør seg disse tankene i Washington Post. De har en langt mørkere farge enn det som presenteres i norske aviser. I Russland under Putin er det meste mulig.

Det gjelder om ikke å måtte refordele godene, etter å ha slitt for å samle dem på en hånd:

As in any «soft» authoritarian regime, the prospect of yielding power to a political rival is unacceptable to the ruling elite. Putin presides over a political system in which state power is basically usurped by the administration. Other branches of government are reduced to mere decoration, and decision making is confined within the Kremlin walls.

Det tar tid og krefter å omforme staten og samfunnet, slik at det ikke gjør motstand. Under Stalin kalte man det å beherske kommandohøydene. Det gjør Putin nå.

Laws and courts are bent to fit the needs of the regime. In addition, the new Putin elite has increasingly gained control over huge chunks of Russia’s resources, the most striking example being the destruction of the oil company Yukos, followed by the sale of its best asset in a farcical auction and its prompt resale to a state-run company controlled by Putin’s top aide. Big power and big property have become so closely entangled in Putin’s Russia that a change of supreme authority would be bound to result in a new round of property redistribution, stripping those in the Kremlin’s inner circle and their clients of their gains. The example of Ukraine’s former president, Leonid Kuchma, provides a horrible prospect for Russia’s ruling elite: Kuchma failed to preserve the status quo, and now he may be facing legal action at the hands of his political rivals.

Putin har ridd den nasjonalistiske tigeren. Den har stenk av ortodoksi og ikke så lite fremmdfrykt. Disse kreftene er så sterke at de til dels er utenfor Kremls kontroll. Før valget i 2003 ansporet Kreml til det nasjonalistiske partiet Rodina. Suksessen ble større enn beregnet.

Capitalizing on the nationalist threat appears to be especially destabilizing. Nationalism and xenophobia are not invented dangers but very real ones. Ethnic violence and even the murder of non-Russians — ranging from Tajik children to African diplomats — have become almost routine on the streets of Moscow and other cities. Nationalist literature is abundant in respectable Moscow bookstores. In the polls, an increasing number of Russians support ideas such as «Russia is for Russians.» Young people are more likely than older ones to share the view that «ethnic minorities have too much power in our country.» Overall, more people accept this idea than reject it.

Noen later til å tro at Putin er opptatt av jøder og vennlig stemt overfor Israel. Men dette rimer dårlig med at Putin tillater den meste giftige, paranoide nasjonalisme å få fritt utløp. Det er det som gjør blasfemi-dommen mot Sakharov-museet til noe mer enn spørsmål om religiøse følelser. Putin ser sin nytte av å ha et reservoar av voldelig patriotisme, som han kan bruke etter forgodtbefinnende. Hans politikk dikteres av kynisme og opportunisme. Ut fra Russlands historie ville en sindig politiker vært ytterst forsiktig med å spille på disse strengene.

Putin’s policies have played a large role in the rise of ethnic bias and hatred. The ongoing, atrocious war in Chechnya has had a brutalizing effect on those who have served in it (about 1 million altogether in the past decade) and on the nation as a whole. Putin and his aides have stirred the besieged-fortress mentality by resorting to militant, Soviet-style rhetoric and implying that the West is seeking to harm Russia. A raving nationalist journalist is granted prime time on television and radio professing extreme anti-Western views to the broad public. Almost invariably the police respond to ethnic violence by denying the ethnic element in it and qualifying such crimes as «mere hooliganism.»

Nå har Putin fått et skrekkbilde som hjemsøker ham om natten: han vil ikke dele skjebne med Kutsjma, Sjevardnadse og Kirgisistans president, som ble styrtet av folket, og risikerer å bli stilt for en domstol.

Russian Politics, Playing With Fuhrer (washingtonpost.com)