Gjesteskribent

Rådgiveren ved Antirasistisk Senter, Shoaib Sultan, skriver på side 2 i Klassekampen 23. september at; «Drapet på en antifascist i Athen er en del av en større helhet», og at «Fascismen er avkledd».

Sultan skriver videre at:

«Høyreekstrem vold er ikke et ukjent fenomen her hjemme, med knivangrepet mot en ungdom utenfor Blitz friskt i minne. De to personene som stod bak knivangrepet på Blitz skal først og fremst være kriminelle med langt rulleblad, men en av dem skal ha frekventert antiislamske nettsteder. Nazislagord og nazihilsen før de knivstakk 16-åringen kan indikere noe om at selv om de ikke tilhørte en spesiell høyreekstrem gruppering så var de motivert fra et høyreekstremistisk standpunkt.»

Men det er drapet på den 34-årige Pavlos Fyssas i Athen, en hiphopartist og kjent antifascistisk aktivist som opptar Sultan. For det er medlemmer av det nyfascistiske partiet Gyllent daggry som står bak drapet, et drap som har fått myndighetene til å reagere, og Sultan skriver :

«Med en kriserammet økonomi har høyreekstreme krefter funnet en helt annen type fertile forhold for å vokse seg sterke i Hellas. Greske myndigheter har i lang tid syntes å være ganske hjelpeløse i møte med denne politiske realiteten…

I kjølvannet av fremveksten av dette partiet ser vi voldshandlinger mot innvandrere og andre som de så på som «fienden».»

Til slutt oppsummerer Sultan med at:

«Nå synes imidlertid begeret å være fullt, og det jobbes med lovgivning som skal forby partiet, og president Karolos Papoulias har uttalt at «det er vår plikt å ikke gi etter en tomme for fascismen», mens statsminister Antonis Samaras sverget at «vi ikke skal la nazistenes etterkommere få forgifte våre liv.»

Drapet på Pavlos Fyssas var kanskje det som skulle til for at greske myndigheter tok utfordringen fra fascismen på alvor. Vi bør gi full støtte til dem i denne kampen.»

Jeg setter pris på Sultans kamp mot totalitære krefter, men i en tid som denne, hvor islamsk terror har ført til at over 60 ikke-muslimer i et kjøpesenter i Nairobi i Kenya er blitt drept, hvor 65 deltakere i en begravelse i Irak og 75 gudstjenestebeøkende utenfor en kirke i Pakistan, da folk var på vei ut for å få seg et gratis måltid mat på plenen, er blitt drept, undres jeg på, Shoaib Sultan, kommer du noen gang til å skrive: «Islam avkledd»? Vil du noen gang se at alle drapene muslimske terrorister begår også er en del av en større helhet, nei, ikke en sosio-økonomisk, men i en religiøs helhet?

Hva kommer det av at vi ikke har problemer med å se sammenhengen mellom fascisme og vold? Vi trenger ikke enda et drap i Hellas for å få stadfestet det, det holder med å forstå fascismens lære om statens krav om underkastelse. Det er det fascismen handler om, og det er det som legitimerer volden.

Nå har barn blitt drept fordi de ikke er muslimer, hva skal vi kalle det?

Dersom vi i fullt alvor hevder at drapene i Nairobi og Pakistan ikke er religiøst motivert, hvordan kan vi da anklage fascister i økonomisk kriserammede stater for å handle ideologisk motivert? Hva kommer det av at vi bruker ulike analyseredskaper på religiøse og ideologiske bevegelser?

Det er på tide at vi i den vestlige verden spør hva kravet om underkastelse egentlig innebærer, for i Midtøsten har de erfart det i lang tid. De vet at den muslimske volden ikke bare er knyttet til redselsfulle terrorangrep. Den er en del av dagliglivet til alle kristne i det muslimske Midtøsten, og sjelden har den blitt bedre dokumentert enn i boka Den sidste nadver, skrevet at den danske journalisten Klaus Wivel. Her forteller Wivel historien om undertrykte mennesker i muslimske omgivelser; Prester, hvis kirker er blitt brent, foreldre som har mistet sine barn, unge jenter som har blitt kidnappet for å bli tvangskonvertert og giftet bort, og selvfølgelig drap, drap vi aldri møter med den moralske indignasjonen som når en venstreaktivist må bøte med livet. Wivel forteller historien om en kristen minoritet som snart ikke orker mer, som gjør alt for å komme seg til en tryggere plass.

Dette er islams krav om underkastelse i praksis. Shoaib Sultan ønsker ikke å underkaste seg fascismens krav om underkastelse. Det kan vi alle forstå. Hva skal til for at han forstår at vi ikke ønsker å underkaste oss islams krav om lydighet, at vår motstand mot hans tro bunner i noe annet enn islamofobi og fremmedfrykt?

 

Les også

-
-
-
-
-
-